S01E01 - Jeg kan spille normal, men jeg vet ikke hvordan jeg skal være meg selv

Skoleflink. Vellykket. Utbrent. I denne første episoden utforsker jeg ADHD i voksen alder — og hvordan det å late som alt er greit, faktisk kan bli en fulltidsjobb. Hvorfor så ingen det før nå? Hva skjer når fasaden sprekker, og du begynner å stille spørsmål ved hele systemet? Velkommen til Dopamilla-universet: et sted for deg som føler deg litt for mye, litt for rotete, og helt riktig.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens la oss sette i gang. Slutt på prokrastinering, fokuser.  

DOPAMILLA-stemme: Ja, slutt å prokrastinere. Fokuser!

Ja, Ikke sant? Her hører du min kjære venn Dopamilla.

Hun er den som er veldig flink til å fortelle meg hva jeg burde gjøre. Som en liten apekatt på skulderen, overvåker hun alt jeg sier og gjør, og har kommentarer. Og ja, hun er som AI, følelsesløs og ferdig programmert, jeg kan ikke bestemme når hun kommer med sine kommentarer. Altså til vanlig, i hodet mitt. HER i podkastverden styrer jeg henne og jeg lar henne ikke komme til ordet for ofte.

For en gang skyld.

Mitt navn er Step, og jeg har valgt å ta dere med på min reise mot å forstå ADHD, og spesielt det som tidligere ble kalt ADD, men som i dag kalles ADHD, overveiende uoppmerksom type. Altså den type ADHD som jeg ville beskrive som "rolig" ADHD. I dag skal jeg snakke om hvorfor det kan være så vanskelig å oppdage at man har ADHD.

Først vil jeg si at å lage podkast er fryktelig skummelt for meg, så vær så snill og hold ut med meg. Om jeg høres nervøs ut, så er det fordi jeg ER nervøs.

Jeg er i utgangspunktet ikke en person som ønsker å være offentlig, jeg ønsker ikke å være en som "alle" vet hvem er. Nei. Jeg er ganske privat person. Men, nå har jeg kommet til å et punkt hvor jeg bare må finne ut av ting, hvor jeg må forstå. Og for å forstå, må jeg dykke i materiet. Og for å dykke i materiet, trenger jeg struktur. Så, for å tvinge meg til struktur, for å forplikte meg til noe, har jeg bestemt meg for å publisere min reise offentlig.

Det kan godt hende at det ikke vil være noen som vil høre på dette. Og det er helt i orden. Men kanskje, og muligens bare kanskje, vil det dukke opp en eller to eller femti av dere som syns at dette er nyttig. Da håper jeg at du sammen med meg oppdager en ny side ved deg, eller setter ord på ting du lenge har følt, men ikke visst hva er. Eller kanskje du får det til og med bedre.

Det hadde vært noe, hæ?

No pressure, liksom.

Så her er jeg. Tvunget til struktur, og kanskje nyttig.  

Som du hører er jeg ikke norsk, og det henger faktisk sammen med det jeg skal snakke om i en senere episode. Men først skal jeg ta dere gjennom en slags forklaring på hvorfor ADHD er tema for podkasten min.  

I følge det som er tradisjonelt i dagens samfunn, så er jeg det man kaller en "voksen kvinne". Passert femti, har høy utdanning og har jobbet gjennom hele livet. I følge standarden så burde jeg nå vite hvem jeg er, og hva jeg gjør. Det er bare det at jeg egentlig IKKE vet det. Jeg skal prøve å forklare hvorfor, og her forsøker å forklare det egentlig for meg selv, aldri før har jeg prøvd å sette ord på dette.  

Jeg har alltid vært skoleflink, hadde passe mengde med venner, oppførte meg normalt, vel stort sett. Jeg kan ikke si at jeg har på noen som helst måte vært annerledes enn de fleste. I hvertfall så vidt jeg klarte å bedømme det. Men jeg har følt at noe ikke var riktig.

For det har gjennom hele livet vært noe som har vært off. Og når jeg sier off, så mener jeg OFF med store bokstaver.

Det er litt vanskelig å forklare hva jeg mener med det. Som om jeg opplevde hele verden litt forsinket, en brøkdel av sekund ut av sync. Eller som om fokuset ikke var helt hundre prosent og alt var litt sjåmete. Det jeg prøver å beskrive her er en følelse - ikke fakta. Så om det er noe flytende og uforståelig, så er det nok riktig. Jeg skal forklare hvordan det føles for meg.

