S01E07 - Lat, glemsk og dårlig til å slappe av – eller er det bare symptomer?

ADHD er ikke alltid det du tror. Kanskje er det ikke en trend – men en oppvåkning. I denne episoden snakker jeg om symptomer som glemsel, tankespinn, følelseskaos og jetmotorer – og hvorfor du ikke er håpløs likevel. Kanskje kjemper du bare mot Goliat med pil og bue.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens, velkommen til Amygdala party, jeg heter Step og i dag skal vi snakke om noe som får alle mine jetmotorer til å slå på turbo og kjøre av gårde i full fart, så jeg må passe på å ikke snakke høl i hodet på deg! Nemlig ADHD-symptomer og hvorfor så mange KVINNER ikke aner at de har ADHD før de er ganske voksne. Dagens episode er kanskje litt lengre enn vanlig, men det var viktig for meg å gjøre det så forståelig så mulig, så du får holde ut!  

Først - jeg setter stor pris på om du følger meg her på podkastplatformen eller på instagram. Shownotes og alle tidligere episoder finner du på amygdalaparty.no og på Spotify og Apple podkasts. Hver like er et dopaminskudd rett i mine årer, så jeg setter pris på det!  

Så, da er jeg klar til å suse ned motorveien, er du?  

La meg starte med en liten historieleksjon, og nei - jeg er ikke på vei inn i et kaninhull, jeg lover. Ingen foredrag om Mayasivilisasjonen eller Djengis Khan. Jeg har nemlig lyst til å starte dagens episode om ADHD-symptomer med å snakke litt om det å være venstrehendt.  

DOPAMILLA: Da venter jeg VIRKELIG i spenning på hvordan du klarer å ro denne i land! 

Gi meg et par minutter, Dopamilla.  

Jeg vet ikke hvor mye av den venstrehendtes historie er allmennkunnskap, men jeg har funnet ut følgende. Det å være venstrehendt ble sett på som noe unormalt og til og med ondskapsfullt før i tiden. På 1800- og 1900 tallet ble barn tvunget til å bruke høyrehånd - og det var ikke gjort på en veldig snill måte. Fysisk straff, tvang og skam var normal framgangsmåte. Mange trodde at venstrehendthet var en uvane, ikke en medfødt egenskap. Derfor ble barn straffet, korrigert og tvunget til å bruke høyre hånd – ikke fordi man trodde de løy, men fordi man trodde de kunne "skjerpe seg". 

Det var en pedagogisk og moralsk antakelse: at barnet bare trengte disiplin, viljestyrke og tilpasning. 

Ja, Dopamilla, begynner du å ane hvor jeg vil hen nå?? 

DOPAMILLA: Hmf, jeg vet ikke om jeg skal bli irritert eller imponert her, men la meg høre resten først.  

Ja, jeg føler at dette gir oss en fin parallel, syns du ikke? Ja, grunnen til at jeg snakker om dette er at etter å ha blitt kjent med ADHD og undersøkt litt rundt, så får jeg en følelse av at historien har innhentet oss. Eller at vi burde ha lært av historien.  

I dag er forskere enige om at ADHD er en genetisk tilstand, den har altså IKKE noe med oppdragelse å gjøre. Jeg gjentar, fordi de er en del ekstremt treige mennesker der som mener å vite best: Det har IKKE noe med oppdragelse å gjøre. ADHD er en nevrobiologisk tilstand. Men miljøet rundt oss, inkludert oppdragelse, skole og arbeidsliv, kan påvirke hvordan symptomene uttrykkes og oppleves. 

Det er hjernen vår som er programmert annerledes, og den programmeringen gjør at vi oppfatter ting annerledes og at vi oppfører oss annerledes. Så på samme måte som man lar folk skrive med venstre hånd uten å shame dem i dag, kanskje bør man tenke seg om før man slenger ut at "det handler om oppdragelse" når man snakker om ADHD? 

Og - tenk enda lenger. Skolesystemer og teknologisk utvikling har begynt å tilpasse seg venstrehendte. Det finnes nå venstrehendte sakser, penner, datamus og musikkinstrumenter. Diskrimineringen har ikke helt forsvunnet, men det er økende bevissthet om at hånddominans ikke bør korrigeres, men støttes. For det leder ikke til noe godt å slå barn til å bruke høyre hånd, det er i grunn ikke så vanskelig å forstå.  

Men det ser ut til å være vanskelig å forstå når det gjelder barn og voksne med ADHD.  

Se for deg ADHD-vennlige skoler eller arbeidsplasser. Se for deg en verden hvor det blir like normalt å ha ADHD som å være venstrehendt. Ingen skam. Ingen "skjerp deg" bemerkninger. Stopp til tusenvis av smertefulle avvisninger.  

Ser du det for deg?  

