S01E03 - Når hjernen slår på turbo og av-knappen er borte
Fra skippertak til Apollo 13: ADHDs superkrefter i praksis. Hyperfokus, nysgjerrighet og løsninger ingen andre ser – en episode for deg som tenker annerledes – eller lever med noen som gjør det.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens, her er jeg igjen og i dag skal vi snakke om noe som både fascinerer og frustrerer meg: ADHD som superkraft.! Jeg heter Step og du er hjertelig velkommen til å bli med på min reise gjennom ADHD-landskapet. De to første episodene snakket vi om noe jeg anser å være en av de tyngste delene av ADHD - nemlig det jeg kaller for negativitetsradar - altså det som usexy heter RSD - og hvordan man maskerer for å framstå "normal" (og jeg sier normal med hermetegn) - med andre ord masking.
Nå skal jeg snakke om ADHD som superkraft. Når jeg sier superkraft, håper jeg du hører både ironien og håpet. Jeg mener ikke at ADHD er en fantastisk diagnose å ha i dagens verden. Ei heller er den lett å leve med. Tvert imot, dagens verden er ikke tilpasset til de som ikke er A4, den som skiller seg ut eller oppfører seg annerledes.
MEN, og her snakker jeg om mine egne erfaringer, jeg mener at jeg har noen superegenskaper som jeg ikke ville vært foruten. Så må du huske at jeg ikke har en offisiell diagnose, bare en mistanke.
DOPAMILLA: Men hjernen din har vel sendt en sterk søknad?
OK, så håper jeg vi kan tåle å snakke om denne forbannelsen som også rommer noe fantastisk – uten at jeg får hatbrev i innboksen. Enig?
Det som er litt overraskende, i hvertfall var det overraskende for meg, er at forskere tradisjonelt ikke har brydd seg så veldig mye med å studere om ADHD bringer med seg noen fordeler. Heldigvis begynner dette å endre seg, og det finnes noen hederlige unntak - som den svenske legen Anders Hansen som har skrevet boken 'ADHD uante krefter' om nettopp dette. Men historisk sett har fokuset vært på symptomer. Om det som er vanskelig, upraktisk, uregulert. Og det er kanskje greit nok – vi trenger språk for det som gjør vondt, og man trenger å få hjelp til å fungere i hverdagen.
Men må symptom alltid bety noe negativt?
"Og så – endelig – finnes det forskning som faktisk spør: Hva er det voksne med ADHD selv opplever som styrker? En norsk studie av Emilie Nordbye gir oss fire fascinerende svar. Jeg skal nå kort gå gjennom de viktigste funnene, så kan du se om du kjenner deg igjen?
Hyperaktivitet, impulsivitet og hyperfokus ble beskrevet som både utfordrende og verdifulle, avhengig av kontekst. Hyperfokus ble særlig fremhevet som nyttig i studier og arbeid.
Deltakerne beskrev kreativitet, original tenkning og evne til å se løsninger som styrker. Mange opplevde at de tenkte "utenfor boksen", men at dette ikke alltid ble verdsatt i tradisjonelle miljøer.
Eventyrlyst, nysgjerrighet og mot til å prøve nye ting ble sett på som positive trekk. Flere koblet dette til yrkesvalg og livserfaringer.
Mange opplevde at de hadde utviklet innsikt, empati og styrke gjennom å håndtere utfordringer knyttet til ADHD.
Studien viser dermed at mange voksne med ADHD opplever både utfordringer og styrker knyttet til diagnosen. En podkastepisode er ikke lang nok til å gå i dybden på alle, men jeg lover at vi kommer til å snakke om dem senere. Nå vil jeg først ta dere med inn i to av de mest fascinerende superkrefter: hyperfokus og evnen til å tenke utenfor boksen. To krefter som både kan løfte deg til nye høyder – og gjøre det umulig å gå og legge seg
DEL 1: HYPERFOKUS - SUPERKRAFT ELLER KAOS?
