S01E04 - Er vi egentlig understimulerte border collies tvunget til å bo i byen?
Vi kaller det uro. Impulsivitet. Distraksjon. Men hva om det egentlig er en gammel styrke – en jegerhjerne i en bondeverden? I denne episoden utforsker vi: Hva om ADHD ikke er en feil, men et ekko fra den tiden vi jaktet mammuter? Og hva om det aldri var deg som var problemet – men terrenget?
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK folkens, her er jeg igjen. Jeg heter Step og i dag skal jeg snakke om ADHD er faktisk noe vi har med oss fra fortiden. Du hører på Amygdala party og vi snakker om ADHD for voksne kviner - menn er selvsagt også velkommen hit, her er det plass for alle!
Før jeg kommer i gang med dagens episode, må jeg nevne at du finner alle tidligere episoder på både Spotify og Apple podcast, og så finner du show notes på amygdalaparty.no. Jeg er som tidligere nevnt under utdanning til ADHD-coach og er per nå selv ikke diagnostisert med ADHD.
I dag har jeg lyst ti å starte episoden med en liten personlig historie. Da vi var små, pleide broren min og jeg dra på sommerleir. Dette var et sånn leir hvor vi bodde i telt, og deltok på diverse spill og konkurranser mot hverandre. Jeg husker så godt at vi skulle ha en overlevelseskonkurranse med overnatting i skogen. For å komme i gang måtte vi løse en rebus - spor i bakken, tolke naturen slik at vi fikk vite hvor vi skulle gå for å følge løypa. Vi måtte løse oppgaver i morse og tenne bål med kun tre fyrstikker tilgjengelig og uten noe opptenningsved eller annen hjelp. Slike ting som Lars Monsen gjør på TV.
Da vi fikk utdelt oppgaven, husker jeg at broren min, som kanskje var åtte ni år gammel den gangen, utbrøt: Ja, men dette er urettferdig, de har søsteren min på laget! Han var nemlig på det konkurrerende laget. Og han hadde rett, vi vant. For ikke bare kunne jeg lese spor og tegn i skogen, men jeg kunne også tenne bål og finne ut hvor nord var uten kart og kompass.
Siden jeg allerede fra jeg var liten var fascinert av indianerne, hadde jeg lært alt om sporing, både av folk og dyr. Jeg hadde selvsagt praktisert å tenne bål med bjørkebark. Jeg hadde lært hvordan lese sola og himmelretninger. At en maurtue kan røpe hvor nord og sør er. Jeg hadde lært morse. Jeg hadde vært forberedt. Endelig skulle min "rare" interesse for hvordan å leve i ett med naturen gi avkastning.
DOPAMILLA: Ja, men hvem bryr seg om å ha det DET på CVen da?
Da jeg begynte å utforske om jeg kunne ha ADHD for en stund siden, tenkte jeg at de fleste symptomer kunne tolkes både som noe positivt og negativt - at det var veldig avhengig av kontekst og omgivelsene. Jeg skal komme tilbake til det senere.
Men jeg lurte på en ting.
Når ble egentlig ADHD oppdaget? Kanskje det riktige spørsmålet er: når ble det et problem?
For det er jo først når man ikke passer inn, at man begynner å lete etter en forklaring, er det ikke det?
DOPAMILLA: Liker å putte folk i bokser, ja.
Der man tidligere kunne si “han er bare litt annerledes” og enhver bygd med respekt for seg selv hadde en bygdetulling, en varmblodig hissigpropp og kanskje en "smartass" eller en luring – har de fleste med tiden fått en diagnose. Fordi verden har endret seg, vår forventinger har endret seg og man kategoriserer alt som ikke passer inn.
Det jeg fant ut, var ganske forbløffende. Men det fikk også noen polletter til å dette ned.
Det er visst slik at allerede på 1700-tallet beskrev leger mennesker med “mangel på oppmerksomhet”, “rastløshet” og “impulsivitet”. Den skotske legen Alexander Crichton beskrev det han kalte 'mental restlessness' - en form for rastløshet i sinnet.
