S01E08 - 94 faner åpne og ingen respons: Når hjernen krasjer

Du har 94 faner åpne – i hodet. Du prøver å svare, rydde, huske, være med. Men hjernen svarer ikke. Og skammen hvisker i øret ditt at du er lat. I denne episoden snakker jeg om overveldelse, sosial tilbaketrekning og hvordan du finner balansen før alt krasjer.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og takker deg for selskap på min reise gjennom ADHD-landskapet. Følg med her på streamingplatformen så får du en automatisk påminnelse hver gang en ny episode kommer. Jeg setter i hvertfall veldig pris på deg!  

Sist avsluttet jeg med å si at jeg hadde vært så gira på å skrive episoden at jeg ikke visste hva neste episode blir om. Og i dag får du hele historien om hva som skjedde etterpå. Det blir nesten en slags behind the scenes fortelling…jeg tror du skal være glad for at det ikke ble en film. Det hadde vært en film med en stemning som kunne gitt selv den beste finske svart-hvitt-filmen konkurranse i langsom lidelse.

Det ble nemlig en krevende affære som kostet, men det ga meg også en mulighet. En mulighet til å snakke om noe som mange med ADHD kjenner på kroppen. Noe som ikke synes utenpå, men som gnager inni. Skam. Selvbebreidelse. Og følelsen av å være umulig. 

Først må jeg si at jeg må skrive episoder i tekst heller enn å snakke dem rett inn. Dette fordi jeg rett og slett har en hjerne som fungerer skriftlig. Om jeg prøver å formidle det samme muntlig, vil jeg slite med å stokke om tankene, det være surrete og jeg vil antakelig gjøre det ekstremt kort (for å bli raskest mulig ferdig) eller ekstremt langt (for å forklare grundig, så grundig at du vil muligens få min bestemors livshistorie på kjøpet). Så jeg skriver for å holde meg selv i ørene.  

Så forrige uke skrev jeg forrige episode. Og det med feildiagnostisering og muligheten for å få en riktig diagnose selv om du er en såkalt høyt fungerende voksen kvinne er noe jeg virkelig brenner for, jeg vil virkelig at alle dere som sitter der med den venstrehånda bundet fast på ryggen og tvunget til å skrive med høyre, vil forstå hvor problemet ligger. Fordi dere antakelig ikke aner at det finnes en mulighet til å løsne den venstrehånden. Om du ikke skjønner hva jeg snakker om, er det fin anledning til å høre forrige episode (wink, wink).  

Og når jeg brenner for noe, jeg dykker. Jeg dykker som en perledykker i det blå dype havet, uten oksygenflaske og uten sikkerhetsnett. Når jeg to dager senere kom til overflaten, hadde jeg skrevet ikke bare en, men to episoder (har også slengt inn en julespesial, siden jeg fikk ånden over meg). Dette tilsammen på 10.000 ord. Så har jeg oversatt episoden til det andre språket jeg har podkasten på.  

En gjennomsnittlig bok er på ca 80.000 ord.

Så har jeg selvsagt ikke gjort dette i et vakuum, jeg har undersøkt, lest meg opp og lett etter kilder.

Så har jeg også en jobb ved siden av.

Og studiene til ADHD-coach.

Jeg sier det ikke for å skryte, jeg sier det for å illustrere.  

DOPAMILLA: "Og så lurer du på hvorfor du krasjer etterpå... 

Jeg lurer i grunn ikke lenger, jeg vet hvorfor. Problemet mitt er at når jeg får ånden over meg - som jeg velger å kalle det plutselig anfallet av både idé, kreativitet og ikke minst kraft til å gjennomføre det - så klarer jeg ikke å stoppe. Jeg prøver å si til meg selv at jeg vil huske dette også i morgen eller om to uker, og kan skrive det da.

Haha.  

For det først VET jeg at jeg ikke klarer å utsette dette fordi den kreative følelsen, hvor ordene bare renner ut og fingrene danser på tastaturet, den kan jeg dessverre ikke skyve til side og ta senere, som en lunsj som er like fint å spise nå som om tre timer. Nei, den følelsen av at jeg klarer å utføre mirakler, den kommer bare når det passer den. Ikke rart at man noen ganger lurer på om man kan være manisk, for det føles rimelig manisk ut.  

For det andre VET jeg at jeg ikke har en sjans i havet til å huske noe slikt, uansett hvor mange ganger jeg gjentar de tankene i hodet, uansett hvor mange lapper eller notater jeg skriver. Fordi det virker som om det ikke bare HVA du skal huske, men alle delene må være påkoblet - både hukommelsen, timingen og den indre kreften.  