Den første superkraften jeg vil fokusere på (pun intended) er hyperfokus – ikke som en myte eller superkraft, men som en kompleks, levende erfaring. Hva skjer når tiden opphører, og vi blir ett med oppgaven? Og hvorfor er det så vanskelig å snakke om det uten å enten romantisere eller sykeliggjøre?
Jeg vil si at hyperfokus er noe av det beste som finnes. Hyperfokus er som å ha en superkraft – men bare når hjernen gidder å slå den på.
Hva er hyperfokus?
For å forklare hva hyperfokus er - Hyperfokus er evnen til å gå så dypt inn i noe - et tema eller en oppgave - at alt annet forsvinner. Du glemmer å spise. Du glemmer å drikke. Du glemmer å tisse. Du glemmer at du har en kropp, egentlig. Du er så opptatt av å finne ut av det du er opptatt av – som om livet avhenger av det. Jeg pleier å spøke med at huset kunne rast ned rundt meg, og jeg hadde ikke merket det. Hvis jeg først er inne i noe – da er jeg inne.
DOPAMILLA: Ja, og så lurer folk på hvorfor vi ikke kan huske å svare på meldinger...
Ja, for hyperfokus er ikke det samme som vanlig "fokus" – det er mer som å bli sugd inn i en tunnel, der alt annet forsvinner. Og det er ikke en vanlig tunnel. Det er en tunnel som likner mer et sort hull enn Oslofjordtunnelen, for å si det slik. Enorm gravitasjon som suger deg innover og holder deg fanget. Bare én ting eksisterer – det du holder på med. Og baksiden - du blir sannsynligvis VELDIG sint om noen forstyrrer deg midt i en slik økt.
Dette er økter hvor hjemmeeksamener skrives på rekordtid, prosjektet på jobben leveres en time før fristen går ut. Dette er tiden da du er oppslukt av boka du leser eller temaet du undersøker, og hvor du klarer å fordøye store mengder kunnskap på superkort tid. Dette er tiden da du bygger veranda i rasende fart eller ommøblerer hele stua i løpet av formiddagen, til den store overraskelsen av resten av familien som kommer hjem fra en fotballmatch.
Dette er tiden da man "skal bare". Dette er tiden da du bare skal sjekke noe på internett og fem timer senere har du lært alt som læres kan om beskjæring av frukttrær. Eller som når du "bare" skal svare på én epost, men tre timer senere har du reorganisert hele innboksen, laget mapper med farvekoder og skrevet utkast til ti forskjellige svar du aldri sender. Mens den ene eposten fortsatt ligger ubesvart.
De to triggerne
Hyperfokus er en superkraft. Men det er selvsagt ikke slik at du kan bruke den etter ditt eget forgodtbefinnende. Om ADHD-personer kunne bruke denne superkrafter som det passet oss, da hadde det kanskje vært ettertraktet å ha ADHD, og folk med ADHD hadde vært like godt betalt som de beste finnansakrobater eller eiendomsmeglere. Dessverre er det ikke så enkelt. Det sies at hyperfokuset har bare TO triggere. Og du kan ikke starte den uten. Altså, det er bare to ting som kan sette hyperfokus i gang. Ellers sitter du der med et hjerne som har denne enorme motoren med mange hestekrefter, men som mangler nøkkelen til å starte motoren. Det er fascinerende – nesten mer fascinerende enn selve hyperfokuset. For hvis man bare kunne slå den på når det passet, og av når man var ferdig… da hadde det vært nyttig! Men neida. Så enkelt er det ikke.
Den ene triggeren er TID. Altså en ekte tidsfrist. Den andre er INTERESSE. Ekte nysgjerrighet. Personlig tør jeg påstå at det finne to triggere til. Men det skal jeg komme tilbake til.