Se for deg at du havner på en planet. Alt rundt deg ser helt normalt ut. Du forstår språket, husene ser ut som du er vant til, naturen også. Alt føles kjent og du vet hva du skal gjøre for å passe inn. Men likevel føler du at det er noe du ikke forstår, ikke får med deg. Som om alle har fått utdelt manus, men ikke deg. Slik at du må JOBBE for å passe inn, mens alle andre ser ut til å gjøre det uanstrengt. Så du begynner å mistenke at denne planeten er bygd som en kopi av jorda, og bare LATER som om alt er helt normalt. At du FØLER noe er feil. Er alle roboter og du er den eneste levende, det eneste mennesket? Du må improvisere, de har manus, de er programmert.

Urettferdig? ja, selvsagt. De har jo et fortrinn du ikke har.

Men du tenker at du må jo være du som ikke er bra nok, ikke jobber godt nok, ikke anstrenger deg nok. Du ser jo helt lik ut som alle andre, du går på skole som alle andre, du lever et liv med jobb og familie som alle andre. Så alt er i orden, er det ikke? Det er bare du som er for krevende. For kresen. Drømmer for mye. Vil for mye.

Det finnes dager hvor du er så sliten at du knapt klarer å komme deg ut av senga, men pliktskyldig står du opp og går på jobben. Det finnes dager hvor du er så gira på grunn av noe som interesserer deg at du lurer på om du kan være manisk. Det finnes dager da å møte venner føles som en jobb. Det finnes dager hvor du deler dine mest intime tanker med fullstendig fremmede på en fest eller i butikken.

Og hele tiden håper du at du er ikke gal, men du må bare være flinkere til å oppføre deg normalt. Slutte med disse tingene du gjør. Eller kanskje du ikke tenker over det i det hele tatt. Du bare gjør det. Du bare gjør det, fordi du er vant til å gjøre det hele livet.  

Slik som jeg har gjort.

DOPAMILLA: Flink pike!

Ja, min mor pleide å fortelle meg at jeg var et veldig snilt barn. De kunne plassere meg i barnehagen ved et bord, gi meg noen klosser, og de fant meg på samme sted flere timer senere. Alene, bygge et tårn av klosser. Som om jeg var en slags Gustav Eiffel i spe. Jeg har hørt denne lille historien så mange ganger at jeg ikke har tenkt noe særlig over den, helt til det plutselig slo meg en dag. Var jeg et snilt barn? Eller var jeg bare et barn som levde i sin egen verden?

Personlig husker jeg ikke klosseepisoden fra barnehagen. Det jeg derimot husker er at jeg fikk raserianfall da jeg ikke fikk lov å ligge ved siden av min bestevenninne da vi skulle sove middag, slik at barnehagetanten måtte rulle meg i dyna etter "pannekake-modellen" med hendene langs kroppen innenfor dyna for å få meg til å ligge stille. Det er en slik episode jeg husker. En hvor den selvopplevde urettferdigheten fikk meg til å eksplodere og få et raserianfall. Altså ikke så snill pike likevel.  

Jeg husker også at da jeg var i tenårene og en kjæreste begynte å snakke om å få barn, tenkte jeg at Nei, jeg skal ikke ha barn, det er slitsomt nok å være meg. Først de siste årene har jeg i grunn begynt å lure på hvorfor jeg allerede da, for mer enn 30 år siden, hadde en underbevissthet om at det var slitsomt å være meg.

Selvsagt snakket jeg ikke med noen om slike ting, for hvordan i helsikke skulle jeg vite at ikke andre hadde det likt?

At de ikke gikk rundt og slet like mye med å oppføre seg normalt som jeg gjorde?

Jeg hadde jo ikke artikulert problemet engang!

Jeg visste ikke at jeg hadde et problem!

  De problemene jeg hadde var for pinlig å snakke med noen om. Som liten bet jeg mye negler. Jeg sluttet med det på videregående, men jeg begynte å være redd for å fly. Men da jeg overvant det, ble jeg redd for folkemengder. I min første jobb var jeg så redd for å ha forlatt huset ulåst at jeg måtte gå tre ganger tilbake for å sjekke og kom for seint. Jeg hadde min porsjon av sosial angst da jeg begynte på universitet. Da jeg kom over det, begynte jeg å bite neglene. Du skjønner tegningen, kanskje?