Som en slags måneformørkelse.

Den skjer kun hvis månen og jorda og sola er i riktig posisjon, men den er også avhengig av at DU befinner deg i riktig posisjon på jorda for å se den.  

Ja, skjønner du hvor dette bærer? Jeg sier ikke dette for å vise hvor effektiv jeg kan være, men jeg sier dette for å forklare hvordan dagens episode oppsto. Fordi all denne effektiviteten har selvsagt en kostnad.  

Og den kostnaden heter overveldelse, eller overwhelming som det heter på engelsk.  

Så plutselig sitter jeg her og er handlingslammet. Jeg sitter på sofaen, hjernen min spinner som en bil som har full gass på, mens man samtidig står på bremsene. Jeg bestemmer meg for at jeg må bare slappe av litt. Det gjør alt så mye bedre, ikke sant. Så jeg sitter her. Jeg hører varmepumpa suse. Samboeren min taster på tastaturet. Hundene reiser seg og trasker på laminatgolvet for å gå drikke. Regnet dripper fra takrenna. Det bygges i nabolaget, så jeg hører både pigging og kranene. Hovedveien som er noen hundre meter fra huset suser. Et fly flyr over huset, noen ganger et helikopter. Jeg kjenner lukten av røyker siden fyringssesongen har begynt. Jeg kjenner alt, og det føles som om alle disse sanseinntrykkene prøver å få plass i hodet mitt, hvor det allerede spinner denne jævlig slitsomme bilen. Rundt og rundt, så det ryker av dekkene. Hjernen min er på en burning-party.

DOPAMILLA: Ja, men hvor vanskelig kan det være å finne tenningen og slå av da?? 

Problemet er at jeg vet ikke hvor tenningen er, for ikke å snakke om nøkkelen! Jeg er sliten psykisk, jeg klarer ikke å slå av hjernen. Den har raveparty også om natta, så jeg sover dårlig. Musklene er spente og hodepinen kan komme krypende.  

Og så, akkurat i det du prøver å finne ut om det haster mer å stoppe tankene fra å koke eller tvinge kroppen til å sove, da gjør den store selvkritikeren en entré. Han som liker å minne deg om at du burde vaske klær. At du burde rydde ut av oppvaskmaskinen. At du burde ta inn sommerklær og ta fram vinterklær. Bestille dekkbytte. Du burde GJØRE noe. Du burde være som alle andre normale folk, du burde få ting til.  

DOPAMILLA: Det tar BOKSTAVELIG TALT to minutter. TO MINUTTER! 

Så mens raveparty foregår i hjernen din, kommer selvpiskingen. Og du sitter der, fullstendig overveldet, lammet. Du prøver å stilne begge deler, men det er som å trå vannet for ikke å drukne samtidig som det å drukne hadde i grunn fått alt det maset til å stilne.  

Du prøver å reise deg, for å gjøre noe av det som står på den lange lista, men du klarer det ikke. Eller så klarer du det med alle de kreftene du har igjen tvinger du deg til å reise deg. Så går du til oppvaskmaskinen, åpner den, stirrer i den, lukker den. Du går til skapet, ser på alle de vinterklærne som trenger å bli tatt ut, det er jo minusgrader ute, og så går du bare vekk. Du faller om i sofaen og vet at du er mislykket. At du er en tragisk figur. At du burde skjerpe deg. Ikke fordi du FAKTISK ER DET, men fordi den indre selvkritikeren er en sleip jævel. Han er flink til å påpeke alt. Alt som er feil. Men han er en sadist som får glede av at du lider, så han kjører på og kjører på.  

DOPAMILLA: Ja, det er NOVEMBER. Normale folk hadde tatt fram vinterklærne for en måned siden, har de ikke?  

Det er som om du er en nettleser med 94 faner åpne. Og du leter febrilsk gjennom alle de fanene for å slå av musikken du vet kommer fra en av dem. Du stresser, du skynder deg, du vil ha det gjort. Men oppgaven er for stor, for uoverkommelig, og du rekker det ikke i tide. Skjermen har fryst. Så da er det best å slå av hele skiten, er det ikke?  

DOPAMILLA: Normale folk har maks tre faner. Tre! 

Og som om det ikke var nok, er dette ofte tiden da samboeren min spør om noe. Gjerne noe som krever emosjonelt engasjement i tillegg. Som om jeg kan hjelpe ham med å hakke grønnsaker til middagen. Eller at jeg er lite kontaktsøkende og trekker meg unna. Da kan alt rase sammen som et korthus. Den siste dråpen, den dråpen som kommer da gjør at jeg kan begynne grine eller eksploderer.  