På midten av 1800-tallet dukker en gutt med ADHD-lignende symptomer opp i en tysk barnebok – han klarer ikke sitte stille, gjør alt feil, og blir en slags karikatur.
Men det var først på 1900-tallet, da kravene til disiplin og stillesitting i skolen virkelig tok av, at ADHD ble en medisinsk diagnose. Og kanskje er det nettopp der mismatchen ligger – i friksjonen mellom tempo og forventning. For hva skjedde på 1900-tallet? Den enorme endringen som industrialiseringen førte med seg et helt ny livsstil.
Fordi hvis du ser i historiebøkene, hva ser du der?
På 1700- og 1800-tallet var livet preget av fysisk rytme og konkret ansvar. Man forsørget seg selv gjennom jakt, fiske, vedhogst og håndverk. Man reparerte gjerder, bygde hus, og gikk til fots til nærmeste tettsted eller by for å selge det man hadde laget.
Man levde med kroppen. Man red hester, dro i krigen, bygde hus, felte trær. Man gikk lange avstander, bar tungt, sov ute, reparerte med egne hender. Man ble voksen ved å mestre fare - ofte på egen hånd. Det var vanlig å leve tett på naturen og døden.
Så kom skolen.
Timevis med stillesitting, pugging og disiplin.
Så kom fabrikken.
Rutinejobber, samlebånd, klokkestyrt arbeid.
Ser du hvor jeg vil hen?
Ser du for deg hvor drastisk livet endret seg i løpet av forholdsvis kort tid?
Tempoet, kravene og rammene?
Og dette er bare en bitteliten del av historien. Vi mennesker ha jo eksistert i mange tusen år før det også. Fra å være rene jegere, som beveget seg gjennom verden og jaktet på mat, til etterhvert stasjonære bønder. Det har ført til at vi litt etter litt har fått det bedre - vi har regelmessig tilgang på mat og vi har tak over hodet. I hvertfall store deler av den vestlige verden har, men det er en annen diskusjon.
Problemet med denne utviklingen er det som virkelig er fascinerende. Problemet ligger nemlig i vår hjerne. Mens jeg satt og tenkte på at vi tilpasser oss, selvsagt gjør vi det, det har jo Darwin bevist, så har fysiologien vår ikke endret seg nevneverdig. HJERNEN vår har ikke endret seg vesentlig fra den tiden for flere tusen år siden. Ja, noen ting har utviklet seg - som språkområder. Men grunnstrukturen? Den som reagerer på fare, søker belønning, trenger stimuli? Den er den samme.
Hjernen vår henger etter.
Hjerne vår ble formet i en verden med fare, fart og fysisk rytme. En verden der det å reagere raskt kunne bety forskjellen på liv og død.
DOPAMILLA: Og nå bruker vi den til å huske PIN-koder og møtetidspunkter. Evolusjonært nederlag.
Sett i dette perspektivet: ADHD er kanskje ikke en feil, en dysfunksjon eller en sykdom – men en etterlevning. Et ekko fra den tiden vi jaktet, sov ute, og måtte se fare før den kom.
Og kanskje er det nettopp i den nye hverdagen at ADHD begynner å bli synlig: Når en kropp laget for bevegelse møter en verden laget for stillstand. Og da har jeg ikke engang begynt å snakke om den digitale revolusjonen, hvor vår verden endret seg ENDA mer drastisk på ENDA kortere tid.
Min påstand er at ADHD egentlig er en etterlevning av den tiden vi bodde i huler og drepte mammuter. Fra den tid vi levde i klaner og var avhengig av å se fare og reagere raskt uten å få panikk. Vi var avhengig av å overleve.
DOPAMILLA: Jeg ser fortsatt fare. Jeg bare gjør det på WhatsApp.
Så jeg spurte meg selv, kunne det faktisk være slik? Jeg søkte etter kilder og teorier. Kunne det være slik at det å ha ADHD, eller de trekkene man har samlet under den diagnosebeskrivelsen, kunne være noe som tidligere hadde vært nyttig?
Det var selvsagt ikke noen overraskelse at jeg ikke er den første som hadde tenkt den tanken. Så smart og unik er jeg ikke. Den tanken er faktisk over tretti år gammel.