Så, jeg har gått gjennom livet, fått meg utdanning, fått meg enda en utdanning, fått meg jobb. Fått meg enda en utdanning, og byttet jobb. Hele tiden har jeg tenkte at det er slik livet er. Et slit. At alle har det likt. At det var normalt. Hvorfor skulle det ikke være det?

Et grønlandsk ordtak jeg fant i et kvinnemagasin oppsummerte det så fint - det heter seg som følger:
Når du har kommet så langt at du ikke klarer å gå et steg lenger, har du bare gått halvveis av hva du klarer

Det var i grunn et fint bilde på hvordan livet føltes, og det gjorde meg også overbevist om at det er slik det skal være. Jeg må bare anstrenge meg mer, ikke sant.  

Jeg tenkte at våre forfedre var noen sadister som bestemte at man skulle begynne jobbe kl 8 om morgenen. At det var forferdelig kjedelig å ha en jobb hele livet. At det fantes så mange spennende hobbyer i verden. At det var så mye jeg ikke kunne rekke her i livet.

Jeg la ikke merke til at jeg ble mer og mer sliten de siste årene. At mine "særegenheter" begynte å bli mer outrerte, mer synlige. At huset så ut som om en bombe eksploderte her (vel, DET la jeg merke til, men jeg klarte ikke å forholde meg til det).

Så stilte samboeren min det viktige spørsmålet: Er du sikker på at du ikke har ADHD?

Jeg så på ham som om han var gal.

Selvsagt hadde jeg ikke ADHD. Som folk flest tenkte jeg at ADHD var jo gutter som løp som propeller i klassen på barneskolen og som dopet seg på videregående.

Dopamilla: Ja, det var ikke særlig klokt tenkt.

Ja, ikke sant? Men jeg klarte jo å sitte stille i klasserommet. Tvert imot, som min episode fra barnehagen illustrerer, å sitte i ro er noe jeg er god på. Jeg hadde ikke uendelig energi og forstyrret ikke klassen. Tvert imot, jeg var en av de beste - i hvertfall når det kom til karakterer, men jeg fikk jo alltid høre at jeg ikke anstrengte meg så veldig mye. Om jeg hadde gjort det, kunne jeg bli enda bedre!

Jeg hadde studert, jeg hadde jobb, og jeg hadde klart meg noenlunde greit. Jeg dopet meg ikke, jeg drakk ikke, jeg gamblet ikke, jeg drev ikke med selvskading (bortsett fra å bite negler, da).

Selvsagt hadde jeg ikke ADHD.

Men hvordan skulle jeg forklare de til stadighet åpne kjøkkenskapdøra jeg etterlot på kjøkkenet? Latskap, ja, jeg er lat og ikke nøye nok. Hvordan skulle jeg forklare det at jeg ble så irritert når samboeren forstyrret meg midt i noe som var såå fokusert på?

Egoisme?

Hvordan skulle jeg forklare at jeg kunne snakke med halveferdige setninger som i mitt hode ga perfekt mening, mens folk rund meg så på meg som et spørsmålstegn? Hvordan skulle jeg forklare at jeg måtte ha ca 49 faner åpnet på PCen? At jeg la kniver i kjøleskapet og lette etter mobilen min minst fire ganger hver uke? At kl 00.30 er et perfekt tidspunkt for å prøve å forstå kvantefysikk?

Vel, jeg er litt sær. Ikke sant. Nobody is perfect.

La oss si det rett som det er. Jeg er per nå IKKE diagnostisert. Jeg kan derfor ikke påstå at jeg har ADHD. Jeg har en mistanke om det, men det er alt. For meg er ikke diagnose viktig, jeg ER ikke en diagnose. Det kan hende at jeg på sikt vil ta dere med på en diagnosereise, hvem vet. Kanskje jeg ikke har ADHD likevel, kanskje jeg bare er gal.

Men siden jeg ELSKER å forstå alt jeg ikke forstår, dykker jeg nå i denne diagnosen. Jeg har nettopp startet en sertifisert utdanning som ADHD coach i USA. Og det jeg finner ut har jeg tenkt å dele her. Så om dette høres ut som noe du kan tenke deg å være med på, buckle up! 