"Det skal jo gå fint," sier jeg. "Jeg bare setter en frist på det jeg vil gjøre." Haha, sier hjernen min. Så dum er den ikke. Den gjennomskuer juksefrister uten å blunke. Om du setter en frist en uke før den egentlige fristen, for å levere i god tid eller for å bli ferdig med regnskapet før pinsa slik at du kan nyte fridagene i ro og mak, da gir hjerne bare F. Jeg kan prøve å overbevise den – "jada, dette er ekte frist!" – men den gir ikke etter.
Så, tre-fire dager før den virkelige fristen nærmer seg – da slår jetmotorene på. Er oppgaven liten? Da kan det være snakk om en time. Eller et kvarter. Men når flammene først er tent – da suser vi avgårde. De fleste oppgavene på høyskole og universitet? Skrevet i et nå-er-det-snart-for-seint-rush. Dokumenter. Sakspapirer. Prosjekter. Fullført. Til fristen.
Det er slik jeg har endt opp hver eneste pinse innestengt inne, mens sola skinte og folk koste seg ute. Fordi fristen for å levere regnskapet falt ofte slik at pinsa måtte ofres. De lurefristene jeg satte opp for å få fri dager - jeg, jeg lurte ikke hjernen uansett hvor mye jeg prøvde. Så da leide jeg en regnskapsfører til slutt, haha.
DOPAMILLA: Skippertakmetoden? Den ble garantert oppfunnet av noen med ADHD, haha. Det tviler jeg ikke på. Altså, hvem andre venter til siste sekund og så leverer gull?
Hyperfokus i krisesituasjoner
Og det er ikke bare tidsfrist setter fart på motoren vår. En følelse av at noe haster, får oss til å handle fryktelig effektivt. Folk med ADHD er ofte superflinke under kriser. Når ting brenner, når det haster – da slår hjernen på turboen. Og plutselig vet du akkurat hva du skal gjøre, i hvilken rekkefølge slik at resultater blir mest mulig effektiv. Logistikken flyter, du vet hva du gjør.
I huset vårt kommer det ofte i uttrykk da det skjer noe med hundene våre. Sist en av dem kom hjem med blodet som sprutet fra foten og så molefunken ut, satte jeg i gang med undersøkelser og tiltak, mens samboeren min hadde et lite sammenbrudd av hvor ille det sto til med hunden. Der hvor jeg føler at hjerne bare slås på, som om det kicker inn et dataprogram som viser meg flytskjemaer for å være mest mulig effektiv. Uten at jeg trenger å tenke noe særlig vet jeg hva jeg skal gjøre og hvordan. Saklig og raskt, uten å skrike og være redd. Der jeg føler at jeg løser oppgaven, syns samboeren min at jeg bryr meg ikke om det som skjer. For jeg reagerer ikke EMOSJONELT. Der jeg syns at han overdriver, fordi han krisemaksimerer og maler bilder avlivning og døde hunder, syns han at jeg er kald og følelsesløs. MIN hjerne viser det at jeg bryr meg ved å handle. At jeg FIKSER ting er for meg det samme som det for andre er å gråte.
DOPAMILLA: Ah, den klassiske "du bryr deg ikke"-beskyldningen når du faktisk løser problemet.
Og her er det kanskje lett å misforstå hverandre, når den ene tolker handling som kulde og den andre tolker følelser som kaos.
Hyperfokus og interesse
Så har vi tidsfrist og kriser som triggere, hvor krise er jo en slags tidsfrist. Men det finnes en tredje kraft – en som ikke handler om panikk eller press, men om ren, glitrende nysgjerrighet. Så er det faktisk slik at forskeren Anne-Laure Le Cunff lurer på om det finnes noe som kalles hypercuriosity – altså hypernysgjerrighet. Tanken bak denne teorien er at nysgjerrighet og ønsket om å forstå noe frigjør dopamin – det hormonet som gir oss belønningsfølelse. Altså: det er selvbelønnende å være nysgjerrig. Å jage svar på spørsmål kan være nesten like avhengighetsskapende som fysisk aktivitet eller risikoatferd.