Men, likevel har den ikke blitt etablert som en "sannhet" og DET overrasker meg kanskje. Sannsynligvis fordi den er umulig å etterprøve ved et forskningsprosjekt, det er ikke mulig å lage en rapport som kan få peer reviews og generelt slå ned i bordet med: Ja, AKKURAT slik er det! Men det er en ganske etablert teori, som for meg gir ganske mye mening. Det har også fått et navn: Forskere som Annie Swanepoel og Graham Music har beskrevet ADHD som en evolusjonær mismatch – altså at hjernen vår er tilpasset en verden som ikke lenger finnes.
Så vi har endt opp med den samme hjernen som våre forferdre hadde for mange tusen år siden - foran datamaskinen.
Hjernen vår er gammel – verden er ny
Hjernen vår er som et eldgammelt verktøy. Som en flintstein. Den ble utviklet for å overleve i naturen – ikke for å sitte stille i møter eller svare på e-poster. Vi har levd som moderne mennesker i over 200 000 år. Men det er bare cirka de siste 200 pluss minus årene vi har hatt fabrikker, skoler og kontorer. Hjernen vår har ikke rukket å omstille seg. Den reagerer fortsatt som om vi lever i en klan, i naturen, med fare rundt hvert hjørne. Vi bruker flintstein til å betjene datamaskin.
DOPAMILLA: Flintstein møter skjermtid. Hva kan gå galt?
Ja, for å forstå hvor stort dette egentlig er - jeg slet med å se det for meg - så tenk slik: Hvis menneskehistorien var en bok på 1000 sider…
…så ville jordbruket dukket opp på side 950. Industrirevolusjonen? Kanskje på side 999. Skjermene, stillesittingen og multitaskingen vi lever med i dag – noen avsnitt på den aller siste siden. Resten av boka handler om bevegelse, fare, samarbeid og overlevelse. Hjernen vår er skrevet i det gamle språket. Og nå prøver vi å få den til å fungere i en helt ny sjanger.
La det synke inn et øyeblikk.
Over ni hundre sider med å springe, jakte, være årvåken, reagere raskt.
Over ni hundre sider med å lese spor, tolke fare, stole på instinktet.
Over ni hundre sider der den som IKKE kunne fokusere på flere ting samtidig... døde.
Og så, på den siste siden, bestemmer vi oss for at alt dette plutselig er "feil".
At DU er feil. Fordi du ikke klarer å sitte stille i et møterom.
Er det rart vi føler oss som aliens?
Den første som kom med denne tankengangen heter Thom Hartmann. I 1993 presenterte han teorien i boka Attention Deficit Disorder: A Different Perception. Han utviklet teorien som en mental modell etter at sønnen hans fikk ADHD-diagnose. Han kalte den for Hunter vs. Farmer hypotese. Om du har anledning til å lese boka, anbefaler jeg den varmt, spesielt om denne teorien resonnerer med hvordan du selv oppfatter diagnosen.
Nå må jeg være ærlig: Ikke alle forskere kjøper denne teorien. Den er umulig å bevise, og noen mener den forenkler en kompleks diagnose. Men som en måte å FORSTÅ seg selv på? Som en mental modell? For meg gir den mening. Og for mange andre også.
Hartmanns teori sier at ADHD-trekk som impulsivitet, årvåkenhet og utforskertrang var fordelaktige for jegere som måtte reagere raskt og oppdage fare. Da var det viktig å høre alle lyd rundt seg og reagere lynraskt. En rask reaksjon kunne bety forskjellen mellom liv og død. Å være impulsiv var en forutsetning for å handle, og se hele bilde superraskt var nødvendig for å ta den riktige avgjørelsen. Å kjenne på stemningen, vurdere faren. Løpe fort når det trengtes.
Da jordbruket kom, ble tålmodighet og struktur viktigere.
DOPAMILLA: Vent, så du sier at jeg kunne vært en badass jeger for 10 000 år siden? At jeg kunne reddet stammen min? At mine "svakheter" egentlig er gamle superkrefter? pause Og i stedet sitter jeg her og prøver å skjønne hvorfor Excel ikke vil summere cellene mine. This is bullshit.