DOPAMILLA: Ja, jeg klarer å se det for meg, det er i grunn en .. fin tanke.  

For jeg håper og tror vi er på vei dit. Jeg håper virkelig det. Men vi er ikke der ennå. De siste ukene har Facebook-feeden min vært full av artikler fra Aftenposten om den store eksplosjonen i ADHD-diagnoser – og hvor bekymringsverdig det er. Som om det er en trend, eller noe folk bare finner på. Og ja – det finnes diskusjoner om overdiagnostisering, særlig hos barn. Det er viktig å ta på alvor. Men det jeg snakker om her, er underdiagnostisering hos voksne – spesielt kvinner – som har gått gjennom livet med en hjerne som aldri ble forstått. 

Og da slo det meg: Dette er jo akkurat som historien med venstrehendthet! Når vi endelig slutter å slå folk over fingrene for å bruke venstre hånd, oppdager vi plutselig at det er massevis av venstrehendte der ute. Hvem skulle trodd det? 

Det er to ting jeg har lyst til å si her.  

En - om man ser bortifra at det er mulig at noen leger overdiagnostiserer og tar godt betalt for det, det er en annen diskusjon jeg ikke har lyst til å gi meg ut på - er ikke det bra at folk som til nå har gått med hånden fastbundet bak ryggen på stolen sin, mens læreren står med linjalen klar til å smekke til, får endelig lov til å bruke den hånden som er mest naturlig for hen å bruke? Er det ikke på TIDE at alle de "venstrehendte" hjerner slippes fri og får den behandlingen de trenger? Altså SOM ANNERLEDES, ikke som resultat av mislykket oppdragelse eller dårlig selvkontroll?  

Å si at man bare skal oppføre seg bedre når man har ADHD, er som å si at en astmatiker bør løpe maraton – uten inhalator. Du må jo bare trene opp kondisen litt, må du ikke? 

Den andre tingen er at kommentarene på artiklene har vært - vel, jeg vet ikke om jeg skal si underholdende eller skremmende. Jeg skal ikke klandre den menige nordmann for ikke å være oppdatert på siste nytt, og for å tro at alt mellom vaksiner og dårlig oppdragelse forårsaker ADHD.  

DOPAMILLA: Ingen grønne menn som har brakt det med seg fra rommet? 

Nei, men det var ikke langt fra. Men jeg føler at det ikke er mange nok fagpersoner som reiser seg og sier: Vent nå litt! Dette ER faktisk EKTE. Disse personene HAR faktisk en hjerne som lager snubletråder for dem. Det finnes selvsagt noen, men det er foreløpig et godt stykke fram til vi får lov til å bruke ADHD-hjernen som en venstrehånd - uten skam og uten å måtte kjempe for retten til å gjøre det!  

DOPAMILLA: Så du klatrer på barrikaden! 

Ja, jammen gjør jeg det! Jeg syns det er på tide at man slutter å presse rundingene gjennom et firkantet hull! Gi oss riktige sakser - som fleksible arbeidsformer, forståelse for hvordan vi jobber, og tilpasninger som faktisk hjelper, så skal vi vise dere "normale" hvilken ressurs vi kan være - uten at man skammer seg for å komme for seint!  

Så, derfor går vi gjennom symptomene i dag. Siden jeg først og fremst snakker om voksne damer og hvordan de i voksen alder oppdager at det har ADHD, vil jeg ikke bruke mye energi på de guttene som er hyperaktive og lager rabalder. Men det betyr ikke at jeg ikke vet om dem, eller at jeg på en eller annen måte vurderer dem som "feildiagnostisert" eller mindre viktige. De har like valide problemer og utfordringer, men jeg kan ikke identifisere meg med dem. Jeg har aldri vært den hyperaktive typen. Mitt poeng er å snakke om noe jeg kjenner på min egen kropp.  

Jeg må bare si noe som er viktig før vi kommer videre. Jeg er verken psykolog eller psykiater, jeg er under utdanning til ADHD-coach. Jeg kan ikke diagnostisere deg, og jeg kan verken bekrefte eller avkrefte en diagnose. 

Men:

Hvis du har kjent at noe ikke stemmer – at du strever, men får vage svar fra legen …

Hvis diagnosen du har fått bare treffer delvis, som om noe mangler …

Da vil jeg gi deg noen mulige forklaringer på hvorfor. 

For hvis du faktisk har ADHD, vil det ikke hjelpe å bare behandle angsten. Det vil ikke være nok å få høre at du er sensitiv. Det kan føles riktig en stund – men det vil ikke hjelpe deg i lengden, hvis det egentlige problemet er en hjerne som jobber på en annen rytme. 

Mange med ADHD fungerer – ofte på høyt nivå – men det betyr ikke at de ikke har ADHD. Det betyr at de har utviklet strategier, ritualer, og kanskje funnet miljøer som ikke straffer deres rytme. Å fungere kan kreve maskering, overkompensering, og konstant selvregulering – som ikke alltid er synlig for omverdenen, men som koster. 

