S02E05 - Hvorfor skammer vi oss? ADHD er ikke et pornoblad – så hvorfor føles det sånn?

ADHD er ikke noe du skal gjemme som et pornoblad innerst i et skap. Men for mange av oss er det akkurat sånn det føles. Ikke fordi vi har gjort noe galt, men fordi skammen er påført av et samfunn som fortsatt ikke forstår oss. I denne episoden tar jeg et oppgjør med skyld, creepy mannfolk, forventninger – og hvorfor vi bør begynne å kreve mer plass.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

Ok, folkens. Hei og velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og dagens episode oppsto på en måte jeg ville kalle organisk. Altså, dette er ganske sprøtt og sier jo litt om hvordan hjernen vår funker. Jeg satt og skrev på neste - denne - episoden. Det gikk sånn noenlunde trått. Jeg var ikke helt i flyt og motivasjonen var så som så. Så fikk jeg en tilbakemelding fra en av dere lyttere. En veldig hyggelig tilbakemelding, det skal dere ha, tilbakemeldingene jeg får er veldig hyggelige, så jeg vil samtidig takke dere for det.  

Men denne lytteren, hennes tilbakemelding var ikke bare hyggelig. Den var også veldig sår. Hun fortalte nemlig at hun skammet seg så mye for å ha ADHD at hun ikke fortalte det til sin egen samboer engang.  

DOPAMILLA: Det er problemet med at dere mennesker har gjort det til en diagnose. Det er jo egentlig bare en annen måte å være på! HALLO?? 

Ja, Dopamilla, du har helt rett. Men prøv å si det til verden.  

Misforstå meg rett. Jeg forstår denne lytteren veldig godt. Jeg fortalte i forrige episode at jeg ikke engang tør å spille inn episodene foran min samboer fordi jeg skammer meg over hvor uperfekt jeg er.  

Så jeg forstår skammen. Store deler av samfunnet ser på ADHD som om det gjør oss mindre normale. Mindre egnet. Mindre. Og det er derfor vi sitter her med denne sekken full av skam. 

Men det som gjør meg rasende sint, er at den finnes in the first place!  

Fordi dette er ikke noe vi burde skamme oss for. Dette er en skam som er påtvunget oss av samfunnet - etter mange år med misforståelse og feil håndtering.  

DOPAMILLA: HALLO! Hva er det som skjer?  

Jeg kan ikke la være å tenke på at dette ligner på å si: Det er din skyld at den derre innpåslitne fyren la an på deg, sånn som du kler deg.  

Nei, det er ikke det.  

Nei, det er ikke din skyld at ADHD oppfattes slik den gjør.  

DOPAMILLA: Eh… hvorfor snakker vi plutselig om creepy menn nå? 

Fordi prinsippet er det samme, Dopamilla! Skyld plasseres på feil person.
Samfunnet skaper rammen – og så får du bære ansvaret. Og jeg trenger at du våkner.

Er du våken nå? For nå skal du høre hvorfor en ADHD diagnose ikke er din feil. Det er ikke noe du kan noe for. Det er ikke noe du bør skamme deg over.  

Og det er faktisk samfunnets problem at du gjør det. Ikke ditt.  

Så, her ser du hvordan rettferdighetsradaren fungerer i praksis. Jeg gjør noe, men så oppfatter hjernen min en urettferdighet og plutselig tråkker den gassen i bånn, skrenser ut av motorveien og kaster seg mot nye mål. Fordi dette er VIKTIG! Og som med de fleste urettferdighetene i verden - – det er vi som må starte opprøret. Vi kan ikke alltid vente på at såkalt normale mennesker skal hive seg på barrikadene. 

DOPAMILLA: Du tar kanskje litt VEL av her, eller? 

Nei Dopamilla. Dette er superviktig. Og for å være krystallklar, jeg mener dermed ikke at det er vår skyld at vi har havnet her. På ingen måte.  

Men det er nok dessverre opptil oss å starte opprøret.  