Jeg mener at det er en forskjell mellom interesse og nysgjerrighet. Interesse handler ofte om noe du allerede liker, du brenner for det, du har en relasjon til temaet. Nysgjerrighet handler mer om undersøkelse – du vil vite, forstå, grave, selv om du ikke har noen emosjonell kobling til det ennå.
Du kan se på det som at nysgjerrigheten er en drivkraft som gir belønning. Det kan forklare hvorfor mange med ADHD hopper fra tema til tema, åpner ti faner, og blir oppslukt av kunnskap – ikke fordi de er distraherte, men fordi de jakter på belønning gjennom informasjon. Denne intense, nesten sultne formen for nysgjerrighet kan føre til dyp læring, kreativitet og uventede koblinger. Le Cunff mener dette kan være en ressurs i utdanning og arbeidsliv – hvis det får plass til å blomstre.
Personlig kan jeg signere under på denne og mener at nysgjerrigheten også bør telles som trigger av hyperfokus. Da jeg var liten, ikke bare leste jeg mye for å få vite mest mulig, men jeg husker denne enorme sulten eter kunnskap. Allerede da jeg lærte å lese i første klasse på barneskolen, husker jeg at min favorittbok var et leksikon. Jeg elsket å slå opp og lese om alt i verden. Alt var interessant! Du kan bare tenke deg hvilken brønn av kunnskap internettet var da det kom?
DOPAMILLA: Ja, en brønn det er lett å drukne i!
Ja, for hvor fantastisk er det å sitte utover natta og lete febrilsk etter all informasjon du kan finne om Fibonacci tall bare fordi noen har nevnt Fibonacci tall i en serie du så før du skulle legge deg, og du bare MÅ finne hva det er, OG du bare MÅ forstå det også? Og klokka er 03:17, og du har glemt at du egentlig skulle legge deg for fire timer siden.
DOPAMILLA: Ja, men så er det vel grensa til nysgjerrighet!
Nei, det er i grunn ikke det, ikke for meg. Som et lite eksempel: Jeg fant en jobbannonse for en stund siden – et firma som driver med digital forensic. Stillingen hadde en kode gjemt i teksten. DET så jeg med en gang. Men jeg forsto den ikke. Og la oss være ærlige – jeg hadde ingen intensjon om å søke jobben. Jeg er jo ikke kvalifisert til å jobbe med noe sånt. Men det stoppet meg ikke. Selvsagt ikke.
Jeg brukte hver ettermiddag og hver kveld de neste tre-fire dagene på å løse den. Jeg brukte AI. Jeg gravde frem gammel kodekunnskap. Jeg hentet alt jeg kunne komme på. Jeg prøvde til og med prøvd å huske om noen av mine gamle bekjentskaper hadde jobbet med koder i militæret. Skulle jeg begynne å kontakte noen etter 30 år? Jeg snakket omtrent ikke om noen annet. Diskuterte alt fra Enigma til koder skjulte i bildefiler.
Men. Jeg klarte det ikke. Selvsagt ikke – jeg er jo ikke digital etterforsker. Jeg ventet til fristen gikk ut, og hadde skrevet ferdig en mail. Der ba jeg dem om å gi meg løsningen. Jeg hadde jo brukt 30–40 timer på dem! Herregud – det skulle bare mangle at jeg fikk vite svaret! Så slettet jeg mailen. Lot det være. Selvsagt sendte jeg den ikke.
DOPAMILLA: Enda godt du ikke sendte den, de ville jo tro at du er gal!
Men den dag i dag... Jeg skulle gjerne visst hva løsningen var. Jeg HATER å ikke forstå noe. Og kanskje er det nettopp dette som gjør ADHD så fascinerende – at vi kan bruke 40 timer på noe vi aldri skulle gjøre, bare fordi vi MÅ vite.