Samtidig vil jeg være tydelig: Dette handler ikke om å si at alle som har noen av de diagnosene jeg går gjennom om litt, egentlig har ADHD. Selv om det ofte sies at “alle har litt ADHD”, så er det en setning som kan være ødeleggende for dem som hver dag kjemper for å passe inn – mot sin egen nevrobiologi. 

Hvis du mistenker at du har ADHD, snakk med fastlegen din, en psykolog eller annen fagperson. Det finnes hjelp. Og det finnes forklaringer som gir deg en ekte aha-opplevelse. Når du sliter med noe eller kjemper mot noe, er det alltid greit å vite hva du kjemper imot. Ellers ender du opp som indianere bevæpnet med pil og bue da europeere kom. Det er en vondt kamp, og du har små sjanser for å vinne.  

Og kanskje – kanskje har du faktisk ikke ADHD. Kanskje er det en annen diagnose som stemmer bedre. Det er selvfølgelig helt i orden, det også. 

La oss se på hvilke diagnoser eller tilstander som ofte gis – når det egentlig er ADHD som ligger under. 

Her er noen av de vanligste diagnosene kvinner får i stedet for ADHD:

Angst – fordi de virker overveldet, bekymret, urolige

Depresjon – fordi de er utmattet, lavt motiverte, selvkritiske

PTSD – fordi de har emosjonelle flashbacks, sensitivitet og stressreaksjoner

OCD – fordi de har tvangspregede strategier for å skape kontroll

Borderline personlighetsforstyrrelse – fordi de har intense følelser, relasjonelle svingninger og impulsivitet

Bipolar lidelse (manisk-depressiv) – fordi de har skiftende energinivå, hyperfokus og utmattelse

Hypersensitivitet / HSP – fordi de reagerer sterkt på sanseinntrykk, stemninger og stress

Autismespekter – fordi de har sosial utmattelse, behov for struktur og sensorisk sensitivitet

Utbrenthet – fordi de er kronisk slitne, overveldet og mister oversikt

Søvnlidelser / insomni – fordi de har tankekjør, rytmeforstyrrelser og vansker med innsovning

Avhengighet / rusproblemer – fordi de selvmedisinerer dopaminunderskudd og emosjonell kaos

Spiseforstyrrelser – fordi de bruker mat som kontrollmekanisme i et indre kaos

Dissosiative tilstander – fordi de frakobler seg virkeligheten for å overleve overveldelse

Personlighetsforstyrrelser generelt – fordi de har uregulert impulskontroll, emosjonelle svingninger og relasjonelle utfordringer 

DOPAMILLA: Vent litt... betyr det at jeg kanskje ikke er ødelagt? At det bare er feil bruksanvisning jeg har fått? 

Nettopp! Du er ikke ødelagt, du har bare fått feil verktøy. 

La meg også legge til en ting til - alle med ADHD er ulike. Like ulike som de uten ADHD. Det vil si at ingen har alle symptomer, og ingen har helt like symptomer som du. Og - for å være helt tydelig: Det finnes selvsagt også menn som har denne type "rolig" ADHD, den er ikke forbeholdt kvinner. Jeg glemmer ikke dere heller, selv om jeg snakker først og fremst om kvinner. Du er selvsagt hjertelige velkommen til å kjenne etter!  

DOPAMILLA: Så da har du bygd en barikade, kanskje på tide å fortelle oss hva du EGENTLIG skal snakke om? 

Så, er du en suksessfull kvinne, som kanskje er flink å bry seg om andre? Eller er en smule perfeksjonist? Er du selvkritisk?  

Men føler du at uansett hvor mye du jobber, så handler livet om å klarte opp en slitsom bakke. Du klatrer og sliter, og når du kommer til toppen, så føler du lettelse, ikke glede? Lettelse over at du har klart å komme opp enda en gang, du har levert en oppgave eller fullført et prosjekt, uten at noen avslørte at du egentlig ikke er så dyktig som de tror, at du må jobbe på kveldene eller piske deg til å gjøre selv de enkleste oppgavene? Har du vært på kanten til å være utbrent? Kanskje flere ganger? 

Mens du hele tiden later du som om livet er dans på roser, smiler til kollegaer og rapporterer til sjefen, ligger du om natta og ikke får sove fordi tankene raser? Du tenker på alt du kan ha gjort galt? Tenker på hva andre tenker om deg eller om de til og med hater deg? Eller du lager mentale lister for ikke å glemme hva du skal gjøre i morgen?  

Har du rett og slett følt at livet er et slit? At de glansbildene man ser på instagram kan umulig være fra samme planet? Eller kanskje har du klart å holde livet i glansbilde, men det koster deg enorme krefter? Og kanskje det sprakk en dag, og du satt der med hauger av klær både på golvet og over sofaen, med sjokolade i hånden og lurte på hvordan i helsikke har du havnet HER?! 