Jeg mener det selvsagt ikke. Jeg bare klarer ikke å håndtere mer. Jeg føler meg hudløs der jeg trenger elefanthud.  

Når jeg har forstått hva som ligger bak, så kan jeg si til ham: Ikke nå. Akkurat nå klarer jeg ikke mer. Og han har lært å forstå det, han har lært at det handler verken om avvisning eller at jeg ikke lenger er glad i ham. Jeg er ikke sint, jeg er ikke lei meg.  

Jeg har bare brukt opp all dopamin jeg hadde på lager.  

Dette er tiden da jeg trenger å stirre på reels eller en eller annen serie på netflix. Ikke en dokumentar, det blir for krevende å følge med. Gjerne en tankeløs action med masse meningsløs skyting eller en romantisk komedie med plottet så gjennomskuelig at det opptar maks to hjerneceller.  

Dette er tiden da jeg trenger å slå av hjernen, men samtidig gi den noe å gjøre uten å åpne nye faner. Dette er tiden da jeg ikke klarer å svare på enkle spørsmål, som hva jeg vil ha til middag. Jeg aner ikke. Dette er tiden da jeg kan høre på en og samme sang 39 ganger.

DOPAMILLA: Produktivt som alltid, ser jeg... 

Jeg føler meg som en narkoman på jakt etter nytt skudd - uansett om det er søtsaker eller noe interessant på skjermen. Noen drikker eller shopper. Mens den indre kritikeren oppfører seg som en slask terapeut i hodet ditt. Med smørblid stemme kommer han med bitende kommentarer.

Er du sikker på at det er smart å drikke?

Har du virkelig råd til denne shoppingen?

Er ikke du feit nok fra før?

Nå burde du gjøre noe.  

Det er her det er veldig lett å tenke: Er jeg deprimert? Er jeg hypersensitiv? Er jeg overfølsom? Er det noe feil med meg, det er jo ikke normalt, er det det? Jeg har hatt alle de tankene selv.

Jeg har til og med fått disse forklaringene fra en psykolog! Du er bare hypersensitiv.  

Men etter en stund tenkte jeg ... vent nå litt. Dette stemmer ikke helt. Det var først da jeg begynte å lese om ADHD – og hvor sleip den kan være, forkledd som både det ene og det andre – at ting begynte å falle på plass. ADHD er et kostymedrama. Karakterene kan lure deg. Du tror du ser depresjon, utmattelse, sosial angst – men det er samme manus, bare med ulike masker. 

Det føles som å være arkeolog i sitt eget liv. Du børster bort sand, lag for lag, og plutselig ser du konturene av noe som har vært der hele tiden. Som jeg snakket om i forrige episode: det finnes mange diagnoser som kan skjule ADHD – og mange forklaringer som kan forvirre mer enn de forklarer. 

Men det er ikke bare hyperfokus som kan gjøre meg overveldet. Jeg blir ofte sliten av sosiale sammenhenger – selv når jeg har trivdes i dem. Jeg møter vennene mine, vi skravler og har det gøy – og dagen etter er jeg utslitt. Ikke bare trøtt, men tom. 

Jeg husker et bursdagsselskap for en eldre dame – hele slekta var der, fra første til siste ledd. Det varte fra lunsj til kveld, og jeg hadde ikke kommet alene, så jeg kunne ikke bare dra. Jeg kunne ikke reise meg midt i napoleonskaken og skrike: “NÅ orker jeg ikke et sekund lenger!” – selv om jeg hadde lyst. Det er over 20 år siden, men jeg husker det som en ganske traumatiserende opplevelse. Jeg lærte én ting: aldri vær avhengig av andre for å komme deg unna et selskap du ikke tåler. 

Sensitivitet mot ytre stimuli er en annen årsak til overveldelse. For mye lys, lyd, lukt, bakgrunnsstøy – og ingen mulighet til å regulere eller trekke seg unna. Du føler at alle sansene forsterkes, at du lukter både hvilken parfyme folk har, hva de hadde til middag og hvem som har tatt seg en røyk. Du hører enhver samtale, knirkende stoler, printere og ventilasjonssystem.  

Jeg har jobbet i åpent kontor med tre andre uten problem. Men jeg har også hatt praksis i et landskap med tretti-førti mennesker i fjorten dager – og det var nokså krevende. Mailen som plinger stadig med nye meldinger kan være stressende nok i seg selv. Spesielt om du har en jobb hvor du får over hundre mailer hver dag.  