Man lærte seg å vente på avlinger, lagre maten og strukturere dagen etter årstidene. Det å vente på hva dagen brakte for så agere i full fart var ikke lenger viktig. Tvert imot, det å kunne være rolig og tenke langsiktig uten å forhaste seg eller uten å være impulsiv kunne redde avlingen og sikre maten for mange mennesker.
I dagens samfunn blir “jeger-typen” ofte en ADHD-diagnose, men den rolige bonden tilpasser seg mye bedre denne rytmen. Overgangen fra å vente på at avlingen modner på et og samme sted, er mindre enn fra å være en jeger som konstant er på farten og leter etter bytte.
Men hva skjer når en jeger havner i et kontorlandskap? La oss se.
Du sitter i et åpent kontorlandskap.
Det er torsdag. Klokka er 09:03.
Du har allerede oppfattet at printeren lager en ny lyd, at kollegaen til høyre var på fest i går, og at noen har flyttet kaffemaskinen.
Du begynner å forberede deg til møtet med leverandøren. Formulerer tankene og setninger i hodet, du lager scenarioer for å være forberedt på alle alternativer. Om dere blir enig. Om dere blir uenig. Hvis de sier A eller hvis de nekter B.
Du venter.
I hjørnekontoret ser du på sjefens kroppsspråk at hun er i dårlig humør.
Det plinger på skjermen din og du glemmer møtet og kaster deg over mailen. Du vil svare den raskt, for ikke å glemme den.
På pauserommet hører du noen som sladrer om en kollega som du liker, og føler med en gang en urettferdighet på vedkommendes vegne. Hele kroppen våkner og du vil si hva du mener om dette. Du forbereder hvordan du skal angripe dette. Forkaster en setning etter den andre. Til slutt blir fornøyd og gjentar setningen i hodet som en mantra for ikke å glemme den. Du går mot pauserommet.
Men etter å ha tatt en dyp inpust, stopper du.
Du har lært at ikke alle slag er verdt å kjempe. Du vil ikke være den rare.
DOPAMILLA: Too late, bestie. Vi ER allerede den rare.
Du trekker deg tilbake.
Så ser du at du er nesten for sen til møtet med leverandøren.
Du er en jeger. I et møte. Med skjemaer. Med Excel. Du har en steinalderhjerne – og du prøver å bruke den som regneark. Det går sånn passe.
Møtet varer i 45 minutter. Du har absorbert all informasjon på de første fem. De neste 40 minuttene bruker du på å holde kroppen din i ro, ansiktet i en slags nøytral "jeg-lytter"-posisjon, og hjernen din fra å rope ut alle de 17 løsningene du allerede har sett.
Etter møtet er du dødstrett. Ikke fordi du har jobbet. Men fordi du har SIMULERT normalitet i 45 minutter. Det er ikke å være i møtet som er slitsomt. Det er å LATE SOM du er en person som passer inn i møtet. Og dette gjør du hver eneste dag. I hvert møte. I hver sosial situasjon. I hver e-post du skriver. Og du lurer på hvorfor du er sliten? Det er ikke jobben. Det er skuespillet.
Du er en jeger som later som om du er bonde. Og det er derfor du er helt smadret når du kommer hjem.
DOPAMILLA: Oscar-nominasjon for "Hun som lytter" – hver dag, hver time.
Kjenner du deg igjen? Har du noen gang vært i en liknende situasjon? Følt de samme tankene, tatt de samme valgene?
Jeg har det, og derfor gir teorien om jegerhjerne faktisk mye mening for mitt vedkommende. Som jeg har nevnt tidligere, har jeg jobbet mye med hunder. Da jeg leste boka til Hartmann og forsto hva han mente med jeger-bonde teorien, dukket det med en gang opp et bilde. Ikke av mennesker. Men av hunder.
Har du noen gang sett en border collie i en liten etroms-leilighet som aldri få gå noen særlig turer eller brukt seg som gjeterhund? Den jager skygger, bjeffer på lyder, og løper i sirkler. Kanskje den tygger i stykker en sofa eller river ned gardiner. Ikke fordi den er gal, men fordi den ikke får brukt evnene sine. Den trenger å brukes for å trives. Han er bare en arbeidshund uten arbeid.