Baksiden av hyperfokus
Før noen arresterer meg for å forherlige en effekt av ADHD, så må jeg legger til. Ja, og det er selvsagt baksiden av medaljen. Det er mulig å rase nedover motorveien i full fart og - krasje. Det er ikke nødvendigvis bare effektivitet og fryd og gammen bak hyperfokus. Personlig pleier jeg ikke å ha så dype og krevende hang ups at det ødelegger mye for meg. Ja, jeg mister noen timer søvn og ja, jeg bruker tiden på noe som er i praksis fullstendig unyttig kunnskap. Vel, bortsett fra om du spiller Trivial Pursuit eller skal bli neste millionær på TV, da.
Men når hyperfokuset er dypt og varer flere dager, kan jeg sove dårlig og drømmer om det jeg jobber med om dagen. Det er som om hjernen ikke slås av selv om jeg sover, og spiller bowling med ideene. Ofte våkner jeg sliten. Jeg har hørt om folk som ikke klarer å gå på jobben eller i det hele tatt stå opp når de sliter seg ut etter en slik hyperfokus-runde.
Så hyperfokus er ikke alltid nyttig. Noen ganger går all energi til å sortere krydder etter alfabet, designe slektens visuelle historie, eller lære seg japansk folderteknikk klokka 23:47. Eller til å fordøye all tilgjengelig informasjon om løypekultur og mulighet for linsedyrking i Norge – fordi hjernen plutselig bestemte seg for at dette var livsviktig.
Og det er jo fascinerende. Men ikke alltid praktisk. Det er som om hjernen sier: "Dette er viktig nå!" Og du bare: "Er det det?" Og hjernen: "JA!" Så du dykker ned i hvordan bier lager honning, mens barna skal hentes fra skolen. Og oppvasken? Den står der fortsatt og venter.
Og det er kanskje derfor så mange med ADHD har så mange hobbyer - eller kanskje rettere sagt påbegynte hobbyer. Ikke ikke bare fordi vi er rastløse. Men fordi vi elsker å lære. Fordi hjernen vår tenner på nysgjerrighet, og går all in – helt til gnisten slukner og en ny idé tar over. Som en skjære som kaster seg over alt som glitrer, kaster vi oss over nye, uutforskede temaer - for vi hater å ikke forstå, ikke kunne, ikke mestre. Og forlater temaet med en gang vi føler oss ferdig med det.
DOPAMILLA: Halvferdige prosjekter er ikke feil - det er et uutnyttet potensial!
En trigger til?
Som jeg nevnte, triggere til hyperfokus er kjente – som interesse, eller en deadline som nærmer seg. Så har vi nysgjerrighet og kriser. Jeg mener det er minst en til. Men for meg finnes det en annen: motstand. Hvis noen sier ‘Det der får du ikke til’, da skjer det noe. Det er som om hjernen min tenner på alle sylindre og sier ‘Hold deg fast, nå skal du få se’. Det er ikke bare omvendt psykologi – det er en slags indre rettferdighetstrang som gir meg dopamin og retning. For mange med ADHD, er dopamin visst ikke bare knyttet til belønning, men også til kampmodus – altså når hjernen får et mål som føles viktig, personlig, eller urettferdig avvist.
Den første gangen jeg husker å ha brukt motstand som motivasjon, var under valg av videregående utdanning. Jeg hadde gode resultater på ungdomsskolen, og de testene vi tok viste at jeg burde jobbe med noe med trevirke eller i skogen. Er ikke det ganske spennende at hjernen min allerede den gangen søkte en manuell jobb eller jobb i naturen?
Men tilbake til saken - da veilederen min spurte om hva annet jeg var interessert i, for som en med gode karakterer - og jente! - kunne jeg vel ikke bli en snekker (hallo??!!) var det som å spørre om hvilket kapittel i leksikonet jeg likte best. Alt, jeg var interessert i alt. Av en eller annen grunn havnet jeg med å nevne en skole det var veldig vanskelig å komme inn på. De åpnet to klasser, og det var det. For hele landet. "Det er umulig å komme inn" sa veilederen da. Mange interessenter, vanskelig opptaksprøve. Pluss proteksjonisme, husk vi snakker kommunisttiden ennå.
"Umulig", sa han.
Haha.