Fordi - og dette gjør meg virkelig sint - ADHD er ikke et pornoblad du må pakke i sort plast når det kommer i posten, og skjule det innerst i skapet hjemme! At vi føler det, sier jo mest om hvordan samfunnet har behandlet oss - og mange andre som ikke passer i en A4-sjablong.  

Nei, du er ikke en bygdetulling.

Nei, du er ikke noen de kan peke på.

Nei, du er ikke latsaben som aldri får noe gjort.  

Du er en smart kvinne som mangler rett ramme, språk og støtte for potensialet sitt. Det skammer vi oss ikke for. 

DOPAMILLA: Nå ser jeg det ryker ut av ørene dine snart!

 Ja, er det så rart Dopamilla? Jeg blir jo sint!  

Jeg har jo sagt at det å ha ADHD kan sammenliknes med å være venstrehendt, og det mener jeg fortsatt. Ingen skammer seg for å være venstrehendt.
Kjernen er denne: Vi ble oppdratt og sosialisert til å internalisere skyld. Altså tro at det er vår egen skyld. “Flink pike”-greia: alltid snill, rolig, kontrollert. Vi lærer: “Det er jeg som er problemet.”

Det snakket jeg om i siste episode, jeg håper du husker det.  

Det er dessverre en ting vi får med oss fra naturen - evne til å se svakheten hos andre. Fordi den kan gi oss evolusjonære fordeler.  

DOPAMILLA: Survival of the fittest! HURRA! 

Ja, men Dopamilla, selv om det er nyttig i steinalderen, betyr det ikke at det er like praktisk i 21. århundre. Ja, en svakhet kan utnyttes til egen nytte og føre til at vår stamme overlever.

Men i dag har vi flyttet det til latterliggjøring, peking og mobbing. De ler av oss – men egentlig ler de av sin egen mangel på kunnskap. De ser bare overflaten – rotete, sen, glemsomhet – uten å forstå hva som faktisk skjer i hjernen vår. Den som ler, avslører at de ikke forstår. 

DOPAMILLA: Det tror jeg du må utdype litt altså ....  

Ja, det skal jeg gjøre, Dopamilla.  

Du husker at jeg har snakket om RSD, om de titusentalls negative tilbakemeldinger vi får ikke sant? De som får oss til å tro at problemet er VI? At det er vår skyld at vi glemmer? At vi er rotete? At vi er late?  

DOPAMILLA: Jeg husker det ja ...  

Jeg, og det er nettopp der problemet ligger. Vi blir LÆRT til å tro at problemet er oss. At det er vår skyld.  

Det er som å kaste en fisk på en eng og le av den: Neimen, haha, se på den, så håpløs den er! Den gjør ingenting! Den er så lat! Hvorfor går den ikke noe sted og gjør noe da?  

Vi er fisk på grunn – ikke en annen art, men en hjerne som trenger andre forutsetninger for å trives. 

DOPAMILLA: Så, løsningen blir å kaste folk i sjøen og se hvor lenge de klarer å svømme? 

Nesten. Først må verden akseptere at det finnes flere måter å være menneske på.
Når vi svømmer målrettet som en hai – kaller de det “hyperfokus”.
Når vi hopper som en delfin – forstår de ikke koblingene våre, men de kan lede oss mot fantastiske oppdagelser.
Når vi går sakte som en skilpadde – roper de “latskap”.
Når vi er en stim – ser de ikke mønsteret. 

Samtidig som de selv står på bredden og kan knapt svømme.  

Ser du hva de ler av? De ler egentlig av sin egen utilstrekkelighet.  

DOPAMILLA: Men de kjefter fordi du ikke gjør ting ... på deres måte...  

Ja, de kjefter fordi du ikke gjør ting på deres måte. Men hvem har sagt at det finnes kun en måte å gjøre ting på?  

