S02E06 - Hvorfor liker vi filmer som gir oss heartbreak?

Om følelser som er innestengt, pakket vekk som vintertøy, men som kan komme som et snøskred når du minst venter det. Denne episoden handler om emosjonell dysregulering - hvorfor ADHD-hjernen føler alt ti ganger sterkere, og hva vi kan gjøre med det. 

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK folkens, velkommen til dagens Amygdala party. Jeg heter Step og jeg håper du er klar for å være med på en rollercoasterav en episode - full av følelser.  

I dag skal jeg starte med å snakke om min store lidenskap. Og jeg skjønner at her er det på en måte to fløy i ADHD-verden. Jeg elsker nemlig å lese, og jeg forstår at det er mange med ADHD-hjerne som gjør det også. Men det finnes også de som ikke klarer å lese. Og det er helt i orden. Fordi dagens episode handler ikke om det å lese, den handler om hvordan vi bearbeider følelser.  

Det kan hende at du heller løper, danser eller spiller dataspill i de situasjonene jeg beskriver. Du kan brodere eller jobbe i hagen. Det er faktisk helt uviktig hva du gjør, fordi vi skal snakke om hvorfor vi trenger å gjøre det - og hva som skjer i hjernen når vi gjør det. OK? 

DOPAMILLA: Gud, har du virkelig lyst til å vite DET?  

Dopamilla, vi har lyst til å vite ting. Vi er vitebegjærlig. Det er bra egenskap.  

Da jeg var liten, leste jeg mye. Jeg antar at den gangen lette jeg etter noe som gjorde det mulig for meg å kjenne meg igjen. Føle meg hjemme. Selvsagt ubevisst, fordi jeg satte ikke ord på det jeg vet nå - at jeg ikke følte meg helt hjemme i den verden jeg levde i.  

De bøkene jeg blant annet elsket mest, var bøkene til Karel May, jeg har nevnt det før. Indianerbøkene om den kloke, modige og kunnskapsrike apache-høvding Vinnetou og hans hvite venn, den sterke og rettferdige Old Shatterhand. Jeg ville bli indianer (eller native american som man vil si i dag, selv om det ordet mister litt av mystikken og adventure for meg - beklager).  

Jeg lærte å lese spor i naturen, slik at jeg visste om det var et dyr eller menneske som gikk i skogen. Jeg visste hvilket dyr. Jeg lærte å se etter kjennetegn til å orientere meg i naturen, selv uten kart og kompass. Maurtue som lener seg mot sør. Mose som vokser på nordsiden av trestammene. Slike ting. Slike ting som den alltid rolige og beherskede Vinnetou kunne. Jeg beundret evnen å beskytte de svake og alltid søke rettferdighet, slik den sterke Old Shatterhand gjorde.  

Jeg lærte at å elske naturen, å leve i ett med den, er den "riktige" måten å leve livet. Jeg maste på faren min for å ta meg på besøk til det antropologiske museet hvor da hadde ekte indianerting utstilt. Jeg ønsket rett og slett å bli en "indianer" - så mye at jeg til og med farget håret sort da jeg var gammel nok til det.  

DOPAMILLA: Hest da? Du ville ikke ri?  

Det var ikke så vanlig med hester da jeg var liten, så at det var en mulighet, hadde i grunn ikke falt meg inn, for å være ærlig. Så nei, jeg hadde ingen ønske om å ri. Men jeg hadde lyst til å flytte til Amerika og bo blant indianere. Jeg hadde lyst til å lære et av indianerspråkene. Jeg hadde lyst til å forstå enda mer.  

DOPAMILLA: Hyperfokus på speed eller?  

Joda, men hvor mange mennesker har ikke studert noe senere i livet som de ble forelsket i som små barn? Det er helt innenfor, tenker jeg.  

I dag kan jeg si at disse bøkene ga meg mitt verdigrunnlag. Men i dag har jeg også forstått en ting til. Jeg brukte (og fortsatt bruker) bøker som en form for emosjonell regulering.  

La meg forklare dette.  

OK, så la oss se på dette med følelser. Fordi det er ikke uvanlig at dersom man har ADHD, så kan man plutselig blir overveldet av enorm sorg, redsel, sinne, hjelpeløshet, følelse av å være alene, fortvilelse, frustrasjon - ja, velg en følelse, og legg ordet enorm foran, så har du kanskje opplevd det. Det føles som om du føler 10 ganger sterkere enn de andre ser ut til å gjøre. Du blir helt slått ut av intensiteten.  