Da har du vært veldig flink til å maskere ADHD, gratulerer! Det blir som å tvinge det vonde kneet oppover bakken og oppover bakken enda en gang og enda en gang, og du har klatret Nanga Parbat og du har klatret K2, og du er på vei til Everest, men så plutselig sitter du der og tenker. Nei, jeg klarer ikke et steg lenger. Kneet gjør for vondt.  

Og så går du til legen og legen finner ut at det er noe feil med kneet ditt, og at å ha klatring som hobby var ikke bare upraktisk, men også dumt. Du skulle ikke ha latet som ingenting, du skulle ha gått til lege allerede da du var tenåring og følte at noe ikke stemte. Og kanskje gikk du til legen allerede da, men legen sa at du er ung, kneet blir bra igjen, skjerp deg, ta deg sammen!  

Når du ignorerer og bekjemper ADHD på samme måte som det vonde kneet, når du har klatret alle de åttetusenmeter høye fjell, så vil du også en dag sitte der og ha vondt. Vondt i sjelen. Du vil føle deg utmattet. Du vil føle deg ubrukelig. Kanskje imposter. Kanskje lat. Kanskje vil du føle at du ikke orker et steg mer.  

Den tenåringsjenta som du engang var var kanskje flink til å la tankene flyte. Du satt i klasserommet og drømte deg vekk, mens læreren snakket om noe uinteressant. Så fikk du beskjed om at du burde skjerpe deg. Så du jobbet med å fokusere, tvang deg til å lytte og høre hva som ble sagt. Du pisket deg selv for å være umulig til dette, du så at andre satt og fulgte med. Så hvorfor var du så udugelig at du måtte bli korrigert oppatt og oppatt? 

Så blir du mer og mer usikker på hvorfor du ikke får til hva de andre får til tilsynelatende uten særlig mye jobb, for du får jo beskjed at du burde ha fulgt med, at du burde ha levert leksene i tide, at du skulle ha kommet i tide, at du burde bli flinkere, bedre, noen andre enn du er.  

Til slutt sitter du der med nervene i høyspenn og hodet fullt av selvforakt.

Kanskje du bare pusher gjennom, fortsetter med selvpisking, kanskje du blir tatt til psykolog og får vite at du har angst. Kanskje du blir skolevegrer. Kanskje du utvikler spiseforstyrrelse. Kanskje du er heldig og blir plassert i en av de få skolene som lar deg være deg selv.  

Kanskje du fortsetter å pushe gjennom både skolen, universitetet, en jobb eller to, et ekteskap, kanskje et barn eller to.

Noen klarer det, andre ikke.

De som klarer det er ikke flinkere.

De er bare flinkere til å late som.  

Og så er vi der i trettiårene, førtiårene eller enda senere. Og er utslitt, utbrent. Har uklare muskelsykdommer fordi kroppen går i spenn hele tiden. Sliter psykisk med angst eller depresjon. Eller med overdrevet shopping. Eller med overspising, alkohol eller en pille her og en pille der.  

Ingenting av dette er svak vilje. Det er konsekvens av at du har gjennom hele livet jobbet MOT biologien i kroppen din.  

Du er ikke svak.  

Du er jævla tøff som har klart å stå i det så lenge. Så tøff som ingen burde ha behov for å være.  

Men så har du kanskje opplevd at verden er full av kontraster?
At du ikke klarer å fokusere på ting som er kjedelig, men at du kan bruke flere timer på å utforske det du finner spennende? Om det er å finne ut hvordan i alle dager klarte kinesere bygge den kinesiske muren eller hvorfor finsk er et slikt merkelig språk som ikke ligner på noe annet?  

Må du stoppe filmen for å finne ut hvilke andre filmer hovedpersonen spilte eller om det de sier er sant, men samtidig må du spole tilbake flere ganger fordi du ikke fikk med deg det som skjedde?  

Du kan glemme hva du hadde til middag i går eller at du skulle til tannlege i dag, men du husker hva vennen din sa til deg for 15 år siden eller hvilken side i naturfagboka diagrammen med arvegenetikken var på, du kan til og med se for deg hvordan den så ut?  

DOPAMILLA: Så... jeg er ikke bare elendig til å huske? Hjernen min velger bare hva den synes er viktig? 

Ja! Og den er ofte uenig med deg om HVA som er viktig. 

Du kan glemme hvor du var på vei eller hva du skulle si midt i setningen, men du kan huske hva naboens katt hette da du gikk på barneskolen? Jeg klarer ikke å huske hva naboene våre heter, men jeg husker hvilken genser var favorittgenseren min i tredjeklasse. Den var heklet og var stripete med grønne, brune og beige striper.  