Og her er noe viktig: Kropp og hjerne snakker sammen. Spente muskler sender 'fare!'-signaler til hjernen. Hjernen sender 'stress!'-signaler tilbake. Det blir en ond sirkel. Derfor kan noe så enkelt som å slippe skuldrene ned faktisk hjelpe litt på den mentale overveldelsen også. 

Tidsstyring som glipper. Perfeksjonisme som biter. Små, uviktige valg som føles umulige. Og høye forventninger – både fra oss selv og fra alle som har sagt: Du burde jo klare dette. Du har jo potensiale. Legg til stress, og du har oppskriften på en perfekt storm. 

Som om ikke dette var nok, er korttidshukommelsen noe av det første som seiler sin egen sjø når du er overveldet. Du husker ikke hvorfor du reiste deg fra sofaen. Du husker ikke hvorfor du kom på soverommet. Du husker ikke hvor mobilen din er. Det er ikke fordi du er distré. Det er fordi hjernen din har krasjet. 

Som en datamaskin med for mange faner åpne – og DET har man så definitivt, både bokstavelig og mentalt – kobler hjernen rett og slett ut. Du går tilbake i dine egne spor, prøver å rekonstruere intensjonen, og lurer på om du har fått tidlig Alzheimer. 

En gang hadde jeg mye å gjøre, og samboeren min var så snill og skulle hjelpe meg etter at han kom hjem fra sin jobb. Vi skyndte oss for å bli ferdige. Vi var sultne. Hundene var sultne. De måtte luftes. Det var en mørk høstdag – vått løv, kuldegrader i lufta.

En sånn dag som får meg til å lure: Hvorfor i helsike tenkte jeg at Skandinavia var et godt sted å bo? 

Da vi endelig var ferdige og skulle dra, langt over både vår og hundenes middagstid, oppdaget jeg at mobilen var borte. Så fulgte en halvtimes etterforskning.

Etterretningsinnhenting av typen: Hvor hadde du den sist? Hva gjorde du da?

Som etter hvert ble erstattet av: Nå er jeg LEI. Hvordan KLARER du dette?

Og selvsagt tusenkronespørsmålet: Jeg tipper den er på lydløst?

Jeg med spak stemme: Ja, den er på lydløs. Som den har vært de siste ti år.

Vi satte oss i bilen. Sultne. Irriterte. Oppgitte.

Jeg tenkte: Jeg burde skjerpe meg. Jeg er umulig.

Så kjører vi noen hundre meter. En merkelig lyd i lasterommet. Kunne det…?

Jeg stopper bilen. Hopper ut. Jada. Der bak, på gulvet, gjemt mellom esker, seiler mobilen att og fram som en liten idiot.

Samme kvelden bestilte samboeren min Tile-brikke til meg. En sånn som sier hvor mobilen er. Fordi jeg nekter å kjøpe smartklokke. Av prinsipp. Det skal da være måte på hvor mange dingser skal jeg potensielt bli stresset av.  

Den indre kritikeren er et viktig element i denne stormfronten. Jeg mistenker at det ikke var jeg som ansatte den indre kritikeren. Det var min mor. Og da jeg flyttet hjemmefra, pakket han kofferten sin og ble med. Mine foreldre var begge av den typen som alltid gjorde noe. Huset jeg har vokst opp i har de bygd egenhendig, murstein for mustein, bokstavelig talt. Når huset ble ferdig, kjøpte de en rønne av en gård. Helgene ble tilbrakt på dette landstedet, som måtte repareres fra grunnen av. De dyrket grønnsaker, slo gress med ljå, plantet blomsterbed, hogget ved. Og selvsagt hadde de begge en jobb, å ikke jobbe var ikke et alternativ i et kommunistisk land.  

Jeg er med andre ord vokst opp i en familie hvor man slapper av ved å gjøre noe. Med mindre man sitter med håndarbeid i hånden, så gjør man dermed ingenting, og det er alltid noe å gjøre. Så den indre kritikeren fikk gode kår hjemme hos oss.  

Den dag i dag har jeg problemer med å slappe av uten å gjøre noe. Delvis sikkert fordi hjernen min slapper best av ved å gjøre noe, noe "enkelt" som å klippe plen eller støvsuge. Men delvis sikkert også fordi det alltid var "du burde" å høre da jeg vokste opp.  

Så når jeg blir overveldet, er det ikke bare fordi jeg har brukt opp dopamin. Det er også fordi kritikeren har fått mikrofonen – og han snakker med stemmen til barndommen min.

Men jeg har begynt å lære meg å skru ned lyden. Ikke ved å ignorere ham, men ved å gi ham noe å gjøre som ikke skader meg. Som å støvsuge. Eller klippe plen.  

Hvorfor blir vi overveldet?

Det er ikke du som er udugelig - det har du kanskje skjønt nå? Ja, det er nok en gang den obsternasige hjernen din som lager snubletråder for deg. Og selvsagt må skurken dopaminen ha en rolle i dette, det skulle bare mangle. Hvis ADHD var et action-dataspill, så ville vi jakte på skurken som heter Dopamin.
Det føles kanskje som kaos, men det er kjemi. Om du i likhet med meg angrer på at du ikke var mer interessert i kjemi og biologi da du gikk på videregående, så velkommen etter. Jeg skal dermed ikke påstå at jeg forstår dette helt ut i fingerspissene, men jeg har oppfattet det slik:  

Altså dopaminen, som vi har snakket om tidligere, er en av nevrotransmittere. Jeg vil kalle ham for et postbud, nevrotransmitter er et forferdelig ord. Det er et postbud som skal levere posten for motivasjon, oppmerksomhet, evnen til å ta valg og føle belønning. Strengt tatt burde det være en skokk av driftige postmenn som løper att og fram, leverer riktig pakke i riktig postkasse, slik at du alltid har nok dopamin til å gjøre det du trenger å gjøre.  

Men du er stuck med en postmann som ble sparket fra Hjerneposten AS. Han er udugelig, og den gjør ikke jobben sin. Dessuten er han helt alene, da ingen vil jobbe med ham. Jeg mistenker at han også er en sånn type som dumper noen pakker i grøfta, så han slipper å gå så langt med dem.  

Så du får ikke de pakkene du skal ha, og når du endelig får en, så burde du i grunn ha fått femten. Derfor har du i den postkassen - altså den delen av hjernen - som styrer planlegging, prioritering og regulering altfor lite dopamin. Postkassen er ofte tom.  

Og som ikke det var nok - det er ikke bare at postmannen ikke leverer nok pakker. Noen ganger er det selve postkassen som ikke klarer å ta imot dem ordentlig. Reseptorene som skal fange opp dopaminet fungerer ikke optimalt. Altså det er hull i postkassen. Men resultatet er det samme - du mangler den dopaminen du trenger for å fungere. 

Men problemet er at disse pakkene, denne dopaminen som burde har blitt levert, er nokså vesentlig for at du skal kunne fungere - i mangel av bedre ord - normalt. Når du sitter der med tre pakker i stedet for seksti, får du en følelse av at små oppgaver er uoverkommelige. I motsetning til Jesus, klarer din hjerne ikke å fø 5000 mennesker med fem brød og to fisk. Hjerne din går sulten. Du mister oversikten og klarer ikke å prioritere. Du blir følsom for støy, for kravene som stilles til deg og for avbrytelser.  

Overveldelse er ikke bare for mye. Det er også for lite - for lite dopamin, for lite oversikt, for lite kapasitet til å regulere. Du kan si at overveldelse oppstår når hjernen er understimulerte på riktig måte og overbelastet på feil måte.  

Derfor jager du dopamin-kick. Du trenger mer for å kunne fungere. Du ringer til tvilsomme postmenn som heter Skrolling, Snacking og Shopping, og de leverer noen mistenkelige pakker på bakdøra.  

Og her kommer paradokset: Jo mer overveldet du er, jo dårligere blir du til å ta gode valg. Den delen av hjernen som styrer impulskontroll - den går også på sparebluss. Så du ender opp med å gjøre ting som gjør det verre på sikt, selv om du vet bedre. Det er ikke dumhet. Det er desperat overlevelsesstrategi. Du prøver å overleve ved å pisse i buksa. Du vet det er dumt, men her og nå hjelper det. 

Så når postmannen svikter og kritikeren roper, hvordan vet du at stormen er på vei? Her er noen tegn jeg har lært å kjenne igjen. 

Jeg har tidligere nevnt at jeg ser på overveldelse som en perfekt storm. Men jeg har også begynt å bli som en meteorolog. Jeg ser skyene komme. Jeg kjenner når jeg blir oppslukt, når den sosiale sammenkomsten begynner å tære, når ting glipper. Det betyr ikke at jeg alltid klarer å stoppe. Noen ganger, som med forrige episode, vet jeg at stormen kommer – men jeg velger å fullføre likevel. Jeg følte at det var viktigere å komme i mål enn å unngå å bli sliten.  