Da jeg var i sjetteklasse, lærte vi prosentberegning. Jeg husker at jeg nesten gråt av fortvilelse fordi jeg ikke forsto hva læreren sa. Hun kunne like godt stå der og snakke fransk, så lite jeg forsto. Selvsagt fikk jeg ikke noen gode karakterer av prosentberegning, det sier seg selv.  

Men den gangen gjorde faren min noe som jeg husker den dag i dag - fordi det funket. Han satte seg ned og viste meg hvordan HAN lærte å regne prosenter da han gikk på skole. Med skiftende læreteorier blir metodene forskjellige, ikke sant. Han gikk jo på skolen lenge før meg. Annen tid, annen metode.  

Men jeg skjønte den. Og jeg var så stolt da jeg gikk fram til tavla og skulle vise beregning av en oppgave til hele klassen. Jeg kom til riktig resultat. Men vet du hva læreren sa? At det ikke telte fordi jeg gjorde det på feil måte??
DOPAMILLA: Har du hørt noe så tåpelig? 

Det er det samme som skjer med oss: riktig svar, “feil” strategi – og så blir vi stemplet. Vi regner prosenter på en måte som ikke er standard. Det passer ikke i deres maler, deres måletabeller. Vi blir feil. Men egentlig er de bare dumme.  

Fordi de ikke ser at variasjon er en berikelse. Fordi de ikke forstår hvordan hjernen vår fungerer.  

Det handler ikke om vilje.  

Neida.

DOPAMILLA: La meg gjette ... dopamin? 

Ja, Dopamilla, det er selvsagt dopamin. ADHD handler om nevroregulering – motivasjon, igangsetting og belønningssystemer. Ergo - mye snakk om dopamin.  

DOPAMILLA: Men de kan jo ikke kjefte på dopaminen, da ... 

Nei, og der ligger problemet. Mange vet ikke at ADHD faktisk er biologi. Hjernen vår er rett og slett koblet litt annerledes. Selv når folk har hørt om ADHD, betyr det ikke at de skjønner hva de skal gjøre med den infoen. Altså: hvordan forholder jeg meg til dette, og hvordan kan jeg være til hjelp – i praksis, i hverdagen? 

Skjønner du?

DOPAMILLA: Så når de vet du er god til å svømme, men du må leve på land – uten krykker? 

Du kan se på det slik, ja. Så får du kanskje en pille å ta hver dag. Kanskje ikke.  

Uansett: du trenger støtteapparat, struktur og selverkjennelse.
Hva får deg i gang? Hvilke systemer funker for hjernen din?
Dette fikses ikke av en pille alene. Og det fikses ikke av at verden behandler deg som “standardhjerne”.

Mismatchen skaper skam. Og den skammen – den sitter dypt. 

Og denne skammen gjør noe med oss. Selvsagt gjør den det.  

Vi lærer mange ting - og de fleste er ikke særlig sunne. Vi lærer at vi bør bebreide oss selv når ting går skeis. Vi lærer at det ikke er noe vits i å be om hjelp. Vi lærer at det å bli avvist er normen. Vi lærer at vi skal ikke tro vi er noe - på den mest smertefulle måten.  

Så plutselig sitter du der, midt i tjueårene, trettiårene eller senere og tenker: Hvorfor er jeg så umulig? Hvorfor får jeg ingenting til?  

DOPAMILLA: Depresjon, angst og ørten andre diagnoser. Hurra!  

Ja, og det mest smertefulle er å vite at mye, veldig mye av dette kunne blitt unngått med tilrettelegging, informasjon og rammer som passer hjernen.
Derfor må vi være sinte nok til å kreve – og smarte nok til å bygge.  

Og bare la det være klart. Det er ikke enkelt. Men sinnet hjelper. Er det noe vi er flinke til, så er det å stå opp for urettferdigheten som rammer. Sinnet gir oss mot til å kreve. Og når vi først krever, så får vi som regel mer av de strukturene vi trenger – sånn som faktisk funker i lengden. 