Du snur da du ikke husker hvorfor du gikk på kjøkkenet, går tilbake i ditt eget spor for å finne hva som utløste bevegelsen for så havne i ett nytt hull med unyttig kunnskap? Jeg er mester i det der. For noen dager siden gikk jeg tre ganger på kjøkkenet for å lage meg frokost, men endte opp med å fylle oppvaskmaskinen, skrive tre avsnitt av teksten til episoden og undersøke om han som spiller Roddy i Slow horses virkelig er australier. Han er det, så slipper du å pause podkasten for å google det også. Vær så god.  

Du hater kjedelige og repetitive ting, men du kan spise samme frokost i ukesvis eller spille samme sang på repeat 29 ganger? Helt til du plutselig ikke klarer å spise frokosten lenger eller at du aldri hører sanger igjen?  

Du kan drikke kaffe og sovne som en stein rett etterpå? Jeg har alltid trodd at jeg kanskje ikke var gammel nok ennå, var ikke det gamlinger som sliter med å sovne etter kaffe? Mens stadig flere av mine venner avslår kaffe på kvelden, sover jeg godt etter kaffe. Ironisk nok enda bedre enn uten. Eller kanskje ikke så ironisk – hvis du vet hvordan ADHD-hjernen fungerer. 

Du kan syns det er slitsomt å delta i sosiale sammenhenger, formulerer meldinger i hodet, kanskje du skriver den også, men trykker ikke på send. Du tvinger deg for å gå, for du kan da ikke være helt usosial, vel? Men når du endelig kommer dit, er du midtpunktet, så boblende og glad at du nesten mistenker deg selv for å være manisk? Mer enn en gang har jeg tenkt å ringe og si, nei, sorry, jeg kommer ikke, men da jeg kom i selskapet, kapret jeg det som en pr-syk kjendis på audition for en reality-show. Så skammet jeg meg over det etterpå... for å ha vært for mye.  

DOPAMILLA: Å herregud, det der med å være 'for mye'... det sitter. 

Ikke sant? Og det verste er at du ikke VET at du er 'for mye' før ETTER 

Føler du gjenklang her? Er det noe som får deg til å tenke: Vent nå litt?

DOPAMILLA: Skjerp deg, du kan bedre enn dette? 

OK Dopamilla, her kommer noen flere eksempler. Kanskje du kjenner deg igjen i noen av disse øyeblikkene. Ikke som symptomer, men som små scener fra et liv du har levd. Små rytmer som har vært med deg så lenge at du nesten ikke legger merke til dem lenger.

Du kan være flink til å sette av tid til en oppgave, men kommer aldri i gang. Plutselig er kvelden her og du har ikke begynt på å rydde i boden som du hadde planlagt. Hele dagen er gått, uten at du vet hva du hadde brukt den på. Jeg bruker i hvertfall enkelte dager på å tenke det jeg burde gjøre, men kommer aldri i gang og jeg aner ikke hva jeg har brukt dagen på.  

Du bestemmer deg at du trenger å slappe av, men klarer ikke å slå av. Tankene spinner, du tenker både på alt du sa og forbereder alt du kommer til å si. Neste uke. Neste mail. Neste .. hva som helst. Du analyserer om det du har sagt i møtet for tre dager siden er noe som får deg til å framstå som dum eller om folk vil tenke at du er rar. Du lurer på om du har snakket for mye og tatt for mye plass. Eller så lurer du på hvorfor du ikke tok til deg motet og sa ifra da du burde.  

DOPAMILLA: Og så sier folk: 'Bare slapp av!' Som om jeg ikke HAR PRØVD DET! 

Akkurat! Bare slapp av' til en ADHD-hjerne er som å så en plante i ørkenen og vente på at den skal vokse uten regn. 

Du er like utslitt etter å ha "slappet" av i tre timer. Samboeren min løfter bare på øyebryn da han ser meg sette meg i stolen, sitte i tre minutter, reise meg igjen, gå til pc, gjøre noe i tre kvarter, si: Nei, nå MÅ jeg slappe av. Så setter jeg meg i fem minutter ... og så rinse and repeat! Jaja, jeg blir kjempeavslappet av dette, ser du ikke det hvor flink jeg er til å SLAPPE AV!! 

På den andre siden liker du kanskje kjøre bil, gå tur i skogen, løpe eller drive med hagearbeid. Det er slik du slapper av, jeg gjør i hvertfall det. I bilen eller i skogen klarer jeg å la tankene flyte, nyte været, beundre ting rundt meg. Også de beste tankene og ideene jeg har, kommer ofte mens jeg kjører bil eller når jeg dusjer.  