Kom jeg inn? Selvsagt kom jeg inn.
Jeg hadde visst levert den andre beste opptaksprøven i kullet.
Jobbet jeg noen ganger med det jeg utdannet meg til?
Nei, selvsagt ikke.
DOPAMILLA: Fascinerende, men kanskje unyttig akkurat her???
Ja, definitivt unyttig i dette eksempelet, men det gjør ikke argumentet mitt mindre valid. Jeg mener bestemt at motstand er en utløsende faktor for meg - og kanskje andre ADHDere til å bite seg fast og gjennomføre noe. urettferdighet, undervurdering eller utfordringer som føles personlig kan definitivt trigge kampmodus og hyperfokus.
DOPAMILLA: Ja, helt til noen avbryter da.
Så til de grader! Haha.
Og dette er en viktig kunnskap for de som omgås personer med ADHD. Siden hyperfokus som oftest ikke er noe man kan framkalle med ren vilje, men noe man blir trukket inn i, er det som å bli sugd inni et rør av konsentrasjon. Alt rundt deg forsvinner. Det eneste som finnes, er det du jobber med. Se for deg at du kjører nedover en fokus-veitunnel, i full fart, mot målet. Så kommer det noen fra sidelinja og dytter deg ut av veien. Du krasjer mot veggene, det gjør vondt.
Du blir sint.
Du blir sint fordi du hadde så kontroll, du var i siget, du var så nære enden av tunellen, så nære lyset - så ble du skjøvet ut av banen.
Selvsagt blir du sint.
Det er akkurat slik det føles å bli revet ut av hyperfokus. Hjernen er så låst på problemet at du reagerer automatisk med frustrasjon og sinnet hvis du blir avbrudd. Det kan føles som en personlig invasjon.
Det er hjernen som har behov for å fortsette nedover på motorveien. Ikke du. Ikke oppdragelsen. Men så har vi jo allerede snakket om maskingen, og vi vet også at de aller fleste vil maskere denne reaksjonen, fordi det ikke er akseptabelt å skrike til kollegaen eller sjefen selv om de forstyrrer deg midt i dyp hyperfokus. Det betyr at du må med egne krefter overstyre den reaksjonen som hjernen automatisk tyr til. Det du gjør, er at du stopper en fullastet lastebil i fullfart nedover bakken med ren tankekraft.
DOPAMILLA: Pust inn og tell sakte til tre.
Så når jeg sier at jeg mener hyperfokus er en superkraft, så er det selvsagt det. Man må bare sørge for at supermannen får jobbet i fred, og da kan man finne en løsning på alle verdens problemer på null komme niks. Men forstyrrelse er ADHDers kryptonit. Så bruk det med varsomhet – du aner ikke hva du kan ødelegge. Så hvis du ser noen i hyperfokus – ikke rop. Vent. Eller legg en lapp på bordet.
Forskernes forvirring
Stusser du litt på dette med hyperfokus nå? For heter ikke ADHD attention deficit/hyperactivity disorder? Altså mangel på oppmerksomhet? Hallo? Det går jo superfint å være distre og lett å distrahere SAMTIDIG som man evner å gå i dyp hyperfokus! Poenget er at det aldri skjer samtidig! Du kan fortsatt ha på deg T-skjorten med vrangsiden ut, men likevel kan du skrive 6000 ord av en roman på en kveld.
DOPAMILLA: Blir ikke det en slags oppskrift på en distre, men genial forsker? Ha, du kan så si, men hva om hyperfokus ble anerkjent som en form for intens arbeid – og ikke bare som et symptom på dysregulering? Det er ikke så rart at mange med ADHD trives best som frilansere eller i jobber med fleksible rammer. Tradisjonell 9-til-5 med jevn produksjon hele dagen? Det passer ikke en hjerne som jobber i intense sprinter etterfulgt av hvileperioder. Jeg har planer om å lage en egen episode om jobbene som passer for ADHDere senere, for dette er heller ikke rett fram, bare så det er sagt.