Men - og det er også viktig - jeg tror det handler litt om å spre denne Jean de Arc attituden på våre egne vegne. Start hjemme. Når samboeren min kommer på kjøkkenet og demonstrativt lukker skapdørene – min evige kamp – sier jeg:
“Ja, jeg vet at jeg lot dem stå åpne. Ikke med vilje. Jeg jobber med det.”
Andre ganger kan jeg si: “Se! Jeg har lukket to. Bare tre igjen.” 

Da kan han si OK, bra. Noen ganger kan jeg være litt mer aggressiv og si: Jeg er ikke en femåring som ikke vet at skapene skal lukkes. Jeg gjør det ikke med vilje. Jeg prøver. Se her, jeg har lukket to, kun tre står åpne.  

Om sjefen sier at du ikke har levert noe i tide, så prøv å si neste gang du får en oppgave: Ok, skal vi sette oss ned fem minutter og prioritere sammen? Så setter vi frist på hver oppgave? Eller så kan du si: Kan du se på hvilken rekkefølge jeg har tenkt å gjøre dette, ser det korrekt ut? Hvilke frister vil du ha på det?

ADHD-hjerner elsker delmål + tydelige frister. Dette er ikke spesialbehandling. Det er rammene som lar deg bruke styrkene dine. Og uansett du trenger ikke å kringkaste ADHD-diagnosen din for å si slike ting, det kan være nyttig for mange.  

Hvis vennene klager på at du aldri kommer i tide, så kan du si: Vet dere hva, min hjerne har problemer med å vurdere tid, men om vi sier åtte-ish? Da vet du at du kan komme ti på åtte eller kvart over åtte, og begge deler blir innenfor. Uten at du har press på deg for å rekke noe. Personlig har jeg gjort akkurat det - jeg sier jeg kommer i åttetiden, og sender melding når jeg drar. Da vet de at jeg er på vei.  

Jeg tar bilder av komfyren for å vite at den er skrudd av når jeg forlater huset og når jeg er siget, så tar jeg bildet av nøklene i låsen når jeg låser etter meg. Det gir hjernen min roen til å faktisk fokusere på det som skjer når jeg er ut av huset i stedet for å forsøke å huske om jeg har skrudd av komfyren eller låst huset. 

DOPAMILLA: Og så fine bilder du har på mobilen din! Bare husk å slette dem så folk ikke tror at du er helt gal!  

Ingen har noe på mobilen min å gjøre. Og forresten, det er ikke bare komfyren og døra der – jeg har også bilder av bilen min fra diverse parkeringshus og skjermdumper av ting jeg skal lagre til senere. Og tenk den forvirringen om jeg mister mobilen, noen finner de bildene der, da! Ha, det hadde vært noe!  

Poenget mitt er at hjernen vår trenger hjelp til å fungere på land i denne verden som ikke er skap for oss. DET er ikke noe å skamme seg over. Fordi - og her kommer det morsomme - om verden plutselig gikk under og blitt til en Hunger games reality eller du måtte kjempe om å komme til mål som en deltaker på 71 grader nord liknende konkurranse - bare på ordentlig, altså - DA hadde du vært så overlegen, at disse firkantede hjerner som kommer alltid på slaget klokka og aldri glemmer å lukke skapdøra ville stått der med munnen vidåpen og gape!  

Skjønner du? Vi kan også stråle og være best, men vi er i en verden som ikke passer oss. Der vi hadde trives i livsfarlige Hunger games, som hadde fått vanlige folk til å pisse i buksa, der lar vi oss overbevise om at vi burde skamme oss for ikke å komme i tide? Phø.  

DOPAMILLA: Ja, jeg sier også PHØ.  

Så jeg oppfordrer deg til å tenke på skammen du har blitt påført gjennom oppveksten på en annen måte. Ikke som en ting som definerer deg - nei, du er ikke umulig, lat eller dum. Du har blitt lært å tro det.