Du kan begynne å gråte ved å se en reel om forlatte hunder eller skadede fugler på facebook. Eller om eldre på et eldrehjem. Du har enorm medfølelse med alle som lider. Du blir rasende over urettferdighet, og har lyst til å fikse ting. Du hater forskjellsbehandling, bøller og maktmisbruk. I en ideell verden ville du sannsynligvis blitt en vinner av Nobelsfredspris, fordi du bryr deg om andre og du elsker å hjelpe til. Personlig har jeg sagt opp National geographic, fordi jeg ble emosjonelt utmattet av å se på. Pluss at det hjalp ikke at hundene våre jaktet alle gasellene like ivrig som løvene på savannen, da. Det ble for mye sirkus, rett og slett. Og jeg hater sirkus.  

Du går på butikken for å handle egg, men så kommer du hjem med både vannmelon og iskrem, men ingen egg. Men skittau, vannmelon og iskrem blir jo fantastisk middag! Det var i hvertfall det jeg sa til meg den gangen jeg faktisk kom hjem med vannmelon og iskrem og ingenting annet!  

Du glemmer bursdager og jubileer, ikke fordi du ikke bryr deg om folk, men fordi hjernen din ikke lagrer datoer som viktige. Du avbryter folk midt i en setning, ikke fordi du er uhøflig, men fordi du er redd for å glemme tanken du har. Det å dele noe som likner det den andre forteller handler ikke om at du vil overta samtalen, du vil bekrefte at du forstår hva vedkommende snakker om og føler ved å dele din opplevelse av noe som ligner. Du kan elske din kjæreste eller partner dypt, men kan virke fjern. Ikke fordi du ikke føler, men fordi du ikke alltid viser det på den måten folk forventer. 

Jeg husker da jeg leste The Rosie Project. Hovedpersonen har Asperger, og han sier til kjæresten sin: “Jeg har jo sagt at jeg elsker deg. For tre år siden. Så lenge jeg ikke sier noe annet, så gjelder det fortsatt.” Og jeg tenkte: Ja. Slik føles det for meg også. ADHD påvirker ikke bare deg. Den påvirker også dem du er glad i. Men når du forstår deg selv – kan du også begynne å forklare deg selv. Og det kan forandre alt. Det har faktisk blitt et internt spøk hos oss, fordi jeg har forklart det til samboeren min. Så da jeg sier at Jeg har ikke endret mening ennå, vet han hva det betyr.  

Når hjernen går i høygir, går kroppen i spenn. Mange med ADHD har kronisk muskelspenning, hodepine, mageproblemer – ikke fordi de er svake, men fordi de har båret for mye, for lenge. Skuldrene som er ved øra og konstant sommerfugler i magen - ikke på den gode måten - er ofte også grunnen til at mange får feil diagnose.  

Noen blir så overveldet av tanker og psykiske forberedelser foran et møte eller avtale at man klarer ikke å gjøre noe annet enn å sitte i ventemodus og vente på det tidspunktet møte skal være. Jeg blir fryktelig uproduktiv på slike dager, selv om jeg tvinger meg til å gjøre i det minste noe. Men en instagrampost på fem timer er kanskje ikke helt den effektiviteten jeg personlig ser for meg.  

Du har en unik radar, nesten så du tenker at du kan være synsk. Bare nesten, altså. Du skjønner stemninger i rommet, du forstår humøret til folk. Du har det man kan kalle bullshitradar. En gang fikk jeg en ny kollega, men etter tre minutters samtale skjønte jeg at det er noe off med vedkommende, som om hen hadde et svært rødt flagg klistret til panna. Det tok min arbeidsgiver et par år og oppdage det og enda et år å kvitte seg med hen. Jeg ville aldri ansatt vedkommende in the first place.  

Du har kanskje ikke helt filter på plass, for den bullshiten som radaren oppdager, den urettferdigheten du opplever - på andres vegne - den sier du ifra om. Ofte automatisk og uten å tenke deg om, for så angre på det og selvpiske deg senere, spesielt om dine innvendinger blir avfeid eller om du blir straffet for det du sa. Uansett om det bare er et skjevt blikk fra sjefen.  

Tankene raser, du sitter der og sjonglere ti eller femten tanker på en gang. Alle føles like viktige. Eller like uviktige. Du har kommet til et kryss og klarer ikke å velge veien. Hjernen låser seg fast og du blir fysisk lammet av den manglende retningen. Altså du bokstavelig talt mister evnen til å bevege seg og sette i gang med noe som helst. I stedet sitter du og stirret ut av vinduet eller skroller reels i to timer, samtidig som du pisker deg for å være umulig eller lat. Så - dagen etter klarer du å gjøre unna det en vanlig person ville brukt en hel dag på, på fire timer. Når den effektive versjonen kicker inn, så er du uovervinnelig.  

Men på den andre siden: Du kan være ekstremt kreativ og iderik. Du elsker å løse problemer. Du liker å hjelpe andre. Du er enorm ressurs, du jobber hardt.  