Først må jeg starte meg noe som er ganske morsomt. Litt sånn ironisk. For for å kunne lage en podkast, trenges det en del struktur. Du må skrive manus, du må ta opp lyden, klippe og mekke slik at det dere hører er brukbart. Det må være orden. Haha sier hjernen min. Struktur og orden, la oss se på det! Hvordan har DU tenkt å sette i gang med podkast? Hva skal du gjøre når hyperfokuset ditt brenner ut? (kjenner jeg deg riktig, så brant det ut sånn cirka i det øyeblikket du skrev første utkast til dette manuset og du gruer det allerede til forpliktelsen videre!)

Dopamilla: Bare innrøm det, du vil gi opp!

Men så har jeg jo livlang erfaring med å late som om jeg er normal, som om hjernen min ikke føles som om det løpet fjorten løse valper der.

Det er her vi kommer til det første begrepet jeg måtte slå opp da jeg begynte å mistenke at jeg kunne ha ADHD.

Nemlig masking, som det heter på engelsk. Maskering på norsk, eller kanskje enda bedre kamuflering. Denne kamufleringen dekker over hvor anstrengende det faktisk er for en med ADHD til å framstå "normal" (og før du arresterer meg, jeg mener at det å ha ADHD er helt normalt, den definisjonen av normalt jeg bruker her er mest for å skille de med ADHD fra de som ikke har ADHD - som også er i flertall, ergo de definerer hva som er "normalt". Jeg vil i en senere episode argumentere for en helt annen oppfatning av ADHD enn å være "unormal" - og her setter jeg hermetegn)

Kort fortalt: maskering er alt man gjør for å passe inn, for å framstå normal. Ikke nødvendigvis bevisst, fordi de kulturelle rammene er gitt oss via oppdragelsen, både hjemme, på skolen og i samfunnet ellers. Så man tenker ikke nødvendigvis på at man gjør noe - man bare gjør det. Passer på å komme i tide, for ikke å være den som alltid er for sein. Sørge for å holde kjeft og ikke plumpe ut med det man har behov for å si, for ikke å være timeplageren (eller møteplageren). Man skynder seg for å gjøre seg ferdig med det man driver med for ikke å stå i veien for andre. Du lager deg strategier for ikke å virke glemsk - du sjekker at du har med telefon og nøklene og lommeboka fire ganger før du går ut av huset. Du sitter på hendene dine for ikke å avbryte folk når det snakker forferdelig treigt. Du tilpasser deg den usigelig sakte måten folk går på gaten, selv om alt i deg skriker om å haste forbi.

Og så videre. Tusenvis av små ting gjennom hele dagen.

Du tilpasser deg, du passer inn.

ETTERHVERT TENKER DU IKKE OVER A DU GJØR DET.

Masking er det man kaller for coping strategy. Altså en måte å håndtere et problem på, vil jeg kanskje oversette det på. Masking innebærer at man skjuler eller undertrykker ADHD-symptomer for å passe inn i sosiale eller profesjonelle sammenhenger. Det kan være å late som man er rolig, organisert eller fokusert – selv om man egentlig strever med impulsivitet, uro eller konsentrasjon.

Det er altså EN JOBB å framstå som "normal"

DOPAMILLA: Viktig å passe inn! 

Artiklene jeg har lest omtaler masking som "Image management". Smak på den.

IMAGE MANAGEMENT.

Du kjenner det også, ikke sant?

Høres det litt kult ut? Litt staselig, hæ?

Du ser for deg en manager du leier inn, en som forteller deg hvordan du skal se ut, hvordan du skal te deg, hva du skal si og når. Du ser for deg kanskje en sånn litt sleskete fyr som vet hvordan han skal snurre verden rundt lillefingeren for å gi deg best mulig betingelser. Med sleik i håret og på fornavn med de fleste som betyr noe, ikke sant? Han sier til deg hvor du skal være og når, og - ikke minst - kjører deg dit i tide. En som passer på at du alltid har rene klær i skapet, og gjerne brettet i fine bunker. En som skriver manus til deg slik at du alltid vet hva du skal si, og sier det riktige.

Rett og slett en som gjør alt slik at du ikke må tenke på noe. Nesten som en prisesseskole, eller? Du slipper å tenke, du slipper å planlegge, du slipper å huske ting! Du har jo en manager til å ta seg av imaget ditt! En manager som er en Hollywood-stjerne verdig. Helt til du skjønner at denne manageren er - det er deg selv.  