DOPAMILLA: Har søkt på "hjerne med overskuddsenergi" på Finn.no. Ingen interesse.
Og slik føler jeg at ADHD-hjernen fungerer. Den vil GJØRE noe. Den vil løse problemer, oppdage mønstre, reagere på stimuli. Men når den ikke får bruke seg, begynner den å "gjete" hva som helst. Din jobb. Dine følelser. Andres problemer. Random facts fra Wikipedia klokken tre om natten.
DOPAMILLA: Klokken 03:00: "Men HVORFOR har zebra striper egentlig?"
Løsningen for en border collie er å gi den arbeid. Agility, nosework, lange turer i marka. Kanskje til og med kan den trenes på sauegjeting? Plutselig vil den ikke lenger være "problematisk".
Kanskje vi trenger det samme? Ikke temming - men riktig habitat.
Hvis du ser på forskjellige hunderaser, så har de gjennom en del år blitt utviklet med tanke på bestemte egenskaper. En hund som skulle varsel inntrengere bjeffet når han hørte noe. En gjeterhund som skulle vokte sauene, løp i mønstre, styrte retningen, og holdt flokken samlet. En jakthund som skulle jage og felle bytte eller en som skulle spore byttet slik at menneske kunne skyte det.
I dag er samfunnet laget slik at hundene ikke lenger har jobber de er laget til å gjøre, og da blir deres en dag nyttige egenskaper - forvandlet til plager. I dag jager de biler, bjeffer mot lyder, og blir sett på som “problemer” som må trenes vekk – men det er ikke de som har endret seg. Det er omgivelsene. Samfunnet er ikke lenger slik at de passer inn.
Jeg føler at det er slik med ADHD også. ADHD-hjernen er som en arbeidshund: den er laget for å reagere raskt, oppdage alt, og handle intuitivt. Men når den ikke får brukt evnene sine, blir det uro – ikke fordi den er “feil”, men fordi den er underbrukt.
De som har ADHD blir som disse gjeterhundene som formålløst løper att og fram i leiligheten fordi deres hjerne ikke lenger har den jobben den er skapt til å brukes på. Du kan tenke på ADHD-hjernen som en sensorisk og responsiv arbeidshund:
Den oppdager alt – lyder, stemninger, detaljer.
Den reagerer raskt – før den får tenkt seg om.
Den trenger oppgaver – ellers begynner den å “gjete” tankene dine, følelsene dine, eller hele internett.
Og når hjernen ikke får brukt evnene sine på en meningsfull måte, blir det uro, frustrasjon og selvkritikk.
Akkurat som hunden som bjeffer i nabolaget – den er ikke “problematisk”, den er understimulert og feilplassert. Det handler ikke om å temme ADHD-hjernen – det handler om å gi den et meningsfullt oppdrag. Kanskje det er på tide å slutte å se på ADHD som en forstyrrelse – og begynne å se det som en form for intelligens som bare trenger riktig landskap for å blomstre.
Men la oss være ærlige: En jegerhjerne i dagens samfunn fører også til ting som er jævlig frustrerende.
Du glemmer hvorfor du gikk på kjøkkenet. Du avbryter folk midt i setningen fordi tanken DIN føles så akutt at den må ut NÅ. Du starter ti prosjekter og fullfører to. Du sier ja til ting du ikke har kapasitet til – fordi det virket som verdens beste idé i 11 sekunder. Du glemmer bursdager, avtaler, å betale regninger.
Hvorfor skjer dette?
Fordi jegerhjernen er ikke laget for langsiktig planlegging over uker og måneder. Den er laget for noe helt annet: se fare NÅ, reagér NÅ, løs problemet NÅ. Det som var umiddelbart og konkret overlevde. I en verden der en løve kunne hoppe frem bak en busk, hadde vi ikke tid til å vente på ting som ikke var livsviktige.
Arbeidsminnet? Det er laget for å holde på informasjon i noen minutter mens du jakter – ikke for å huske hva som sto på handlelisten du skrev for tre timer siden.