Tenk på denne skammen, denne akk så ødeleggende følelsen som en sekk som har blitt puttet på ryggen din. Sånn, vær så god, Step 3 år, Step 6 år og Step 9 år. Her har du en sekk, vi fyller den litt og litt, så du har mer og mer å skamme deg over utover livet ditt. Vi fyller den opp til lokket, sånn at du aldri går tom. Så er du sikret for resten av livet! 

DOPAMILLA: Ja, for hvem vil vel gå rundt uten en ordentlig porsjon selvforakt? 

Skam er hva som skjer når du har levd med de symptomene som følger med ADHD i årevis uten å forstå hvorfor. Når du glemmer ting gang på gang og blir fortalt at det er fordi du er uansvarlig. Eller umulig. Eller surrete. Når du ikke får gjort oppgaver og blir fortalt at det er fordi du er lat. Når du ikke klarer å følge med i samtaler og blir fortalt at det er fordi du er uinteressert eller dum. 

Skam er når du har levd med en diagnose uten tilrettelegging og hjelp. Når legen gir deg en pille og sier "lykke til", men ingen forteller deg hvordan du faktisk skal strukturere livet ditt. Når skolen vet at du har ADHD, men fortsatt forventer at du skal sitte stille i seks timer. Når arbeidsplassen vet om diagnosen, men gir deg fortsatt vage deadlines og åpne kontorlandskap. 

Skam er når du har blitt fortalt at problemet er deg. Ikke at du gjorde noe feil - nei, at du ER feil. At det er noe grunnleggende galt med deg som person. Derfor er det så vanskelig å bli kvitt. Fordi det ikke handler om en handling du kan endre. Det handler om hvem du tror du er. 

Det sitter i ryggmargen.  

DOPAMILLA: Men fikser man ikke slike ting med teambuilding?  

Dopamilla, du vet at teambuilding er et fy fy ord i min verden. Og ja, jeg vil ikke at du skal oppfatte denne episoden som en pekefinger mot deg. Det er ikke slik at: Det er du som tenker feil.

Ja, du har blitt lært å tenke feil. Men det er ikke din feil, det er ikke din skyld.

DU er resultat av omgivelsene.  

Så å si tenk positiv, endre tankemåte, det hjelper ikke. Ikke sånn over natta.

Men - og her kommer det litt tragikomiske - det er LITT sant. Det er faktisk hjernen vår som kan hjelpe oss tilbake til å føle oss som Katniss heller enn en ansatt i The Office.  

OK, så hva gjør vi nå?  

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men hører jeg enda en gang at noen mener at ADHD er manglende moral eller dårlig oppdragelse, så eksploderer noe i meg. Jeg kvesser blyanten - vel jeg hakker i tastaturet er vel riktigere å si, jeg hever stemmen. Ville du si til en diabetiker at hen bare ikke prøver hardt nok, at det bare er å produsere mer insulin? Hallo, så lett er det? 

DOPAMILLA: Ikke sant, omtrent like lett som å fikse dopaminreguleringen! 

Så min oppfordring er å prøve å fokusere på det motsatte enn skam. Fordi - og dette er sant - du er kreativ, du tenker out of the box, du kobler ting raskt. Du har mange positive sider, bare du lar dem komme til ordet. Jobb med å bli kjent med de sidene av deg som har blitt gjemt under skammen. Fordi bak den damen som bobler over og vabryter folk er det en som kommer med mange smarte løsninger. En som tar initiativ. En som ikke er redd for å utfordre det etablerte. Om hun bare tør. 

DOPAMILLA: Ja, det er jo lett når du tror at du er håpløs! 

Jeg sier ikke at det er lett. Men jeg sier at man bør prøve. Du trenger ikke akkurat lage en demonstrasjon for ADHD-rettigheter og tale på Stortinget, det er ikke det jeg mener. Kanskje du kan være litt mer deg hjemme?  

Kanskje du kan fortelle samboeren din hva det faktisk betyr at du har ADHD? At det ikke er latskap eller mangel på respekt når du glemmer ting. At det er hjernen din som fungerer annerledes. Og at du kanskje trenger litt hjelp med struktur, uten at det betyr at du er inkompetent. 