Det er DU som må hele tiden passe på at din "klient" - ja, det er også DU, det - kommer i tide til avtalene. At klienten ser presentabel ut og begynner faktisk å kle på seg i tide, og ikke begynner å lete etter rene klær tre minutter før avgang. At hun kommer seg fram til festen uten å ta tre detourer fordi hun glemte seg vekk bak rattet. At hun snakker sammenhengende med andre gjester. At hun ikke fikler med mobilen eller biter negler foran kamera. At hun ikke plumper ut med en dum kommentar i takketalen. At hun spiller rollen sine HELE TIDEN.

DOPAMILLA: Oppfør deg normalt.  

Når du tenker på det slik, så er det å være sin egen IMAGE MANAGER så kult lenger, er det det? Høres det slitsomt ut?

Det ER SLITSOMT!

Masking er nemlig ikke det samme som å mestre noe.

Husk den. Ikke mestre. Men å late som.

  Og hør her: En av grunnene til at man ikke erkjenner at man har ADHD, er at man tilskriver alt som går galt til seg selv og sine egne feil. Altså, noe man burde gjøre bedre - ikke en hjerne som ikke henger med. For det er det som er greia - det er hjernen din som motarbeider deg hele tiden.  

Så ironien ligger i dette, og nå må du høre virkelig etter: Det å ha ADHD handler for mange voksne kvinner om å LATE som å om du er frisk. Det er antakelig den eneste diagnosen du kan si dette om, he?  

Det er skuespill på høyt nivå! 

DOPAMILLA: Hør, hør!  

DET, ladies and gentlemen, er forklaringen på hvorfor det er plutselig popper opp mange voksne med adhd diagnose i dag, hvorfor det plutselig er en adhd-diagnose-eksplosjon. Det er ikke fordi det har blitt flere med adhd, men fordi de som har jobbet hardt, faktisk JÆVLIG hardt hele livet om å late som om alt er i orden, som om de klarer å oppføre seg normalt, ja, rett og slett styrt et lite Nasjonalteater i hodet sitt.

Du har brukt så mye energi og kreativitet på å “fungere normalt” at selv psykologer tenker “her har vi bare en litt sensitiv, reflektert person” – mens du egentlig har orkestrert en hel intern forestilling med 43 mentale notater, 12 roller, og et dopamin-jaktende backstage crew!

Ikke rart at man blir SLITEN!  

Og vet du hva som virkelig setter dette systemet på prøve? Overgangsalderen! Den kan komme som et skikkelig slag i trynet. Alle disse strategiene man hadde perfeksjonert gjennom årene? De som hadde fungert siden man var tenåring? Plutselig er det som om noen hadde byttet ut manuset midt i forestillingen. Østrogenet er nemlig en usynlig assistent i dette skuespillet, og som alle vet i overgangsalderen begynner den å forsvinne. Og med det forsvinner også mye av hjernens evne til å kompensere. Østrogenet, som tidligere hadde hjulpet dopaminet med å holde tankene klare og fokuset skarpt, drar på en livslang ferie.

Det er som om IMAGE MANAGEREN plutselig sier opp jobben, midt i den viktigste forestillingen!

DOPAMILLA: Ja, bye bye, Image manageren, du er sagt opp!

Så plutselig merker man at alt blir tyngre. At strategiene som du har perfeksjonert i 20, 30, 40 år ikke fungerer lenger. At man glemmer mer, blir mer irritabel, og at den der følelsen av å være 'off' er ti ganger sterkere.

Det snakkes i mediene om at kvinner sliter med det tredje skiftet, men her snakker vi om å jobbe skift uten å ha det grunnleggende utstyret! Det er som å å pløye en åker med en spade. Du vet hva som må gjøres, du har gjort det før, men verktøyet du pleide å stole på er borte – og du står der med noe som ikke er laget for jobben.  

Så, etter å ha hørt alt dette, er noen overrasket over at et livslangt skuespill kan - og sannsynligvis vil - føre til utmattelse, lav selvfølelse og sen diagnose? Og, om ikke det var nok: Det forskes på om ubehandlet adhd gir noe økt risiko for kognitiv svikt og demens senere i livet. Høyere forekomst av depresjon, angst, søvnproblemer og livsstilssykdommer – som igjen påvirker hjernens helse. 

DOPAMILLA: Ja, man er sååååå flink til å slite seg ut! 