Poenget mitt er: Du kan lære deg å kjenne etter. Du kan lage små systemer, små ritualer, som hjelper deg å stoppe før det går for langt. Når du begynner å prokrastinere. Når du trekker deg innover. Når hjernetåken kommer. Du blir irritabel eller klarer ikke å svare på enkle ting som Hva har du lyst på til middag?  

Da har du kanskje allerede gått for langt. Dra fra selskapet før det blir for mye. Og definitivt før du har lyst til å stikke dessertgaffelen i den første som begynner å snakke om været. 

Overveldelse er ikke én ting. Det er en sammensatt tilstand – av kjemi, historie, relasjon og rytme. Og det er først når du ser hele bildet, at du kan begynne å finne din vei ut. 

Lær deg å si nei. Ta pauser. Del oppgavene i mindre biter. Lag gøy av oppgavene. Utforsk hva som fungerer for deg! 

Jeg er heldig – jeg jobber med eget firma. Jeg kan tillate meg to dager der produktiviteten måles i antall episoder av Karen Pirie, eller hvor mange oppskrifter på sunne lunsjer jeg har klart å se. Før, da jeg var ansatt, brukte jeg helgene på å hente meg inn. Ofte orket jeg ikke annet enn å lese, eller bare å eksistere.  

DOPAMILLA: Ja, eget firma. Da har du gode muligheter for å havne i kaninhullet, siden du liksom skal styre deg selv?  

Ja, jeg er i grunn overraskende god i selvpisking. Så lenge det ikke handler om fakturering, da.

Men seriøst: For meg hjelper det å gå tur i skogen. For andre er det mindfulness, yoga, trening, sunn mat, kognitiv terapi. Noen bruker lister og timere. Andre bruker apper. Det finnes ikke én løsning – men det finnes rytmer som tåler deg.  

Lag oppgavelister som er fornuftige, ikke alt du skal gjøre. Prioriter og vær snill med deg selv, gi deg slack. Fokuser mer på det du har lyst til å gjøre, hva som gir deg energi heller enn tapper deg. For meg fungerer det utmerket å lytte til lydbøker eller podkaster hver gang jeg gjør noe som ikke krever tankevirksomhet - når jeg rydder kjøkkenet og fyller oppvaskmaskin eller når jeg jobber i hagen. Dermed blir en del av slike oppgaver en belønning for meg, fordi jeg elsker å lytte til bøker. Siden jeg samtidig ikke klarer å sitte i ro og lytte til bøker, gjør jeg unna tingene som allikevel må gjøres.  

Finn ut hva som forårsaker overveldelse for deg, hva som stresser deg eller får deg til å føle angst og emosjonell overload. Det kan være alt fra å ha det rotete hjemme til at kollegaen din gauler i telefonen. Noter hva som stresser deg hjemme, på jobben og ellers i din hverdag. Det gjør det lettere å finne ut hva som kan være triggeren, og dermed forebygge at det tærer på deg.  

Her er noen konkrete ting som har hjulpet meg: 

Den 5-minutters regelen: Når alt føles umulig, gjør én ting i bare fem minutter. Ofte kommer flyten, men om ikke - det er lov å stoppe. Skal jeg for eksempel skrive og føler meg ikke motivert, rabler jeg bare ned alt som faller meg inn. Skriver: Jeg hater å skrive, jeg hater å skrive, jeg hater å skrive - helt til motoren starter av seg selv. Som i gamle dager, da vil pushet en bil som ikke ville starte i gang, kanskje du også husker det? Til slutt startet motoren.  

Check in: Flere ganger om dagen spør jeg meg selv: Har jeg spist? Drukket vann? Trenger jeg luft? Enkle ting, men hjernen glemmer dem når den er overveldet. Spesielt det med å gjøre noe annet enn å sitte foran datamaskinen, som er en utfordring når jeg jobber for meg selv, hjemmefra. Heldigvis kan jeg presse inn små oppgaver: Går med søpla. Og når jeg går med søpla, ser jeg at stien til porten trenger å kostes ren for løv. Og når jeg har gjort det, kan jeg like godt sjekke hagen for hundebæsj og plukke den. Så har jeg plutselig hatt en liten fysisk økt på tjue minutter. Fysisk bevegelse er en balsam for ADHD-hjerne.  

Exit-strategien: Jeg har alltid en plan B for sosiale sammenhenger. Egen bil. En 'nødløgn' klar. Skal man på blinddate, så ber man gjerne en venninne om å ringe og sjekke om man trenger en redningsunnskyldning, så hvorfor ikke i andre sammenhenger?  