Kanskje du kan slutte å unnskylde hver eneste gang du gjør noe "feil"? Når skapdørene står åpne, trenger du ikke gå i forsvar med en gang. Du kan bare si: "Ja, det er min evige kamp. Jeg jobber med det." Og la det være med det. 

Kanskje du kan be om den hjelpen du trenger på jobb, uten å pakke det inn i tusen unnskyldninger først? "Kan vi sette opp en konkret plan for dette prosjektet?" er ikke et tegn på svakhet. Det er et tegn på at du kjenner deg selv og vet hva som fungerer. 

DOPAMILLA: Baby steps, altså? 

Ja, akkurat det. Baby steps. Fordi skammen forsvinner ikke over natta bare fordi du skjønner hvor den kommer fra. Men den kan bli lettere å bære når du slutter å tro at den definerer hvem du er. 

Og det henger sammen med neste steg som jeg tenker du kan begynne i det minste å vurdere å gjøre - nei, jeg skal ikke tvinge deg, fordi det er et sjumilssteg for en hjerne som har fått bank hele livet. Men kanskje, kanskje du skal forvente litt mer respekt fra omgivelsene?  

Fordi det er én ting å akseptere at du trenger struktur og hjelp. Men det er noe helt annet å akseptere at folk behandler deg som om du er dum, lat eller likegyldig. 

Når sjefen din sukker demonstrativt fordi du spurte om prioritering på oppgavene - nei. Det er ikke greit. Du ber om det du trenger for å gjøre jobben din skikkelig.

Så si: Jeg vil gjøre jobben min best mulig, jeg syns det fortjener respekt.  

Når venninnen din ruller med øynene fordi du kom kvart over i stedet for på slaget - nei. Du har allerede sagt at du sliter med tid. Hun kan enten akseptere "åtte-ish" eller møte deg et sted hvor det ikke er stress å vente.

Så si: Jeg prøver så godt jeg kan, og det hadde vært fint om du gjorde også og ga meg slack. Venner bør værer rause med hverandre.  

Når partneren din behandler deg som et barn som må påminnes om alt - nei. Du er en voksen person med en nevrologisk diagnose, ikke en femåring som trenger oppdragelse.

Så si: Jeg er faktisk en voksen kvinne, og vil at du behandler meg slik. Ja, jeg er ikke perfekt, men hvem er det?  

Ikke unnskyld deg. Ikke stå med lua i hånden. Si at det er slik du er.  

DOPAMILLA: Men hva om de ikke aksepterer det? 

Da er det faktisk deres problem, ikke ditt. Fordi du fortjener å bli møtt med respekt og nysgjerrighet, ikke med irritasjon og nedlatenhet. Og folk som ikke klarer det - vel, kanskje de ikke fortjener å være i livet ditt? 

Men ja, jeg vet at det er en ting å si det i en podkast og en annen å gjøre det i virkeligheten. Jeg mener for all del ikke at du skal gå og si alt dette til alle du kjenner fra i morgen. Men kanskje du kan prøve med den personen du føler deg tryggest på? Som en trening?  

Og så kan det hende at det går bra?  

DOPAMILLA: Ja, det vil gå bra. Jeg lover.

Og - det er lov å ha en støtteperson i dette. Kanskje du har ei venninne eller kollega som forstår deg litt mer? Som aksepterer dine quirks som noe søtt og sjarmerende? Eller var det tanta til din mor som var litt ... ja sær? Fin slike personer i ditt liv og bruk dem som en sparringspartner.  

Hadde vi vært i et land hvor det er mer utbredt med ADHD-coacher, ville jeg nok anbefalt deg en til å støtte deg i denne jobben. For det er en tung jobb. Om du har en psykolog eller annen terapeut, ta det gjerne opp med vedkommende. Det er ikke svakhet å vise behov for hjelp. Det krever styrke å gjøre det.  