Du griner når du ser en reel hvor noen finner et mishandlet dyr.

Du strigråter når filmhelten dør og heltinnen står forlatt alene.

Du blir illsint når urettferdigheten rammen den uskyldige.

Du blir rasende når noen er slem med eldre - eller barn.  

Du føler ikke bare på vegne av andre. Du føler det som om det var deg i den situasjonen. Du kjenner faktisk så sterkt på følelsene til en annen person og du kan leve deg i dem. Det kalles Affective empathy amplification - jeg syns det høres ut som en superkraft. Hey, hvem kan si DET?  

DOPAMILLA: Så da har du også følelsene på speed?  

Vel, på en måte, Dopamilla. Så tar vi et steg til siden og tar en liten avsporing. Jeg lover at det vil henge på greip og jeg lover at det er viktig å koble disse ting sammen.  

Fordi når du tenker tilbake til da du var liten - hvem gikk du til da du trengte trøst? Hvem holdt rundt deg, ga den en klem eller sa "det ordner seg"?  

Jeg må ærlig innrømme at jeg kan ikke huske at jeg noen gang har fått en klem eller noen har holdt rundt meg og sagt at det ordner seg.  

DOPAMILLA: Gud, nå gråter JEG!  

Vel, når du ikke kjenner noe annet, så blir det normen, Dopamilla. Jeg har aldri tenkt at det var noe rart ved det før jeg var godt voksen. Jeg vet ikke hva som førte at det ble slik, men jeg kan tippe at jeg hadde blitt avvist av foreldrene mine på grunn av et eller annet. Kanskje jeg ville stå opp klokka seks men de ville sove lenge. Kanskje jeg ville leke men de var opptatt med noe annet. Kanskje jeg hadde lyst til å gjøre noe, men de hadde andre planer.  

Som sagt, jeg vet ikke. Men selv slike små avvisniger er med på å trigge RSD. De mange små avvisninger som får oss til å være ekstremt sensitive mot avvisning? Du husker vel den? 

DOPAMILLA: Hvem kan glemme noe sånt?  

Sant det, Dopamilla. Så vår følsomme hjerne lærer at vi ber ikke om hjelp, fordi da blir vi avvist. Og det å bli avvist, spesielt av nære familie, det er fryktelig tungt å bære. I hvertfall for en ung og sårbar hjerne. Så man unngår denne avvisninger for enhver pris.  

Så når man er redd fordi det er et monster under senga eller fordi man har blitt tvunget av den sosialistiske staten til å se brutale krigsfilmen i andre klasse på barneskolen og tror at tyskere lurer bak hvert hjørne og kan komme og ta deg og hele din familie. Jeg var livredd, jeg kunne våkne midt på natta, i skrekk fordi de kunne være på vei. Jeg våknet gråtende flere ganger, jeg husker det den dag i dag.  

DOPAMILLA: Men de var jo ikke på vei! 

Nei, selvsagt ikke. Jeg ble jo skremt av kommunistpropaganda, og hadde jeg bodd i USA, kunne jeg sikkert ha saksøkt staten for varige men, men jeg antar at det var ganske mange tusen av oss som hadde det slik! For barn er kroppen ofte foran logikken: selv om hodet vet det er film, tror nervesystemet det er virkelig — og setter i gang hele alarmen. 

Men tilbake til saken. Så der ligger du, du er kanskje syv eller åtte år og redd for livet ditt. Ikke bare på den måten at det kan ligge et monster med store, skumle grønne øyne under senga, men på ordentlig. Men - du tør ikke vekke foreldrene.  

Hva gjør du da? Jo, jeg leste bøker. Jeg leste eventyr, fordi eventyr slutter alltid godt. Prinsen får prinsessen, halve kongerike og alle er happy ever after og jeg kunne få sove. 

DOPAMILLA: Jeg skjønner at du ikke leste NORSKE eventyr, de kunne gi deg et nytt mareritt, nemlig!  

Haha, ja, nei. Jeg måtte ha happy-ending. Da fikk jeg sove igjen.  

Så jeg har på en måte skapt et verktøy for å regulere disse sterke følelser som raste i meg. Jeg trykket dem ned ved å overskrive bildene i hodet mitt med noe annet. Noe hyggeligere. Prinsesser og prinser da jeg var liten og knapt hadde lært å lese. Senere ble de erstattet med detektiver og politifolk da jeg ble litt eldre. Fordi krim er jo en slags eventyr for voksne.  