Selv om du kanskje ikke alltid rekker fram i tide eller glemmer et møte. Selv om du ikke klarer å være like effektiv hver dag i åtte timer. Du fungerer bedre i fire timer som supereffektive deg – enn å sitte åtte timer og prøve å være jevn. Og når jetmotorene kicker inn? Da jobber du som en helt i tolv timer. Uten pause. Uten stans. Med alt du har. 

Så verden har ikke alltid vært snill mot deg. Verden har ikke alltid vært laget for deg. Den har krevd jevnhet, struktur, forutsigbarhet. Men du er ikke laget for det. Du er laget for kraft. For dybde. For intensitet. 

Kanskje du har hørt at du er for mye. At du tar for mye plass. At du avbryter. At du snakker for mye. At du er intens. Følsom. Urolig. 

Kanskje du har fått høre at du må skjerpe deg. At du må ta deg sammen. At du må være mer som de andre. At du må slutte å være så dramatisk. At du må slutte å være så distré. At du må slutte å være så deg. 

Og du har klart deg – i et system som aldri var laget for deg. Du har klatret med et vondt kne. Du har lyttet med en hjerne som ville danse. Du har levert, smilt, prestert – mens du har båret en rytme ingen så. 

Du trenger ikke å skjerpe deg. Du trenger å bli sett og forstått. Og kanskje du først og fremst må forstå deg selv. Hvordan du fungerer og hvorfor.

Hva som fungerer for deg, og hvordan du skal bruke det til din fordel.

For selv om verden prøver å overbevise deg om at det er deg det er noe feil med, så er det ikke sant.  

Å være annerledes er ikke å være feil. Men du er ikke for mye. Du er ikke lat. Du er ikke dum. Du er ikke vanskelig. Du er ikke feil. 

Du er laget for dybde. For følsomhet. For idéer. For rytme. Du er laget for å kjenne, for å skape, for å forstå. Du er laget for å være deg. 

En av de største utfordringene med ADHD er at mange av disse trekkene – og symptomene – ikke blir sett som tegn på en nevrobiologisk rytme. Ikke som en diagnose. Ikke som en annerledes hjerne. De blir tolket som personlighetstrekk – eller verre: som karakterbrister. Ergo som noe som er feil VED deg heller enn at du har en indre biologi som gjør deg til den du er.  

Du blir sett som distré, dramatisk, lat, ustrukturert, for mye. Og når du hører det ofte nok, begynner du å tro på det. Du bærer skammen som om den er din. Du kjenner deg utilstrekkelig – ikke fordi du er det, men fordi ingen har forklart deg hva dette egentlig handler om. 

Og det er selvsagt ikke sunt. Å leve hele livet med en følelse av skam, selvbebreidelse og selvpisking gjør noe med psyken. Den store indre negativiteten hoper seg opp og hoper seg opp. Det påvirker ikke bare deg, men også dine forhold, dine ansettelser. Det kan rett og slett være en for tung bør å bære hele livet. Ofte sprekker den først når et av barna får ADHD-diagnose. Eller når du går gravid eller kommer i overgangsalderen. Fordi hormoner påvirker hjernekjemien enda mer og det er en umenneskelig kamp å holde hjernen i sjakk lenger. Du er en pitteliten David mot kjemisk styrt og kompromissløs Goliat. Og du har kjempet. Lenge. 

Så, om du føler at dette får den velkjente bjellen til å ringe, er du på riktig sted. For gjenkjennelse og eventuelt en diagnose er første steg til å få gjort noe med saken. Det er hjelp å få, uansett om man snakker om medisiner eller teknikker og strategier for å håndtere livet. Jeg prøver i hvertfall gjøre mitt beste for å bli kjent med diagnosen og lete fram strategiene som kan fungere for meg. Jeg håper du får noen ideer om hva som kan fungere for deg.  

Å ENDELIG forstå hvorfor er du slik du er, kan være veldig frigjørende. Det gir bekreftelse og aha-opplevelse, og ofte gir det også enorm lettelse.  

Men, det er en viktig ting å nevne her. Det kan også føre til enorm indre sorg. Sorg over den lille jenta du engang var og som strevde gjennom livet uten å vite at det ikke var henne det var noe feil med. At du kanskje kunne blitt noe annet eller hatt bedre liv om du bare visste. At i stedet for å beskylde deg selv for å være umulig, kunne du fått hjelp for å temme hjernen din. Det er tungt, men prøv å se på det som et springbrett til bedre framtid.  

ADHD er ikke bare kaos. Det er også kraft. Det er evnen til å se sammenhenger andre ikke ser. Til å skape nytt, tenke stort, føle dypt. ADHD er ikke bare en utfordring – det er en annen måte å være menneske på. 