Men - og dette er også viktig. Ikke bruk ADHD-diagnosen som unnskyldning. Like lite som Skatteetaten vil syns det er greit at du lar være å levere selvangivelsen fordi du har ADHD, vil resten av verden syns det er dårlig unnskyldning for å være skjødesløs eller gi faen. ADHD er ikke en sovepute hvor du kan lene deg tilbake og gjøre ingenting.  

ADHD er en forklaring. Det er en ramme. Det er en bruksanvisning.  

DOPAMILLA: Æsj, du vet at jeg HATER bruksanvisninger!  

Ja, jeg gjør det også. Men akkurat her må jeg si at å være annerledes er ikke det samme som å være udugelig. Ja, jeg vet at det kan være fristende å tenke - dere mener jeg er udugelig, jeg er dum og useless, så ok, jeg skal bli slik.

Men vil du virkelig det?  

Ja, det er krevende å leve i en verden som ikke er laget for oss. Men vi er såpass ressurssterke, har så mange ideer og løsninger, at verden har rett og slett ikke råd til å la oss være udugelig. Vi får håpe at verden ikke må gå under før de skjønner det.  

For jeg har i mange år tenkt at jeg er ganske så udugelig i matte. Matte har alltid vært det faget jeg slet med å forstå. Men når jeg tenker tilbake på det eksempelet med prosentregning jeg nevnte tidligere, så er det kanskje ikke meg som var problemet. Kanskje jeg ikke er udugelig matteidiot. Kanskje jeg bare fikk forklaring på en måte som ikke passet min hjerne?  

Og ja, jeg kan være sint på verden for at det å ha dårlige matteresultater gjorde det umulig for meg å studere det jeg hadde lyst til å studere. Men kanskje jeg skal heller velge å se på det at det åpnet andre dører.  

DOPAMILLA: Du kunne jo finne en bedre metafor, disse dørene er ganske så slitte!  

Ja, de er det Dopamilla. Men som man sier - det hjelper ikke å gråte over spilt melk. Se heller framover på hvilke andre dører du kan åpne hvis du faktisk bruker ADHD som en forklaring - kanskje du oppfinner nye måter å gjøre ting på? Kanskje du maler neste Mona Lisa? Kanskje du finner forklaring på en mattegåte? Eller kanskje du "bare" finner en karrierevei du trives med? Eller en kjæreste som respekterer deg slik du er, ikke som et perfekt bilde - for hvem i alle dager er perfekt?

Jeg har aldri møtt noen som faktisk er perfekt på alle måter.  

DOPAMILLA: Ken og Barbie, kanskje?  

Muligens, ja. Men de er av plast. Fake folk teller ikke. Ekte mennesker, derimot, med sine lyter er ofte perfekte.  

Så, jeg syns vi skal tørre å vise oss litt mer, kreve litt mer. Fordi vi har en forklaring for hvorfor vi er som vi er, ikke en unnskyldning. En forklaring som også gir oss muligheter til å slå alle disse normale menneskene ned i støvlene.  

DOPAMILLA: Ha! Legg fra deg sekken med skam nå!  

Vel Dopamilla, så enkelt er det ikke. Fordi hvis alt dette høres ut som for mye akkurat nå - hvis du fortsatt sitter med sekken så full av skam at du ikke klarer å tenke på 'empowerment' - da er det også greit. Bare det å høre denne episoden, bare det å begynne å tenke 'kanskje det ikke er min skyld' - det er nok. Det er mer enn nok. OK, forstår vi hverandre?  

Om du skal ta med deg en ting med deg videre etter dagens episode, så er det dette: Det at du har lært deg å skamme deg over hvem du er, betyr ikke at du har noe å skamme deg over.  

Så, du gikk for å hente noe på printeren da du begynte å lytte, fant kaffekoppen din med kald kaffe og nå står du på badet og lurer på hvor det har blitt av sjampoflaska? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt.