S02E04 - Utslitt? Kom deg ned fra scenen! Når du spiller teater på høyt nivå uten å vite om det.

Hva om jeg fortalte deg at du har jobbet to fulle skift hver dag i hele ditt liv - uten å vite om det? Det ene skiftet er jobben din. Det andre er å late som du er normal. Velkommen til maskering.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens, velkommen til dagens episode av Amygdala party. Jeg heter Step og jeg håper at du lærer noe nytt om deg selv i dag også. Husker du hvordan jeg for en stund siden nevnte at ingen av min familie, mine venner og bekjente hadde fått vite at jeg lager denne podkasten?  

Og nå skal jeg si en til ting - og ja, du har lov til å banke finger mot tinningen og tenke kokko - jeg tør ikke spille inn podkasten foran samboeren min heller. Jeg vil ikke at han skal høre meg snakke og feile, og måtte ta opp igjen fordi jeg snublet på ord som er for min østeuropeiske tunge vanskelig å uttale. Så han blir utvist fra huset når jeg spiller inn.  

Og - nei, har han aldri sagt noe. Aldri ledd av meg for å gjøre nettopp det. Eller gjort narr av meg. Ok, litt godmodig erting har det kanskje vært, men det er alt. Og det tåler jeg. 

Så hvorfor oppfører jeg meg som om jeg jobber som spion med kjernefysiske våpen hvor ingen, ikke engang de nærmeste, kan få vite hva gjør? 

Jo, fordi jeg er så vant til å maskere, så vant til å spille teater, at jeg vil ikke at noen - ikke engang samboeren min, skal se meg uten kostyme. Og det er dette jeg vil snakke om i dag. Hvor dypt maskeringen stikker.  

Så la oss komme i gang - og i dag starter jeg med en liten tilbakeblikk på mitt liv som student.  

Da jeg studerte medievitenskap, leste vi boka av Erving Goffman som hette Vårt rollespill til daglig. Jeg pleier ikke å forelske meg i teorier, og jeg pleier sant å si sjelden huske dem særlig lenge, men akkurat denne, den talte til meg på en måte som gjorde at jeg faktisk husker den.  

DOPAMILLA: Det kan du ikke si om mange teorier, for å si det slik.  

Og jeg takker til Dopamilla for å være like hjelpsom som vanlig. Kort sagt handler denne teorien om hvordan man presenterer seg i kommunikasjonen med omverdenen: Man har en frontstage, altså den siden av deg som vises når du er på jobb, på skolen eller blant venner. Den offentlige siden av deg.  

Så har man en backstage, det er den siden av deg som vises når ingen andre ser. Der du ikke skaper deg. Den private siden. Boka er egentlig en sosiologisk teori om at inntrykksmanipulering er med på å skape samfunn.

Veldig forenklet fortalt.  

DOPAMILLA: Altså, der mistet du meg. Kom til poenget nå.  

Poenget er ikke at du må forstå teorien og boka, men du bør legge merke dette med frontstage og backstage. Det kan hende at det vil ringe en bjelle om litt, Dopamilla ...  

Fordi selv om jeg lærte om dette i en kontekst av hvordan et firma kommuniserer med sine omgivelsene, var det noe som klikket. Det var som sagt noe som gjorde at jeg likte denne teorien. Noe som gjorde at jeg husket den da og at jeg husker den den dag i dag.  

DOPAMILLA: Ja, bare synd at det ikke er noe nyttigere du husker, for eksempel sannsynlighetsberegning av lottogevinst eller hvordan finne nyttige mineraler.  

Nobody is perfect, Dopamilla. Først den siste tiden har jeg skjønt hvorfor jeg likte denne teorien. 

I dag skal jeg nemlig gå dypere i dette med maskering. Jeg snakket om det det grunnleggende i min første episode. Om hvordan vi hele livet lever i en tro om at vi må tilpasse oss de ytre krav, og skjuler hvem vi egentlig er. Dette er et av de viktigste og mest slitsomme delene av ADHD og derfor føler jeg at vi må gå dypere i materiet. I dag skal vi se på hvor dypt maskering egentlig stikker.  

Fordi maskering stikker så dypt at du ikke vet hvor du slutter og masken begynner. Det stikker så dypt at du maskerer selv når du er alene. Det stikker så dypt at du ikke stoler på egne følelser, egne behov, egen opplevelse. 

Maskering er ikke noe du gjør lenger. Det er noe du ER blitt. 

Det finnes nemlig ikke bare en måte å maskere på, maskeringen kan bli ganske så altomsluttende.  