Ja, og dette burde være en grunn for både oss som mistenker å ha ADHD og samfunnet for øvrig å bli diagnostisert og få hjelp. For det er nok billigere å forebygge og håndtere heller enn å sykemelde folk med diffuse utmattelsessyndromer fordi de aldri i utgangspunktet fikk riktig diagnose?

Altså, jeg bare sier det.  

Jeg skal nå forklare litt mer hva coping strategi er og hvorfor det er slitsomt fordi det er ganske vesentlig å forstå. Blant de utdanningene jeg har hatt, er jeg også utdannet hundetrener. Kanskje overraskende for noen, men hundetrening inneholder ganske mye psykologi, kunnskap om hjernen og atferd. Kanskje skuffende for noen, men hjernen vår og hundens hjerne fungerer nokså likt. Hunder har også coping strategier, og de bruker coping strategier når de ikke klarer å håndtere sine omgivelser. Gjerne når de ikke vet hvordan de skal håndtere det som står foran dem eller det som skjer i livet deres. Altså en stressrespons.

Så om du har vært på et omplasseringskennel hvor hunder går rundt og rundt i buret, er et nettopp dette - uroen over hvorfor de er der de er, over manglende forståelse over hva som vil skje med dem fyller kroppen deres med adrenalin. Kroppen gjør seg klar til å håndtere situasjonen. Men så er de jo innestengt inn i en binge og får ikke gjort til eller fra, samtidig som alt det adrenalinet gjør kroppen rastløs. Derfor blir løsningen å gå rundt og rundt. Eller slikke potene. Eller jage halen sin. De vet rett og slett ikke hva de skal gjøre av seg.

Litt sånn - enten så klikker det for meg, eller så må jeg gjøre DETTE fordi jeg ikke får lyst til å gjøre det jeg EGENTLIG har lyst til å gjøre.  

Du har sikkert sett noen som skal holde et foredrag og som tramper att og fram backstage fordi man er nervøs. Ja, det er også adrenalinet som strømmer gjennom kroppen. Men dersom man har ADHD er denne uroen i kroppen ikke forbeholdt når man faktisk er nervøs, den er aktivert mye mer. Spesielt da man må oppføre seg "normalt".

Har man ADHD, så må man kanskje tvinge seg til å holde blikket til folk, ha mentale samtaler for å holde igjen og ikke avbryte. Forskjellen fra den hunden på kennelen jeg beskrev er at vi mennesker lærer oss å skjule våre coping-strategier for ikke å skille oss ut.

Så du tvinger deg til å stå opp tidlig, selv om det krever en solid runde med snooze-knappen, halvtimes dusj og en liter kaffe for å se noenlunde fungerende ut når du entrer jobben klokka åtte. Du holder kjeft der du har lyst til å skyte ut spørsmål, enten fordi du lurer på noe læreren forklarer ikke gir mening - eller fordi oppgavene du får på jobben ikke føles logiske ut. Du sier ikke at det sjefen sier er BS, selv om du skjønner rimelig raskt at det er nettopp det det er. Du avbryter ikke møtepartneren din midt i en lang utgreing selv om du har forstått det hen prøver å forklare etter cirka tre setninger.

Og så videre. Disse strategiene er ofte usynlige for andre, men de krever høy mental energi,

Noen vil kalle det god oppdragelse å oppføre seg slik. Og ja, det er i grunn det som er problemet - når alt du føler for å gjøre, er imot det som er ansett som "akseptabel atferd", da må du jobbe for å oppføre deg normalt. Som alltid er det flertallet som lager reglene og det er derfor noe "feil" med deg, når du ikke passer inn.

Der tror jeg vi er i kjernen til hvorfor ADHD føles som et slit. Det er nemlig en forferdelig krevende jobb å framstå normal. Det er en form for nevrodivergent arbeid – og det fortjener anerkjennelse.

DOPAMILLA: Jobbe, jobbe, jobbe. Ikke ligge på latsiden! 

Ja, du har gjennom mange år vært så effektivt at du ikke bare lurer andre – du kan faktisk lure deg selv! Helt til dopaminet stikker av og avsløringen kommer i form av sammenbrudd, overtenkning eller sjokolade til frokost i fjorten dager. Mange kaller det en nevrodivergent burnout – kroppen og hjernen gir ikke mer, og det som før var små justeringer blir plutselig umulig.