Impulskontrollen? Den er laget for rask handling – ikke for å vente tålmodig på svar på en e-post i tre dager.
Hyperfokuset? Perfekt når du sporer et dyr i timevis. Problematisk når du glemmer at du har et møte fordi du falt ned i et Wikipedia-hull.
Dette er ikke bare "samfunnets feil". Dette er reelle utfordringer. Og de gjør vondt.
Men – og her kommer poenget – kanskje disse utfordringene ikke betyr at du er ødelagt. Kanskje de bare betyr at du trenger andre verktøy, andre strukturer, og ja, kanskje til og med medisinering for noen. Ikke for å fikse deg. Men for å hjelpe jegerhjernen din fungere i bondeverdenen.
Det er rart, egentlig... At noe ved oss – en egenskap, en måte å være på – som kanskje har hjulpet mennesker gjennom tusener av år med overlevelse, nyskapning og tilpasning... nå blir sett på som et avvik. En diagnose. En feil i systemet.
Kanskje det er rammene som er for snevre. For vi lever i et samfunn som har bygget rammer for én type hjerne – én type rytme, én type fokus. Fordi vi liker å skille på hva som er normalt og ikke normalt? Men hva kjennetegner egentlig en normal hjerne? I mitt hode blir dette litt meningsløs tilnærming. Vi er ikke printet på en 3D printer etter en sjablong, vi er alle annerledes.
Som liten reiste jeg ikke bare på sommerleir, vi hadde også et landsted, som det så fint heter i Norge. Egentlig et gårdsbruk fra 1700-tallet som våre foreldre kjøpte som en rønne og brukte helgene og ferier på å pusse opp. Det bygde vi hytter i trærne, hjalp nabobonden med å tørke høy eller slakte høns og kaniner. Vi tilbrakte dagene ute, gikk for å bade eller var i skogen for å plukke bær og sopp. Det fantes ikke mobiler, ikke pc, selvsagt ikke, vi hadde jo ikke engang en vanlig telefon.
Det sier seg selv at i et slikt miljø er stimulerende og rikt på opplevelser. Om noen var litt ville, så ja, da var noen litt ville. Men i et slikt miljø var det ikke problematisk, vi hadde masse ting å bruke energien på.
Men jeg liker å snu på flisa. Hva om vi ser på det som at samfunnet rundt oss er "feil"? Hva om vi tilpasser skoler til barn som er skrudd sammen annerledes? For ikke å snakke om at kanskje barn flest hadde hatt godt av å lære på en annen måte enn å bare sitte i ro i et klasserom ørten timer hver uke? Kanskje prosjekter, oppdrag og utforskningsturer, quiz og utflukt burde være dominante, ikke bare en krydder i hverdagen? Jeg vet ikke, jeg er ikke pedagog, men sunn bondevett sier til meg at det finnes muligheter.
Så hva betyr dette for oss – i dag, i denne verden? Hvis du har en border collie-hjerne, og du bor i en verden av skjemaer og skjermtid, så er det ikke rart du blir rastløs.
Du sitter i et møte og tvinner tommeltotter. Bokstavelig talt. I dag kommer det nok til uttrykk ved å doodle i blokka, trampe med foten opp og ned eller fikle med noe - kanskje en penn eller hårlokk. Du observerer ikke bare det som skjer i rommet, men også utenfor. Fugler på treet? Kanskje et ekorn? Eller den bilen som kjørte forbi, hvilket merke var det? Jeg likte ikke den fargen. Den damen på fortauet hadde et fint skjerf. Hører dere også hvordan bremsene skriker på trikken?
Og mens alt dette foregår i hodet ditt, snakker dine kollegaer om noe du muligens har allerede funnet en løsning på, som vi snakket om i forrige episode. Kanskje du sitter og venter på at kollegaen blir ferdig, så du kan slippe til, mens du gjentar det du skal si oppatt og oppatt i hodet ditt? For ikke å plumpe ut med det, og for ikke å glemme hva du skal si?
Så hører du at det en annen kollega sier er bare tull, og når du sier det, vil alle se på deg og tenke at det er frekt og slik har vi gjort det i mange år, så hvem er du å komme hit og si noe slikt? Hvem er du å vite bedre enn dem? Så du trekker deg tilbake i sneglehuset og håper på at karma slår til på et eller annet tidspunkt.
Du har også lagt merke til at en annen kollega sitter litt stille, det er noe off med henne. Sliter hun på hjemmebane, er hun syk? Du lurer på om du skal spørre henne etter møtet. Du bryter inn når du oppfatter at avdeling A anklager avdeling B for noe fullstendig urettferdig og kommer med en analyse av hvorfor anklagen er meningsløs. Leder for avdeling A blir sur på deg, og kaster lange blikk mot deres felles sjef.
Men kanskje det er ikke i møterommet vi skal skinne. Kanskje det er når verden trenger nye spor. Hartmann forteller i boka si også noe annet interessant.
I dag vet vi at ADHD er genetisk og arvelig. Ergo om du har ADHD, er det ganske sannsynlig at også noen andre i familien din har samme diagnose, eller i hvertfall sterke ADHD-trekk. Det sier seg litt selv. Om ADHD-trekkene var det som holdt mennesker gående under den tiden de måtte jakte maten sin og passe seg for fare, var det veldig nyttig at de som behersket kunsten, også kunne bringe det videre i sitt avkom.
Men så snakker Hartmann også om at forekomsten av ADHD er påfallende høy i USA og Australia.
Skjønner du hvor dette bærer, kanskje?
Men før du svarer, må jeg legge til: Dette er spekulativt. Det kan like gjerne handle om at USA og Australia diagnostiserer mer, har bedre systemer for å oppdage ADHD, eller at det rett og slett er mer akseptert å snakke om det der. Men la oss leke med tanken..
Det KAN være ADHD som er forklaringen. Det kan også være det faktum at ADHD kommer sterkere til uttrykk i en industrialisert verden enn i tredje verden - eller som vi snakket om tidligere, at det blir et PROBLEM. Det er ganske sikkert en del mennesker med ADHD-trekk i de fleste land, men noen steder er det mindre problematisk eller underdiagnostisert.
Men om vi for enkelhetens skyld tenker at ADHD ligger bak utflyttingen til "over there", gir det mening.
Tenk på det: Hvem reiste til Amerika på 1600-1700-tallet? Hvem dro til Australia på 1800-tallet?
Var det de rolige, forsiktige, strukturerte menneskene som tenkte "nei, jeg blir her, dette er trygt"?
Eller var det de rastløse? De nysgjerrige? De som tenkte "fuck it, jeg drar til andre siden av verden"?
For det var nok de som var litt dristige, kanskje til og med dumdristige som reiste først, var det ikke? De som turte å prøve noe nytt. De som jaktet gull og glitter, bokstavelig talt. De som ikke var redd for å komme til en ny, ukjent verden. De som hadde egenskapene som gjorde dem egnet til å håndtere det?
Det var pionerene. Gullgraverne. Eventyrerne.
Er ikke du enig?
Så tenker du selvsagt, ja, men mange som ble skippet til Australia, var jo fanger. Der verserer at australiere den dag i dag prøver å trumfe hverandre hvor stor skurk deres tipptippoldefar var. Men det er på ingen måte noe som taler mot ADHD. For Australia ble befolket akkurat på den tiden da verden begynte å endre seg mot konformitet - en mindre ADHD-vennlig verden. Så den impulsive og rastløse personen var kanskje tyven som ble sendt dit?
I dagens språk: De hadde ADHD-trekk. Impulsivitet. Risikovilje. Rastløshet. Og mange av dem som ble sendt til Australia - vel, de var ikke akkurat kjent for å "følge reglene".
DOPAMILLA: Impulsivt kjøpt enveisbillett til Australia" – gjenkjennbart. Eller Norge, i ditt tilfelle.
I lys av Hartmanns teori om "jegerhjerner" er det faktisk logisk at mange av dem som ble sendt til Australia – og senere ble pionerer og nybyggere – hadde nevrodivergente trekk som i dag ville blitt kalt ADHD. I dag vet vi at rundt en fjerdedel av innsatte i fengsel har ADHD. Noen mener at tallene er enda høyere.