Dopamin-menyen: Lag en liste over ting som gir deg energi uten å tømme deg, slik jeg for eksempel nevnte å høre på lydbøker når jeg tømmer oppvaskmaskinen. For deg er det kanskje noe helt annet. Kanskje det er en løpeøkt rundt kvartalet eller være barnevakt for tantebarna.  

Fordi om du ikke sjekker det, om du ikke kjenner igjen at nå er det plutselig for mye, nå makter jeg ikke noe, ikke engang den skrollingen eller shoppingen gir meg noe "glede" og avslapning, ja, da kan du ende opp liggende i fosterstilling midt i senga tre dager før jul og føle at nå er det nok. Nå orker du ikke å stå opp, nå makter du ikke å foreta deg noe som helst.  

Og da har du ikke bare blitt overveldet. Du har kommet et steg lenger. Du har gått inn i det som kalles ADHD burnout. Det er ikke bare at hjernen krasjer. Det er at hele systemet har sagt stopp. Du har brukt opp bufferen, brukt opp reserven, brukt opp deg selv – og det finnes ikke lenger noe komme i gang-knapp. Det er ikke bare en dårlig dag – det er systemkollaps. 

La meg være tydelig her: Overveldelse er når hjernen krasjer midlertidig - du kan komme tilbake med litt hvile og justering. ADHD burnout er når du har presset deg selv så lenge at hele systemet sier stopp - det tar uker, kanskje måneder å komme seg. Overveldelse er som å gå tom for bensin. Burnout er når motoren har

kjørt seg fast og må på service. Og det blir ikke billig.  

Og midt i den kollapsen skjer det noe merkelig. Du tenker ikke “hjernen min har krasjet.” Du tenker bare: Jeg er umulig. Jeg burde skjerpe meg. Hvordan klarer jeg å rote det til sånn? 

Og så mister du ikke bare mobilen. Du mister tråden. Oversikten. Evnen til å svare. Du mister deg selv litt. Og det er da du trekker deg unna. 

Ikke fordi du ikke vil være med. Men fordi du ikke har kapasitet. Og det er her sosial tilbaketrekning kommer inn – som en beskyttelse, men også som en risiko. 

DOPAMILLA: Du vil at folk skal invitere deg, så sier du nei når de gjør det...?? 

Det er lett å trekke seg unna verden, så å si. Fordi man føler at man ikke orker noe, at alt er slitsomt, at alle stimuli er krevende. Ting som andre oppfatter som kos eller hygge, kan bli uoverkommelige. Hyttetur. Kino. Besøk. Reise hjem til jul.  

Så du trekker deg tilbake og tenker at det er best at ingen ser deg i denne tilstanden. Huset fylles med klesvask. Du orker knapt å gå ut. Jada, det kan føles som depresjon. Eller som utbrenthet. Og kanskje er det det – eller kanskje er det bare hjernen din som har krasjet. Poenget er: Du trenger ikke vite nøyaktig hva det heter for å vite at du trenger pause. Du trenger å tenke på deg selv. 

Det å trekke seg unna – det å lukke seg inne – er et slags forsøk på å skåne seg selv. Jeg har tidligere nevnt at jeg har lyst til å kjøpe meg hytte og bo i skogen. Fordi skogen gir meg ro. Den roen jeg trenger for å ikke overveldes. 

DOPAMILLA: Ja, for du har jo så god erfaring med å være alene med tankene dine... 

Men - og dette er viktig - isolasjon er ikke løsningen. Det er forskjell på å velge alenetid for å lade batteriene og å trekke seg unna fordi alt annet føles umulig. Den første er selvkjærlighet. Den andre kan bli en felle. 

DOPAMILLA: Ja, flykt til skogen. Det løser alt. Helt sikkert.

Og spørsmålet er: Hvor lenge hadde jeg klart å være der – uten de stimuli som gir meg mulighet til å utforske, lære, oppdage? 

Målet må være å finne en gyllen middelvei. En vei som gir deg nok stimuli – men også mulighet til å korrigere og styre den. Slik at du ikke blir overveldet. Vi skal komme tilbake til det om litt.  

Og så må vi ikke glemme vår gode venn, skammen. Den som kommer snikende når du ligger i senga og ikke orker å stå opp. Når du stirrer på oppvaskmaskinen og ikke klarer å åpne den. Når du trekker deg unna – ikke fordi du ikke vil være med, men fordi du ikke har kapasitet. Når du stirrer på haugen med klær, men ikke klarer å brette dem. 

Skammen sier: “Du er lat. Du er svak. Du er mislykket.” Fordi det er det du har blitt fortalt. Fordi det er det samfunnet forventer av deg. Å oppføre seg som andre. Gjøre som alle andre. Å være normal.

Når du ikke klarer det – når du ligger i senga og gjør absolutt ingenting, uten å vite hva som forårsaker det – da er det lett å tenke at du er udugelig. 

Og for kvinner blir dette ofte ekstra hardt. Vi forventes å holde styr på alt - husarbeid, relasjoner, følelsesmessig arbeid for alle rundt oss. Når vi ikke klarer det, blir skammen dobbel. Vi er ikke bare 'late' - vi er dårlige kvinner eller dårlige koner eller dårlige mødre. Eller døtre.  

DOPAMILLA: Alle andre mødre baker muffins til skoleavslutningen OG husker å levere dem. 

Men skammen tar feil. Det du opplever er ikke latskap. Det er overveldelse. Det er hjernen din som har krasjet. Det er nervesystemet ditt som prøver å beskytte deg. Du er en datamaskin som har fryst. Og uansett hvor mye du kakker på tastaturet, uansett hvor mye du skriker at den regningen må betales i DAG, uansett hvor mye du har lyst til å kaste hele skiten ut av vinduet – det er ikke din feil. 

Du har ikke krasjet denne maskinen med vilje. Du har bare ikke visst hvordan den fungerer. Hvordan den er programmert. Den er brukt på en måte som får den til å krasje. Så da må du lære å bruke den på en måte som fungerer for den programmeringen du har. Du vet at det finnes unike evner i den. Så ikke la ytre krav ødelegge prosessoren.  

Alt dette – planlegging, prioritering, evnen til å ta valg – styres av det som kalles executive function. Jeg skal snakke mer om det i en egen episode, men for nå: det er den delen av hjernen som prøver å holde styr på alt. Og når den krasjer, mister du ikke bare oversikten. Du mister evnen til å komme i gang. 

Så, tilbake til det hvordan finner du den etterlengtede balansen? Mellom ro og nysgjerrighet. Mellom skjerming og stimulans. Mellom å være alene og å være i verden. 

For meg starter det med å legge merke til når jeg begynner å miste kontrollen. Når jeg ikke lenger gleder meg til det jeg vanligvis liker. Når jeg begynner å si nei til alt – ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke orker. Når jeg begynner å lengte etter stillhet, men kan også kjenne meg ensom i den. 

Da vet du at når du må justere. Ikke kutte alt. Ikke isolere deg. Men justere. 

Kanskje det betyr å møte én venn, ikke fem.

Kanskje det betyr å dra på kino, men ikke bli med ut etterpå.

Kanskje det betyr å være med på julemiddag – men ha en plan for å kunne gå tidlig.

Det handler ikke om å velge mellom alt eller ingenting.

Det handler om å finne din rytme. Din balanse. Din gyldne middelvei. 

Men du må først gjøre noe viktig før du begynner å fikse deg selv, før du lager lister og kjøper apper.

Start med å si til deg selv: Jeg er ikke lat. Jeg er overveldet. Og det er lov å være det. 

Og husk: Det er lov å være sint på at ingen så dette før. Det er lov å sørge over årene du brukte på å piske deg selv. Det er lov å være frustrert over at verden ikke er laget for hjernen din. Disse følelsene er gyldige. De er ekte og på sin plass.  

Så, jeg tenker at det får være nok for i dag, ikke sant? Siden vi nå har snakket om litt tunge ting de siste episodene, har jeg lyst til å se på noe morsommere, noe mer positivt. Så da skal jeg se på alle de fantastiske og kanskje morsomme eller uventede tingen som skjuler seg i en ADHD-hjerne. Har du lyst til å komme med innspill til tema for en kommende episode, er du hjertelig velkommen til å gjøre det på amygdalaparty.no eller sosiale medier.  

P.S. PS: Hvis du sitter der nå og kjenner deg igjen i overveldelsen - husk at du ikke er alene. Vi er mange som sitter med 94 faner åpne. Og vi finner veien sammen, én fane om gangen. 

DOPAMILLA: 94 faner? Amatør. Jeg har 247.

Så, du begynte å lete etter oppskriften til dagens middag da du begynte å lytte, men så glemte du hvor du hadde lagt fjernkontrollen til tv, og nå er du på vei til trening? Da lover jeg at du har noe å lytte til mens du adehådder rundt igjen neste gang. Snakkes!