Kjenner du noen som har skrevet hele rapporter på en natt, designet komplette nettsider på en helg, eller løst tekniske problemer på timer som andre bruker uker på? Husker du hvordan de så ut dagen etter? Som om det var "dagen etter"? For meg ender som sagt en hyperfokusperiode ofte med en urolig natt hvor tankene og løsningen spiller bowling med hverandre. Jeg bli ganske sliten dagen etter å ha fokusert på noe, spesielt om fokuset var intenst, problemet ganske kinkig og løsningen satt langt inne.
Om du har opplevd noe slik, da sier det seg selv at du trenger kanskje å gå litt saktere, prosessere, lade opp dagen etter? I dagens arbeidsliv kalles det latskap. Men hva om det bare er en annen arbeidsrytme?
Hva om de som jobber døgnet rundt for å løse et problem, skrive et manus, bygge en idé – fikk fri dagen etter, uten å måtte forklare seg? Det burde ikke være en belønning. Det burde være en tilpasning. En rytme som tar hensyn til hvordan noen hjerner jobber: i bølger, ikke i jevn strøm.
DEL 2: TENKE UTENFOR BOKSEN - DIVERGENT TENKNING
Men hyperfokus er ikke den eneste superkraften som følger med ADHD-hjernen. Hvis hyperfokus er evnen til å bore seg dypt ned i ett problem, så er den andre superkraften evnen til å se problemer fra helt nye vinkler. Mens neurotypiske - altså såkalt normale - hjerner ofte følger velkjente tankeløyper - fra A til B til C - har ADHD-hjernen en tendens til å hoppe ikke bare vilkårlig mellom bokstavene, det føles som om de hopper mellom forskjellige alfabeter og plutselig lande på en løsning ingen andre så. Det er som om vi har tilgang til en helt annen tankedimensjon. Og det verste er at mange løsninger ligger på en måte helt åpenbart for oss. Ikke alle, men mange. Det er bare å stille spørsmålet, så dukker de opp.
Og det morsomme? Dette er faktisk noe arbeidslivet etterspør! I jobbannonsene beskrives det som oftest som "evne til å tenke utenfor boksen". Og når jeg sier jobbannonser, så ja, det betyr at dette teoretisk er en egenskap som faktisk er praktisk å ha i dagens verden. I hvertfall i teorien. Min erfaring er litt blandet – men før vi kommer dit, la oss se nærmere på hva dette faktisk innebærer.
Det er nemlig vist i studier at personer med ADHD har noe som kalles divergent tenkning. Her måtte jeg konferere ordboka, for å være sikker at jeg tolker ordet divergent riktig. For det å divergere har med avvik å gjøre, og det er jammen ikke mye positivt som ligger i det ordet. Jeg liker heller å tenke på det som løsningsorientert tenkning.
Her sier jeg - gi meg et problem, og du får minst tre forskjellige mulige løsninger på det. Eller for ikke å høres skrytete ut - du får hvertfall en. Å løse problemer, å SE løsninger, gjerne slike som andre vanlig dødelige ikke ser, det er definitivt et av ADHDers superkrefter. Personlig vet jeg ikke om noe mer frustrerende enn å bli satt foran en problemstilling som jeg IKKE finner en løsning på. Det utløser umiddelbar hyperfokus for å finne løsningen, og jeg kan slite meg ut på det, som jeg nesten klarte ved å forsøke å løse koden i stillingsannonsen jeg nevnte tidligere.
Men - sånn praktisk sett - er mennesker med ADHD kjekke å ha når du skal gjøre noe du ikke vet hvordan skal gjøres. Vi ELSKER å løse problemer, det er på en måte livseliksiren vår! Sånn i praksis betyr det at mens resten av ansatte fortsatt fokuserer på hvem som har forårsaket katastrofen som akkurat har slått ned som en bombe på arbeidsplassen, og hvor mye det kommer til å koste å fikse den, sitter du mest sannsynlig allerede med et forslag til hvordan dette kan løses.