Dett er ikke fordi de innsatte er onde eller dumme – men fordi de har hjerner som er laget for noe annet. For handling. For reaksjon. For spor. Og når samfunnet ikke gir dem rom, ender de i konflikt med systemet.
På denne måten var begge nye kontinenter befolket av personer med ADHD-trekk. Diagnosen fantes ikke da, men det er ikke utenkelig at det var slik.
Og siden ADHD er genetisk... ja, da ble det mange nye amerikanere og australiere med samme hjerne.
Gener søker ikke visum. De bare kommer med.
Så ja, det er i grunn logisk at forekomsten er høy på disse kontinentene om vi aksepterer teorien om jeger/bonde.
Kjenner du Dr Temple Grandin? Om du ikke har sett filmen om livet hennes, anbefaler jeg den på det sterkeste. Hun har autisme, og har med sin pågangsmot vist oss at det er plass for annerledes hjerner i dagens verden. Her er det hun sier om saken:
Hvis du fjernet all genetikk knyttet til autisme, ville det ikke vært noe Silicon Valley. Verden ville vært full av folk som sto rundt i en hule, småpratet og sosialisert – uten å få gjort noe som helst.
Altså, at ingenting ville blitt gjort om man ikke hadde disse nysgjerrige og rastløse genene hos nevrodivergente mennesker, inkludert de med ADHD og autisme.
DOPAMILLA: Hun treffer spikeren på hodet!
Ja, det gjør hun. Og kanskje, en dag da verden vil befinne seg i en knipe, enten fordi det er en eller annen meteor som er i ferd med å krasje med jorda, eller om vi holder på å vasse i vann fordi polene smeltet eller om verden har blitt tatt under kontroll av AI, vil det være nettopp en person med ADHD som finner løsningen. Vi kan ikke stole på det dukker opp en Terminator.
DOPAMILLA: Climate change? AI-opprør? Ring en ADHDer. Vi har allerede tenkt på 47 mulige løsninger.
Ok, så vi har etablert at vi kanskje er jegere i et bondesamfunn. Fine greier. Men hva så? Hva GJØR vi med denne informasjonen?
For meg handler det om to ting:
Det første: Å slutte å hate deg selv eller syns at du er håpløs. At du ikke er god nok. Når jeg skjønte at hjernen min ikke er "ødelagt", men bare... utdatert. Laget for noe annet. Da lettet noe i brystet. Du er ikke lat fordi du ikke klarer å sitte på kontoret i åtte timer. Du er ikke dum fordi du glemmer hva du skulle si midt i setningen. Du er ikke "for mye" fordi du ser detaljer andre ikke ser. Du er ikke lat. Du er ikke dum. Du er ikke for mye. Du er en jeger. I feil landskap. Og det er på tide vi bygger nye kart.
Det andre: Å finne DITT landskap. For noen er det å jobbe med kroppen. Håndverk. Akuttmottak. Turguide. For andre er det å jobbe med variasjon. Journalistikk. Prosjektledelse. Problemløsing. For meg? Podkast. Fordi jeg får snakke, utforske, hoppe mellom temaer, følge sporene. Dette skal vi snakke om i neste episode - om hvilke jobber som passer for en ADHD-hjerne.
Poenget er ikke at vi skal tilbake til å bo i huler. Poenget er å finne måter å BRUKE jegerhjernen i en moderne verden. Ikke slipe av kantene til vi blir runde. Men finne plasser der kantene er en styrke.
Jeg mener ikke vi skal endre hvem vi er for å passe inn. Jeg vil at samfunnet skal lære seg å sette pris på det vi kan bringe inn i fellesskapet - for det er ikke sikkert at samfunnet klarer seg uten oss. La oss skape rom som tåler kaos, kreativitet, følsomhet, impulsivitet. Ikke for å bli normale – men for å være oss selv. For hvem sier at normal er målet?
Og hvorfor skal vi akseptere det?
Og hvis du lurer på hvilke jobber som faktisk passer for en border collie-hjerne – det tar vi i neste episode. Spoiler: Det er ikke regnskapsfører.