DOPAMILLA: Selvsagt , hvis vi gjør noe, så gjør vi det ordentlig. Bedre enn 100%! 

Så la oss se på de fire måtene du kan maskere på.  

Den første måten å maskere på er atferdsmaskering. Der hvor gutta ofte lar atferden styre dem og de løper rundt i klasserommet, forstyrrer eller beveger seg der de burde sitte i ro, der jobber jentene hardt for ikke å skille seg ut. Fordi vi har blitt fortalt og sosialisert i den troa at det er det flinke jenter gjør. Fordi - i motsetning til gutter - får jentene krav på seg om å "oppføre seg" allerede fra de er små.

Jeg husker at som liten måtte vi sitte med hendene bak ryggen om vi forstyrret i klassen. Av en eller annen merkelig grunn var det ganske ofte meg som ble sittende med hendene i kors bak ryggen, sur som en potte og irritert for urettferdig behandling.  

DOPAMILLA: Åh, gud, det skulle jeg gjerne sett! 

Så vi tvinger oss til å sitte i ro selv om vi har makk i rompa. Vi legger bånd på oss selv om vi har lyst til å skrike ut spørsmål eller svar til læreren. Vi holder igjen uroen, vi går sakte der vi har lyst til å løpe. Vi sitter bokstavelig talt på hendene våre for å holde oss i ro. Vi biter kinnene eller neglene i stedet. Vi fikler med håret eller tygger på blyanten slik at ingen skal vite hva som skjer inne i oss.  

Personlig gikk jeg rundt med negler nedbitte til blods og en konstant dårlig samvittighet for at mine foreldre kjeftet på meg for å bite dem. Og dette er grunnen til at veldig mange av oss sliter med RSD - altså rejection sensitivity dysphoria, den styggen på ryggen jeg har nevnt flere ganger tidligere.  

For de fleste er RSD den tyngste delen av ADHD og den vanskeligste å bekjempe. Når du allerede fra barndommen av får høre at det du gjør er ikke noe en flink jente gjør, og får kjeft for å gjøre det som faller deg naturlig inn - ja, da lærer du å skjule den atferden. Du tvinger din naturlige deg til å gjemme seg under en stein og bli der. I mange år. Du later som om alt er i orden, selv om inni deg, ja der er det kaos, skam, angst for å bli avslørt og evig stress for å oppføre seg normalt. For å beholde plassen sin på frontstage.  

Enkelt og greit, ikke sant? 

Bare at det ikke er greit i det hele tatt. Det jeg prøver å si er egentlig ganske enkelt, men likevel så vanskelig å forstå. Ikke bare for andre, men for oss også.  

Jeg husker en av de aller første gangene jeg fikk kjeft for noe som var “feil”. Jeg var kanskje tre år. Jeg husker ikke hva jeg gjorde – bare kjeften. Og skammen. Den traff så hardt at jeg fortsatt kjenner den. Det er egentlig ganske sprøtt hvor lenge sånt sitter igjen: kroppen lagrer kjeften, men ikke handlingen. 

Og det er det som er poenget. Jeg gjorde ikke noe slemt. Jeg ble kjeftet på for noe som bare… var meg. Noe som falt meg helt naturlig. Min måte å være på. 

Og det er den forskjellen jeg prøver å forklare. 

For hvis du synger fordi du er glad – da er det jo bare deg.
Men hvis du synger høyt for å irritere broren din mens han prøver å se TV, ja, da skjønner alle at du får beskjed. Det er oppdragelse. 

DOPAMILLA: Det handler ikke om å være en snowflake som ikke tåler kritikk!
Nei, det gjør ikke det. Vi fikk beskjed for ting som… var en del av oss. Energi, spontanitet, følelsesuttrykk, lyd. Alt det som bare bobler over. Og når du får kjeft for sånne ting, igjen og igjen, så blir det ikke lenger “det du gjorde var feil”.
Det blir “du er feil”.
Eller, det føles sånn. Og den følelsen er det vi bygger selvbildet vårt på.  

Det er ikke fordi foreldre mener noe vondt. Det er ikke det. De vet jo ikke engang hvilken impact dette har på deg. Og de er som oftest ikke alene - i tillegg kommer besteforeldre, førskolelærere, barneskolelærere, venner, Det er bare at når du korrigeres hele tiden – fordi hjernen din gjør ting uten filter og uten pauser – så blir det så mye, så ofte, at det kjennes personlig.  