Høres det kjent ut?
Utfordringen er ofte det at mens du prøver å presentere løsningen, har de andres hjerner fortsatt ikke klart å løsrive seg fra sjokket eller forbløffelsen, eller fra å kaste ball om det er Andersen eller Olsen som har forårsaket dette, så du må likevel lide deg gjennom en runddans med forslag og forkastede forslag, før gruppen kommer fram til en løsning. Og ganske ofte vil du oppleve at det er akkurat den samme løsningen som du kom til for en time siden. Det kan være en forbannelse å ha en hjerne som løper i galopp, mens andre traver etter i bedagelig tempo. Og det høres kanskje rart ut – men det føles faktisk sårt. Som om du blir oversett. Som om det du sa, ikke ble tatt på alvor.
DOPAMILLA: Du må vente til folk er klare for løsningen!
Hva innebærer divergent tenkning?
Så det å ha divergent tenkning betyr at man klarer å tenke ut flere løsninger på et problem. Oog det handler ikke bare om å se løsninger andre ikke ser – det handler om å skape løsninger som kanskje ikke fantes førFantasi, assosiasjoner og spontanitet er noe du bør regne med. Det er også evnen til å se problemet fra flere forskjellige perspektiver, som en slags 3D modell man kan snurre rundt hodet og se om inngangen til problemet ikke ligger et annet sted enn ved den låste døra alle banker på.
Det betyr også at man kan koble ting sammen på en ukonvensjonell måte - altså alle husker den scenen fra Apollo 13 hvor de ansatte på NASA fikk presentert hvilke deler som var til disposisjon for å fikse det akutte problemet som truet hele ekspedisjon i en katastrofe? Det er et klassisk eksempel på divergent tenkning i praksis. Dette er en slik oppgave jeg ville elske!
DOPAMILLA: Selvsagt ville du elske den oppgaven - gratis arbeid for NASA!
Utfordringer i arbeidslivet
Til slutt bør jeg kanskje forklare hva jeg mente med "blandet erfaring" når det gjelder ønsket om folk som tenker utenfor boksen i jobbannonser. Det finnes selvsagt yrker der kreativitet og være løsningsorientert er en forutsetning for jobben – og i kreative miljøer blir denne egenskapen ofte dyrket og verdsatt. Men noen ganger kan den kreativiteten en ADHD-hjerne utviser være litt for mye for jobber med stramme rammer og rigide strukturer. Noen ganger er det bare at det å endre noe man har gjort i mange år er vanskelig, og man ønsker en endring uten å endre seg selv. Det kan være budsjettbegrensninger, tradisjoner og sedvaner, eller politiske føringer som setter stopp. Men det kan også være den naturlige uviljen mot endring per se.
DOPAMILLA: "Så... de vil ha endring, men helst uten å endre noe? Spennende strategi."
Så til dere som etterlyser "utenforbokstenkning" i stillingsannonser: vær så snill og vurder om arbeidsplassen deres faktisk tåler den typen tenkning. Hvis ikke, risikerer dere å tiltrekke dere folk som tenker stort – og ende opp med å straffe dem for det, kanskje uten helt å være klar over det. For selvsagt vil uutnyttet kreativitet føles som straff for en med ADHD. Om du ikke forstår hva jeg mener med det, hør på episode nummer 2 om RSD.
Så ADHD – Attention Deficit and Hyperactivity Disorder. Jaha. Mangel på oppmerksomhet og for mye energi, liksom. Men i praksis? Vi kan jo fokusere helt ekstremt. Oppmerksomheten vår kan henge seg opp i én ting og bli der – i timevis. Vi har nysgjerrighet som drivstoff, og hyperaktiviteten? Den sitter ofte i hodet. Tanker som raser, leter etter mer kunnskapsstimuli, mens de formulerer løsninger ingen andre har tenkt på. Så ja – jeg er litt usikker på om det navnet egentlig holder vann. Kanskje det kunne vært verdt å tenke på ADHD-ere som en ressurs, eller?