Og det er da ADHD blir et skikkelig problem.  

Men, det er ikke engang DA vi tenker at vi kan ha ADHD, gjør vi det? Jeg gjorde i hvertfall ikke det. Jeg var sliten, jeg hadde trent så mye. Jeg hadde en krevende lederjobb, jeg jobbet så mye. Jeg hadde det kanskje ikke så bra, kanskje jeg var deprimert? Kanskje jeg var syk?

Hva gjorde jeg da? Gikk jeg til legen? Neida, jeg fortsatte å jobbe. Jeg fortsatte å leve som om ingenting hadde skjedd, i hvertfall utad.

For er ikke det normalt å ha det slik?  

Helt til jeg faktisk måtte dra meg ut av senga for å i det hele tatt stå opp. Hadde jeg hatt en fjernstyrt gravemaskin, kunne jeg skuffe meg ut av senga og droppe meg rett i dusjen. Men det hadde jeg ikke. Jeg hadde hundene, og det var antakelig det eneste som holdt meg gående. Jeg kunne ikke gjemme meg under dyna og bli liggende, jeg måtte ut og lufte dem.

Til slutt karret jeg meg til legen, men overtalte ham til å sykmelde meg bare 50 prosent. Det var sikkert nok til å komme seg ut av dette. Bare jeg fikk sove nok. Slappe av nok. Ignorere sjefen. Ikke presse seg til å løpe flere mil hver uke. Ikke være sosial, for det tappet meg for krefter det også.  

DOPAMILLA: Ikke være til bry, ja.  

Det gikk, en stund, så gikk det ikke.

Jeg ble hundre prosent sykmeldt.

Jeg slappet av, trente ikke, jobbet ikke.

Jeg gjorde nesten ingenting.

Jeg hadde hundene, jeg gikk tur i skogen og jeg leste.

Det var det jeg gjorde i flere måneder.

Gikk tur i skogen og leste.  

Åh, tror du at noen tenkte på ADHD nå? Neida. "heldigvis" - og jeg sier det med hermetegn - hadde jeg noen infeksjon i kroppen som gjorde det troverdig nok for legen til å sykmelde meg, og enda viktigere, det ga meg en begrunnelse for å være syk. Men dessverre ga det oss også svar på at han ikke trengte å lete etter noe annet.  

Så ingen diagnose. Ingen mistanke.

Det finnes jo andre diagnoser som er mer nærliggende å ty til når man er så sliten, ikke sant? ME, fibromyalgi, depresjon, ja, sikker flere. Så nei, ADHD var ikke i mine tanker what so ever.  

DOPAMILLA: De sier ADHD personer er flinke til å connect the dots. haha.  

Hvorfor skulle jeg? Hva har ADHD med å være sliten å gjøre? Tvert imot, jeg så jeg for meg at folk med ADHD spretter gjennom livet dansende med uendelig energi! Jeg så for meg folk med ADHD som en slags salgsjef - energisk, blid og sprudlende, en om spretter rundt med et glis og en kalender full av møter! Og det gjorde så definitivt ikke jeg!

Jeg var mer som en desillusjonert, motvillig pensjonert rockestjerne – utbrent etter for mange turneer, for mye sex, drugs and rock’n’roll, utmattet av å ha løpt rundt på scenen mens jeg sang, og med en kropp som protesterte mot alt som lignet på tempo.

Så hva var det som fikk meg til å endre mening? Det må du vente på til neste uke. Da skal jeg også snakke om noe som har det utrolig sexy navnet RSD og som er virkelig en sjarmerende del av ADHD.

Til slutt, så minner jeg om at jeg tar dere med på en utforsking. Det betyr at noe av det jeg finner nå kan senere vise seg å være utdatert, motbevist eller forkastet. Eller kanskje til og med feil, for tenk at jeg valgte en upålitelig kilde? Jeg lærer mens jeg går. Dette er min reise, ikke medisinsk rådgivning. Så om du vil ha din diagnose bekreftet eller trenger hjelp til å håndtere hverdagen, anbefaler jeg deg å ta kontakt med din fastlege eller psykolog.

Så – du satte kanskje på klesvask da du begynte å lytte, men oppdaget at plantene måtte vannes, og endte opp med å rydde boden i hagen? Da høres vi neste gang – jeg lover at du har noe å lytte til mens du adehådder rundt igjen!