Og når du vet hva som ligger bak dine utfordringer, er det også lettere å gripe tyren ved hornene. Den angsten blir kanskje bedre om den behandles som en del av ADHD, ikke av frykt. Den hypersensitiviteten blir kanskje bedre om du forstår hva som forårsaker den. Og så videre. Nå har du anledning til å rive ut roten, ikke bare klippe ugresset.  

Når du endelig vet hvordan hjernen din fungerer og hvilke knapper du skal trykke på, hva stopper deg nå? La oss si det som det er. 

ADHD handler IKKE om intelligens. I et foredrag jeg nylig så nevnte professor William Dodsen, en av de store ekspertene i USA, at gjennomsnitts IQ for kvinner med ADHD er ganske høy. Høyere enn gjennomsnittet.  

DOPAMILLA: Vent... så vi er faktisk smarte? Ikke bare kaotiske? 

Vi er begge deler! Og det er helt greit.

Vi er smarte! Vi er ressurssterke. Så om du ender opp med en ADHD diagnose, ja, da har du også en mulighet. En mulighet til å bruke din evne til hyperfokus, til nye kreative ideer, din empati og medfølelse, din evne til ikke å la seg pille på nesa og se gjennom bullshit, din evne til å si fra og se urettferdighet til noe vakkert og nyttig.  

Hvem bryr seg at du mister bussen eller har hauger av klær liggende på soverommet når du samtidig skaper framtiden? Hei, ikke bry deg, du heller. Jeg tror det handler mye om å gi blaffen i hva andre tenker om meg og hva andre måtte tro. Ja, jeg vet, lettere sagt enn gjort, men veldig nyttig om du klarer det.  

Når du har akseptert at du er den du er – på ny – da kan du løfte blikket. Se deg rundt. Vi er flere. Vi er faktisk mange. Så mange at avisene må skrive artikler og være bekymret for “ADHD-eksplosjonen” – om jeg skal være litt flåsete. 

Men seriøst: Lær hvem du er. Lær hva som fungerer for deg. Lær omgivelsene dine hva ADHD er – og hvordan det fungerer. Vær med og lær dem at vi er slik vi er: Litt annerledes. Men likeverdige. Vi kan bidra. Vi kan endre verden. 

Inntil nylig ble ADHD sett på som en guttediagnose. Det ble trodd at man vokste det av seg – som man vokser av seg raserianfall i godteributikken. Mens gjennomsnittsalderen for gutter å få diagnosen er 6–7 år, er den i trettiårene for kvinner. Tretti år. Tretti år med indre kamp – før vi faller sammen. 

Ofte skjer det først når vi får barn. Eller når vi kommer i perimenopausen. For hormonene? De er noen jævler som rotter seg sammen med ADHD mot oss. 

Og testene som skal avdekke ADHD? Kvinner scorer lavere. Ja, du har gjettet det – fordi testene er laget for gutter. For de klassiske guttesymptomene. Selv om våre symptomer gjør det ekstremt vanskelig å håndtere hverdagen. 

Og som om ikke det var nok: Bare én prosent – én! – av all ADHD-forskning er viet kvinner. Men kanskje det er i ferd med å endre seg. Nå kommer vi – mer selvbevisste, mer bestemte, med kunnskap om hva som skjer. 

Og bare så det er sagt en gang for alle: Du vokser ikke av deg ADHD. Ikke de hyperaktive guttene heller. ADHD er en nevrologisk tilstand - og du beholder den samme hjernen hele livet.  

Det er ikke vi som er udugelige. Tvert imot. Vi er smarte nok til å snu dette til vår fordel. Det skjer ikke i morgen. Kanskje ikke om et år. Men jo flere som tar av seg masken, som slipper skammen, som ser at det finnes en brand new world der ute – desto lettere blir det i framtiden. 

De bygde ikke Roma på én dag. Men det er nok fordi de ikke hadde ADHD-kvinnene til å hjelpe seg.

Du er ikke alene. Du er ikke for mye. Du er en del av noe større. Og du har begynt. Og kanskje – kanskje – er det på tide at verden lærer å møte deg der du er. Ikke der den forventer at du skal være. 

DOPAMILLA: Så... vi hadde bygd Roma på to dager, men glemt hele spansketrappa? 

Ja, men vi hadde kanskje oppfunnet heisen allerede da! 

Så jeg har vært så opptatt og giret av denne episoden, at jeg har knapt hatt kapasitet til å tenke på hva neste episode skal handle om. Derfor blir du nødt til å vente til neste uke før du får vite tema. Om du følger Amygdala party på instagram, send meg gjerne forslag til hvilke tema som interesserer deg!  

Så du skulle kanskje bare tømme oppvaskmaskinen da du begynte å lytte, så måtte du ut og mate fuglene og nå stirrer du ut av vinduet fordi du glemte hvor du var på vei hen? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang, mens du adehådder rundt igjen! Snakkes!