Jeg sier at det er som å slå en hund som kommer logrende glad mot deg. Det er ikke en “handling” du slår. Det er personligheten. Begeistringen. Hele uttrykket av “jeg er glad og trygg nå”. 

Og bare så det er helt klart: Jeg er ikke imot oppdragelse. Tvert imot. Jeg mener ikke at barn skal få gjøre akkurat som de vil. Det er ikke det dette handler om. 

Det handler ikke om at å få kjeft for noe du gjør, det tåler alle barn.
Men å få kjeft for det du er – det setter seg på en helt annen måte.  

Se på dette eksempelet:

Hvis et barn søler melk, så kan du si: “Hent en klut, så rydder vi opp.”
Det er helt fint. Det er handlingen du snakker om.

Men hvis du sier: “Du er så klønete, du klarer jo aldri å passe på noe,” da lærer barnet noe helt annet.
Barnet lærer at JEG er problemet. Og det er der maskering starter.
Når du lærer at “jeg må være mindre meg for å være trygg”. Det er den forskjellen jeg prøver å få folk til å skjønne. 

DOPAMILLA: Så om når du sier at jeg skal vente på tur med å snakke, er du egentlig snill med meg? Du kunne jo si at jeg er alltid masete og aldri holder kjeft ...  

Ja. Og det er nettopp det som er forskjellen.
Det ene korrigerer handlingen din. Det andre korrigerer deg.

Og utfordringen er at det ikke nødvendigvis er barna som må «endres» eller snus til å oppføre seg annerledes – det er de voksne som må endre perspektiv og hjelpe barnet på riktig måte. 

Maskering får deg nemlig til å oppføre deg som en annen versjon av deg selv. En redigert versjon. En versjon du har klippet og limt på for å passe inn. 

Du kontrollerer kroppen, du må vurdere hva du gjør før du gjør det, du må tenke hvordan det ser ut overfor andre. Utrolig mye energi som går på å oppføre seg normal. Din arbeidsminne er opptatt med å jobbe med det andre ikke trenger å tenke på engang.  

Du står på scenen fra morgen til kveld, og etterhvert glemmer at du faktisk spiller. Du bruker energien på å opprettholde denne scenepersonligheten du har blitt. Det er som om et helt makeup‑team har gått løs på deg og forvandlet deg til en helt annen person. Ikke bare en “penere” versjon av deg selv – men en versjon som er så gjennomarbeidet og forkledd at du kunne deltatt i Maskorama uten at noen ville gjettet hvem du egentlig er. 

DOPAMILLA: Ja, om jeg kan bli ung og vakker for alltid, så kan jeg vurdere det .... nei, det er ikke god ide uansett, mener du? 

Det går så mye energi på å spille rollen hele tiden, tenk på det, Dopamilla. 

Så kommer den emosjonelle maskeringen. Den handler om å skjule hva du føler. Glede, skuffelse, sorg eller begeistring. Du har fått høre at du er for intens, du er for mye eller det du gjør er upassende. Du korrigerer deg selv. Du blir en person som behersker ansiktsuttrykk på en måte en profesjonell pokerspiller kan misunne deg.  

DOPAMILLA: Las Vegas neste? Kom igjen! 

Vel, da må jeg lære poker først, men tilbake til saken. Stemmen blir flat når du er glad, du tør ikke vise glede. Du har lyst til å skrike av glede, men kveler den inni deg. Du er knust fordi noen avlyste en sammenkomst, du føler deg avvist, men du sier: Det er OK. Du blir rasende over behandlingen en kollega av deg får på jobben, men du smiler og later som ingenting når du ser at ingen andre reagerer. Du har lyst til å gråte fordi du er lei deg, men du later som om ingenting har skjedd.  

DOPAMILLA: Det høres ut som spiontrening, spør du meg!  

Ja, Dopamilla, dessverre kan det nesten se slik ut. Og hvorfor skjer dette? Du vil unngå oppmerksomheten, fordi oppmerksomhet har som oftest betydd at du får kjeft. At du avslører deg som dum. Som masete, som for mye.  

Jeg pleier å si at jeg er en ganske god løgner om jeg vil. Ikke at det er noe jeg etterstreber å være, men jeg har så lang erfaring med å late som om alt er i orden og ingenting påvirker meg, at å lire av seg en løgn føles som piece of cake. For vi lyger i grunn hele tiden. 

Jada, jeg har det fint.

Neida, jeg er ikke lei meg.

Fint, men da ses vi neste gang.

Ikke så farlig, jeg hadde ikke lyst til å gå ut uansett.  

Eller?  

Og RSD gjør dette ganske så smertefullt. Vi snakket om at det er vitenskapelig bevist at den smerten vi opplever ved avvisning og korrigering oppleves som en fysisk smerte (samme del av hjernen som aktiveres).  

Så vi føler mange ganger sterkere, men vi viser dem mange ganger svakere. Mismatchen mellom det som skjer inne og det du viser utenpå, er enorm. Utad er du hovedrolleinnehaveren i en lett komedie. Men inne på backstage kjemper du med drager i en dramatisk thriller - helt alene. 

Du har sikkert sett en film eller en serie hvor noen ble drept. Så snakker politiet med kona til den drepte. Kona er mistenkelig rolig, gråter ikke, bærer seg ikke, er ikke fortvilet. Elsket hun ham ikke? Kanskje hun til og med drepte ham, for ingen som er lei seg og uskyldig vil vel ikke være SÅ rolig som henne?  

Og så kjører de henne på politistasjon bare fordi hun ikke lever opp til den generelle oppfatningen av sorg. Jeg ville vært en slik kone. Jeg hadde sittet der på politistasjonen og lurt på hvordan jeg skal overbevise politimennene om at jeg faktisk elsket mannen min siden jeg ikke gråter.  

Det er akkurat den avstanden som er problemet. Forskjellen mellom det vi føler og det vi uttrykker er så enorm. En av de mest ødeleggende konsekvensene av emosjonell maskering er at du til slutt føler ingenting. Ikke engang når du burde. Folk forsvinner fra livet ditt - noen ganger dør de - og du står der og tenker: Hvorfor føler jeg ingenting? Er det noe galt med meg?  

Nei. Det er hva som skjer når du har brukt 40 år på å trykke følelser ned. De forsvinner ikke. De blir bare utilgjengelige. Pakket og låst i en eller annen kiste helt nede i kjelleren.  

DOPAMILLA: Altså, jeg har definitivt ikke drept noen, bare så det er sagt. Om ord kunne drepe, da hadde vi derimot hatt et par lik å forklare … 

Og det er nettopp det som skjer: vi dreper deler av oss selv. Litt etter litt. Hver gang vi skjuler noe vi egentlig føler. 

Neste måte å maskere på er å dekke over de ulempene som følger med ADHD - den kognitive maskeringen. Du husker jeg fortalte om damen jeg møtte i Birmingham og ikke hadde peiling hvem hun var? Fortalte jeg det til henne? Nei, selvsagt ikke. Jeg maskerte - latet som ingenting, førte samtale med henne, og sa at vi snakkes.  

Det er slik vi gjør. Vi lager huskelister. Vi skriver ned det som skal huskes. Vi dobbeltsjekker alt - er døra låst, nøkler og telefon med. Vi glemmer hva vi snakket om midt i setningen. Vi leser samme avsnitt fem ganger. Vi retter nesten manisk på ting som ligger på bordet, fordi rot er forstyrrende. Vi husker ikke hva vi hadde til middag i går. Eller hva du lovet samboeren å gjøre i dag ...  

Dette har ikke noe med intelligens eller å være umulig å gjøre. Dette er rett og slett et system i overload. Men ber vi om hjelp?  

Neida.  

DOPAMILLA: Neida, klare selv!  

Vi later som alt er i skjønneste orden. Fordi det er det vi har lært. Vi ber ikke om hjelp fordi vi tror at det er vår feil når ting går skeis. At problemet er oss, ikke systemet vi prøver å navigere. 

DOPAMILLA: Ja, om jeg bare anstrengte meg MER, så hadde jeg klart det! 

Akkurat. Vi tror at hvis vi bare jobber hardere, prøver mer, disiplinerer oss bedre - DA vil det fungere. Vi ser ikke at hjernen vår trenger andre verktøy, vi ser bare at vi 'feiler' igjen.

Så vi ber ikke om hjelp. Vi lager hemmelige systemer. Vi sjekker tre ganger. Vi perfeksjonerer. Vi maskerer. Alt for å ikke bli avslørt som den som ikke klarer det andre klarer så lett. 

Vi later som at du ikke må lage avanserte systemer for å holde det gående, for å huske, for å fungere. At det å være en av dem 'normale' ikke tærer på. Men det gjør det.

Om du ikke blir diagnostisert, kan du gå slik i mange år, titalls år.

Eller om du ikke får riktig hjelp, selv om du har en diagnose. Fordi pillene alene løser ikke alt - du trenger strategier, etablere vaner og måte hvordan fungere i dagliglivet.
DOPAMILLA: Det høres ut som om vi pålegger oss ganske mange oppgaver, ikke rart dette blir... litt vel mye..? 

Og da kommer vi til siste måte å maskere på, nemlig sosial maskering. Ikke bare later vi som alt er normalt, alt er i orden, vi også påtar oss forskjellige roller, avhengig av situasjonen.  

Jeg har stusset flere ganger over at jeg, som alltid betraktet meg selv for introvert, kan i noen settinger blomstre og bli midtpunktet i selskapet, noen ganger kan jeg overta møtet og styre som om jeg ikke gjorde noe annet i hele mitt liv. Andre ganger graver jeg meg hjemme og trenger ikke å se et annet menneske på flere uker.  

DOPAMILLA: Teppet går opp snart, vær klar for neste rolle!

Det er fordi vi spiller forskjellige roller:

• På jobb: Den kompetente, organiserte, punktlige

• Med venner: Den morsomme, spontane, energiske

• Hjemme alene: Den kaotiske, glemske, utslitte

• Med partneren: Den som "burde" være mer organisert, mindre glemsk

• Med foreldrene: Den "flinke piken" som har alt under kontroll

DOPAMILLA: Kjære deg, Ibsen hadde vært stolt av deg!

Problemet er at vi til slutt ikke vet hvem vi egentlig er. Vi har mistet oss selv fordi vi tilpasser oss situasjonen. Hvem er jeg, er jeg introvert eller er jeg ekstrovert? Det må da være noe galt med meg, eller? Jeg er sikkert bipolar, er jeg ikke det?  

Så, med en fulltidsjobb til å spille en rolle på fronstage hele livet, hva skjer når du oppdager at det finnes en bakstage og at du burde ha vært der mye mer enn du er? 

Når du samler sammen alt dette - den atferden du maskerer, følelsene som aldri slipper ut, kognitiv maskering som aldri gir oss mulighet til å justere omgivelsene for oss og sosialt blir vi en kameleon. Så sitter du der og tenker HVEM er jeg egentlig? Og enda verre: Hvem KUNNE jeg vært om jeg fikk hjelp fra barndommen av?  

DOPAMILLA: Jeg kunne sikkert vært .. jeg kunne .. jeg vet ikke jeg ....  

Jeg vet ikke om det er mulig å forklare dette til noen som ikke har vært gjennom dette. Det blir som å forklare hvordan det er å være svart til en hvit person. Eller leve som innvandrer i et annet land. Eller som menn som ofte uttaler seg på vegne av kvinner fordi de tror de forstår våre problemer.  

Du tror du forstår, men du forstår det egentlig ikke før du lever i det. Du har ikke sjans til å forstå.  

Det ER faktisk ganske vanlig at kvinner blir avvist første gang de går utredning – ikke fordi de ikke har symptomer, men fordi de har brukt et helt liv på å skjule dem. 

Hvordan kom vi dit? 

DOPAMILLA: Ja, hvordan i alle dager kom vi hit, fordi dette vil jeg jammen se på! 

Som jeg sa tidligere, programmeringen starter i barndommen. Det er ikke slik at foreldre eller barnehagetanter er bevisst slemme med oss - de vet selvsagt ikke hva de gjør. Foreldrene har kanskje aldri tenkt over at de har blitt oppdratt på denne måten selv, og hva det har gjort med dem. Så arrene videreføres. Skolesystemet var firkantet da vi var små og alle måtte presses gjennom samme mal som ikke nødvendigvis hjalp vår kreative og hoppende eller drømmende hjerne.  

Det kan være små, enkle hverdagslige situasjoner som at d avbryter mor i en telefonsamtale, eller at du glemmer matpakken eller at du knuser vinduet mens du leker ute. Forbrytelsene i seg selv er ikke store, men mengden tilbakemeldinger du får hver dag er enorm. Fra sitt stille ved frokostbordet fra foreldrene da du var liten, til vi er ikke interessert i dine ideer nå på jobben tretti år senere.  

OK, jeg skjønner hva du tenker. En slik situasjon er jo ikke noe farlig! Nei, det er det ikke. Om du opplever det en gang i ny og ne. Når du opplever det flere ganger HVER ENESTE DAG, så lærer du til slutt at du - det du gjør, det du føler, hvordan du oppfører deg i gruppen, hvordan du ER. Alt føles feil, du er FEIL.  

DOPAMILLA: Ja, men tenk hvor god kritiker du blir av det! Så lett å se alt som er feil - først hos deg selv, så hos andre! 

Ja, det er akkurat det. Der har du det. Så gjelder det å ikke overføre den skammen og påkjenningen videre til neste generasjon. Det må du gjøre bevisst, ikke sant.  

Hjernen lærer at problemet ikke er situasjonen - problemet er DEG. Så den lager løsninger som handler om å skjule deg, ikke om å få hjelp. Og dette er selvsagt selvforsterkende spiral. Når du blir flink til å skjule hvem du er, får du skryt. Så du forsetter. Du ber aldri om hjelp, fordi du tror at feilen er deg og din oppførsel. Du etablerer mange små og store strategier til å håndtere hverdagen - fra å sjekke at du låst huset tre ganger når du forlater den på morgenen, til å perfeksjonere skoleoppgaver i det uendelige, til å bremse deg selv til å si hva du mener i møter på jobben, til å ... ja, kanskje drikke vodka fra skuffen på nattbordet.  

Men du blir mer sliten. Klarer mindre, men tenker at du må da bli flinkere.

Du lærer at din grunnleggende måte å være på er uakseptabelt.

Og du vet ikke at du trenger hjelp. Du tenker: "Sånn er det bare. Alle har det sånn." 

DOPAMILLA: Ja, ingen har jo sagt noe annet, så hvordan kan jeg vite at andre har det IKKE SLIK?? 

Så, du fortsetter å maskere ... i år etter år, tiår etter tiår. Helt til ... ja, helt til du knekker utbrent sammen, er så deprimert at du klare knapt å stå opp fra senga eller når du har vondt i hele kroppen uten å forstå hvorfor. Du blir sendt hjem med piller for depresjon eller beskjed om at det er overgangsalder.  

Men du blir ikke bedre.  

Og det er kanskje dette som er det verste. Jeg har nevnt det før, men det må gjentas. Vi kvinner betaler en veldig høy pris for ikke å få riktig hjelp på riktig tidspunkt. Vi har rett og slett blitt oppdratt til å være for flinke til å maskere våre problemer.  

Ingen kan ikke tro at denne flinke, driftige damen som har fullført universitetsutdanning og ledet en avdeling er egentlig en annen person. Et sårbart skall av seg selv, uten å vite hvem hun egentlig er.  

Det absurde her er at når vi endelig mistenker at vi kan ha adhd og ikke alle de andre diagnosene som vi vanligvis får - de jeg snakket om i episode nr 7 i fjor - og går til legen, så blir vi avfeid. Vi har vært for flinke til å spille teater, vi har overbevist hele verden om at vi er "normale".  

Og vi lar selvsagt ikke legen vite hvor ille det EGENTLIG står til med oss, fordi vi er jo flinke piker, så til og med når vi ber om hjelp, får vi ikke diagnosen - fordi vi er så flinke at vi maskerer under diagnostiseringen. Derfor kan det faktisk skje at du ikke engang får riktig diagnose når du endelig kommer så langt - fordi du automatisk svarer utifra det du tror er "korrekte" svar, ikke hvordan du faktisk føler det. Og noen ganger klarer du ikke føle etter heller, fordi du har undertrykket dem i så mange år at de blir numme.  

Det å spille en normal utgave av seg selv blir normen som er fryktelig vanskelig å komme ut av. Vi står på frontstage, synger arier for fulle lunger og smiler mot verden.  

DOPAMILLA: Hey, det er jo Goffman dette!  

Ja, og det er her, i en alder av femti pluss, at jeg har plutselig tenkt at dette med maskering, det hørtes da kjent ut? For har jeg ikke hørt dette en gang før? Joda, det var jo det gode gamle Goffman snakket om i den kjedelige boka si, den jeg leste på studiet for over tjue år siden. Det var da jammen merkelig at HAN skulle være så relevant for adhd, var det ikke det?  

Fordi når du tenker over det, så det vi egentlig gjør når vi maskerer, er at vi lever på frontstage hele tiden. Vi er på scenen fra morgen til kveld, i rollen, i kostyme, sminke og håret satt opp, akkurat slik manuset krever av oss. Vi er en primadonna i teateret, vi får alltid en rolle og vi spiller med full innsats og troverdig.  

Problemet er at vi sjelden eller aldri går av scenen, vi har mer eller mindre ingen backstage. Du holder huset rent, vasker klær og lager mat. Du styret ungene, eller i mitt tilfelle - hundene. Du vil også at mannen din vil tro at du er den han ble kjent med - en normal person. Du er produktiv på jobben.  

Du tør ikke slippe løs, du tør ikke trekke for teppet og gå på bakrommet. Du er redd for at hvis verden så deg som du egentlig er - den glemske, surrete og rotete personen du har blitt fortalt du er - at ingen vil være glad i deg. Det går jo ikke være glad i en slik person, gjør det det?  

Det er ikke uvanlig at damer med ADHD trekker seg unna og forblir enslige. Jeg var det også helt opp til førtiårene, med noen få år unntak bodde jeg alltid alene. Det ga meg pusterom til å slippe masken - selv om jeg fortsatt prøvde å være 'normal' selv når jeg var alene. Med samboer eller ektemann er det betraktelig mer jobb - i hvertfall om du ikke tør å slippe deg løs.  

Så må jeg nevne en ting som det er viktig å være oppmerksom på: Du har brukt hele livet på å lære at dine behov ikke teller. Så selvfølgelig havner du i forhold hvor dine behov ikke teller. Det føles jo "normalt". Det er ikke din skyld. Du er ikke svak. Jeg tenkte at jeg skal snakke mer om dette i neste episode, for det er viktig.  

DOPAMILLA: Jeg blir sliten bare jeg hører på deg, blir det bedre snart? Enhver fortelling må ha happy ending, vel??  

Vel Dopamilla, tvert imot. Det er nå slaget i trynet kommer. Der du har fungert fint i 20 eller 40 år, plutselig går det ikke lenger. Østrogen har en regulerende effekt på dopamin og serotonin, så mange kvinner opplever at ADHD-symptomer blir mer fremtredende når østrogennivåene faller.  

Og der sitter du - utmattet, lei deg og forvirret. Ikke bare er du sliten etter å ha performert teater i toppklasse i ørten år, men du har også mistet suffløsen. Du har ikke krefter. Og som jeg sa - fordi du har vært så flink hele livet, kan du ironisk nok få beskjed om at du er for funksjonell for å ha ADHD.  

DOPAMILLA: Doomed if you do, doomed if you dont.  

Og det er ikke lett. På ingen måte. For du har vært på scenen hele livet, hatt hovedrollen i Askepott, Nøtteknekkeren, du har vært madam Butterfly og Tosca, du har spilt storslagent!  

Så det du må gjøre, er rett og slett tenke når du gjør noe. Gjør jeg dette fordi det er meg, eller fordi jeg maskerer noe, jeg later som om jeg er normal?  

Maskering er ikke noe du velger bevisst. Det er overlevelse. Det er hva hjernen din lærte for å holde deg trygg i en verden som ikke var bygget for deg.  

Men nå som du VET - nå som du ser det - har du et valg. Ikke valget om å slutte å maskere over natten (det er urealistisk). Men valget om å være bevisst. Om å gjøre det med vilje, når DU bestemmer, istedenfor automatisk hele tiden. 

Valget om å slippe litt på det. Bit for bit. Med mennesker som fortjener ekte deg. 

DOPAMILLA: Men, men, men ... hva om folk ikke liker meg... ?  

Ja, Dopamilla, det er det som er det store spørsmålet. Og der er det kanskje en fordel å bli eldre. Fordi man kommer til et punkt hvor man tenker: Ja, og så? Er det så forbaska viktig at alle liker deg? Hva skjer om noen ikke gjør det?  

For noen vil sannsynligvis ikke like denne nye, umaskerte utgaven av deg. Noen vil løfte på øyebrynene og riste på hodet. Men så vil det også være noen som vil tenke: Ja, jeg visste at det var noe mer ved deg. Det er de som liker deg uansett om du har på et tonn med sminke og en kostyme. Det er "your people".  

ALLE vil ikke hate deg. Jeg kan garantere det.  

DOPAMILLA: Du er ikke verdens navle, vet du. Uansett hvor fabuluos du er, går ikke alle og tenker på hvordan du oppfører deg!  

Poenget er at du trenge å kle deg naken for alle. Poenget er heller ikke å gå fra det ene ekstreme til det andre. Men prøv å finne det som sliter deg mest ut. Prøv å finne to tre ting og tørr å gjøre dem uten å tenke på hva andre vil tro om deg. Si at du er sliten. Spør om å få gjenta det de sa når du ikke forstår. Be om ekstra tid når du ikke rekker å gjøre noe ferdig.  

De siste månedene har jeg jobbet bevisst med å gi litt mer faen. Ikke gi faen i ALT - men slippe litt på den konstante sensuren av å være normal. Slutte å sjekke kalenderen min 47 ganger om dagen. Stole litt mer på at ting går bra. Og så... ja, jeg glemte en time. Første gang i mitt liv. Ingen katastrofe, selvsagt, selv om det var veldig uvanlig for meg.  

Vel, bortsett fra at jeg selvsagt måtte betale for den og booke en ny en. Så det kostet litt.  

Var det verdt det? Ja. Fordi prisen for å ALDRI glemme noe var å bruke halvparten av hjernekapasiteten min på å sjekke, dobbeltsjekke, trippeltsjekke. 

DOPAMILLA: Så vi går fra perfekte Step til surrete Step 24/7. OMG, jeg vet ikke om jeg orker det!  

Nei Dopamilla, men dette er SUPERVIKTIG - det betyr ikke at målet er å glemme ting. Målet er å finne en balanse mellom 'paranoid perfekt' og 'gir fullstendig faen'. 

Jeg gir deg ikke et cart blanche til å gå fra superorganisert til fullstendig og altoppslukkende kaos. For det kan jo selvsagt skje, når du slipper tømmene - så løper hestene fri. Nei. Vi vil beholde våre hester, men de trenger kanskje ikke trippe fint i mønster etter pisken.  

Så, finn en måte å være deg på som gir det frihet fra de slitsomme ritualene du har skapt over tid, ja.  

DOPAMILLA: Vodka til frokost?  

Nei, Dopamilla. Det er ikke valget mellom 'å spille hovedrolle i teater' og 'vodka til frokost'. Det er å finne ut: Hva trenger JEG for å faktisk fungere og ha det bra? Ikke hva andre forventer, ikke totalt kaos, men hva som er bærekraftig for MEG. 

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg mener ikke at det er gjort på fire dager. For meg var det viktigste å gi meg tillatelse til å være litt mer meg selv.  

DOPAMILLA: Ja, jeg så det. Forleden gikk du på butikken og sang handlelisten!  

Ja, jeg gjorde faktisk det. Og så? Samboeren min syntes det var en smule pinlig at jeg sang MAISENNA og BRELETT og var nok litt redd for at noen skulle si til ham at security burde kalles inn for å få kontroll over denne ekstremt falsk syngende dame som danset rundt ham, men jeg skadet vel ingen? 

DOPAMILLA: Vel, kanskje bortsett fra HANS oppfatning av hva som er passe oppførsel, da ...  

Men... ja, Dopamilla, du har et poeng. Det er en balansegang. Ikke alt handler bare om meg. 

Forskjellen er denne:

Å synge i butikken skader ingen. Det er kanskje uvanlig, kanskje litt pinlig for ham, men det er IKKE skadelig. Det er bare... meg. 

Hvis jeg derimot drakk vodka til frokost, glemte alle avtaler med vilje, eller ga fullstendig faen - da ville jeg skadet både meg selv og han. 

Så spørsmålet blir: Hvor går grensen mellom å være meg selv og å være hensynsløs? 

Jeg tror grensen går her: Hvis det jeg har lyst til å gjøre skader noen - fysisk, emosjonelt, eller ødelegger tillit - da går jeg over grensen. Men hvis det bare er... ukonvensjonelt? Litt rart? Litt pinlig for andre? 

Da må jeg spørre: Hvorfor skal JEG slutte å være meg fordi ANDRE synes det er flaut? For hva om verden var litt mer normal med litt mer unormal oppførsel?  

Ikke skadelig, ikke slem, ikke hensynsløs - bare litt mindre tvangstrøye. Ja, det finnes jo eksentriske malere og sangere, eller millionærer for den saks skyld, så hvorfor kunne ikke en saksbehandler eller en sykepleier være litt eksentrisk? 

DOPAMILLA: Jeg vil gjerne være eksentrisk millionær, kan jeg, please?  

Tenk på det. Og tenk på hvilken av maskene dine krever mest energi og prøv å ta den av. Ihvertfall litt, i hvertfall innimellom. Det kan nemlig hende at den energien du bruker på maskering, kan brukes på noe annet. Noe hyggeligere.  

Gå ned fra scenen innimellom.  

Jeg blir veldig glad om du følger meg her på streamingplatformen, og husk at du alltid finner show notes på amygdalaparty.no.  

SÅ, du har bestemt deg for å slappe av mens du lytter på podkasten, men etter tre minutter i stolen tørket du støv og nå står du i boden og glemte hva du skulle hente? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!