Og jeg leser krim den dag i dag.

DOPAMILLA: Men marerittene er kanskje litt mindre grusomme med selvangivelse og regnskap?  

Vel, ja. Så mens foreldrene mine syntes det var rart at lageret for batterier ble stadig tømt siden jeg stjal dem for å kunne lese under dyna, laget jeg meg en egen coping strategi. Jeg lærte at jeg kunne håndtere disse overveldende følelsene på egenhånd.  

Jeg var alene med dem, men jeg klarte det.  

DOPAMILLA: Ja, men særlig sunt er det nok ikke.  

Nei, det er ikke det, men det måtte gå noen titalls år før jeg skjønte det. Og nå som jeg forstår det, ser jeg også en annen side av denne intense følelsesevnen - nemlig at jeg har en like sterk evne til å absorbere negative følelser som å forløse dem. Jeg har lest minst et par tre bøker som jeg opplevde som så sterke at jeg ble fysisk uvel av å lese dem. I likhet md filmene vi ble tvunget til å se, var de så skumle at jeg kunne nesten kjenne på kroppen de grusomhetene som ble beskrevet.  

DOPAMILLA: Så du føler ikke bare DINE følelser ti ganger sterkere - du føler også ANDRES? 

Ja, nesten. Hjernen reagerer raskere, sterkere og mer vedvarende — ikke nødvendigvis «mer», men mer intens og mindre regulert. Det er derfor noen bøker, filmer eller nyheter blir rett og slett helt uutholdelige.  

DOPAMILLA: Så jeg tipper at du hadde mareritt etter Alien også?  

Kjære Dopamilla, jeg må nok innrømme at jeg har drømt minst en gang om at en eller annen merkelig skapning poppet ut av magen min ja. Men jeg vet i hvertfall hva skal jeg unngå å se fordi det blir for intenst. True crime som er så populært om dagen, vet du? Den hopper jeg elegant over.  

Ok, men tilbake til saken. Du ser hvordan de sterke emosjoner og hvordan vi lærer å håndtere dem på egenhånd henger sammen med RSD? De sterke emosjonene + RSD + ingen å gå til = vi MÅ finne egne måter å overleve på.  

DOPAMILLA: Survival of the fittest - vel, dette ble litt vel virkelig ...  

Ja, fordi her må du legge til en ting til, Dopamilla. Det at man gjør som jeg gjør, altså finner en mekanisme til å håndtere følelsen, men som ikke gir utløp for dem, det leder selvsagt til noe.  

Når du holder gråten inne.

Når du ikke tør å le.

Når du putter lokk på frustrasjonen.

Når du biter i deg sinnet.  

Da ender du med å lage en trykkoker i deg. Og disse følelsene, de må ut. 

La meg spørre deg om en ting: Har du noen gang lett etter en film som du kunne gråte til? Eller hatt så lyst til å se noe du kunne le sammen med? Eller se en actionfilm hvor helten skjøt flest mulig skurker? Eller har du en spilleliste som du spiller når du er glad?  

DOPAMILLA: Tenker du sånn Titanic og Broene i Madison County?  

Ja, slike filmer. Jeg har lagt merke til at de facebookgruppene jeg er medlem av - de som snakker om bøker og film og serier, er ganske fulle av spørsmål type: Kan dere tipse meg om en serie som får meg til å gråte? Jeg trenger en heartbreak!  

DOPAMILLA: Der ser du, du er ikke alene! 

Nei, på ingen måte. Jeg trenger også filmer til å slippe følelsene løs. Og ja, forklaringen er enkel: hjernen vår jobber mot oss. Du husker prefrontal cortex fra tidligere episoder? 

Ikke? Ingen fare. Det er den delen av hjernen som skal være den fornuftige der. Men den er treg, den kommer for sent. Mens amygdala - alarmsystemet vårt - reagerer på ALT. Amygdala går ikke bananas uten grunn, den bare overtolker signaler som «kan være trøbbel» — og det skjer ekstra lett når vi er slitne, stressa eller redd for å feile. 

Du trenger ikke å forstå kjemien i dette, men poenget er: der en neurotypisk hjerne har en regulering som fungerer som den skal, har vi en damplokomotivfører som fyrer til den store medaljen, mens nødbremsen er treg og kommer for sent. Toget raser av gårde. 

Så, jeg kan sitte foran datamaskinen, og fyller ut et skjema. Kanskje påmelding til noe eller søknad om noe. Så plutselig kommer jeg til et punkt hvor det stopper. Som oftest en teknisk glitch. 

DOPAMILLA: Vel, eller så taster du så fort at det blir kaos, men jeg skal ikke si noe.  

Dopamilla, ikke nå!  

Så, der sitter jeg og skjermen er fryst eller alt jeg hadde fylt ut ble borte på null komma niks. Hva gjør jeg? Jeg får som regel en meltdown. Type tårene spruter, jeg kjenner en sterk urettferdighet, jeg prøvde jo, så hvorfor jobber denne faens forbanna maskinen mot meg, kan den ikke bare fungere for helvete. Og jeg smeller til på bordet så koppene hopper og hundene spretter og begynner å bjeffe i den tro at noen har nettopp skudd med kanon mot huset.  

Ser du den? En pitteliten fillesak, men hjernen min lager kjempestor og veldig overveldende katastrofe som får mine følelser - hvor enn irrasjonelle de kan høres ut - til å løpe løpsk. Når kapasiteten er brukt opp, blir en frosset skjerm ikke bare irriterende — den blir siste dråpe i et fullt beger, og kroppen svarer deretter. 

Så fem sekunder senere sitter jeg der og unnskylder meg til hundene for å ha skremt dem, og ser etter om jeg har knust noe. Og tenker at det der var litt vel tåpelig. Det er ikke slik man gjør. Jeg skal aldri gjøre det igjen. 

DOPAMILLA: Ja særlig.  

Så denne trykkokeren, det er altså ikke særlig sunt. For meg føles det nesten som at når jeg trenger å gråte eller gi slipp på en eller annen følelse, så får jeg det ikke til. Jeg har blitt så god på å holde det inne at jeg ikke klarer å slippe. Jeg trenger derfor en katalysator.

Da jeg var liten, brukte mine foreldre nettopp trykkoker da vi lagde mat. Det har sine fordeler - men det er også en grunn som gjør at jeg ikke har en trykkoker som jeg bruker selv. Jeg husker den gangen den eksploderte på kjøkkenet vårt. Altså, ikke eksploderte eksploderte, men faren min hadde sannsynligvis ikke satt på ventilen ordentlig og plutselig hadde vi både kjøtt og kjøttkraft over halve kjøkkenet.  

Fordi enhver trykkoker trenger en velfungerende ventil for ikke å eksplodere. Bøker, filmer eller sanger er perfekte ventiler for våre følelser. Siden vi ikke har lært å ventilere denne på en "normal" måte, trenger vi hjelp til å få den ut. Fordi det er begrenset hvor mye vi kan stenge inne i oss.  

DOPAMILLA: Jøss, så du er som en vulkan!  

Og her er noe rart: Det føles nesten om jeg trenge en tillatelse til å slippe ut følelsene. Som om jeg ikke bare KAN begynne å gråte - jeg trenger en grunn. En film gir meg den tillatelsen. "Jada, det er OK å gråte nå, fordi det er jo så trist at helten dør." 

DOPAMILLA: Det blir nesten som å lete etter unnskyldninger for å spise sjokolade, spør du meg...  

Vel, ja, for begge gir deg det utløpet du trenger, Dopamilla. Jeg har i hvertfall opplevd ganske mange ganger at jeg er på desperat leting etter en film eller en bok som gir meg bestemt følelse. Det er ikke ofte jeg leser kjærlighetsromaner, men her før jul var jeg helt desperat å finne en som hadde drama, kjærlighet som overkommer alt og en happy ending. Fordi jeg trengte en emosjonell klem. Og merkelig nok - å få en fysisk klem fra en person klarer ikke å gi meg samme trøst.  

Allerede fra barndommen av har jeg et par bøker jeg leser om igjen for å gi meg nettopp den følelsen jeg er ute etter når jeg trenger det. Det er bare først nå at jeg begynner å forstå hvorfor jeg gjør det.  

Om du i stedet løper en mil eller maler et bilde med sinte strek når du trenger utløp for dine følelser, eller om du heller danser eller snekrer noe, er det din måte å få utløp for følelsene. Det handler som sagt ikke om bøker eller filmer, det handler om hvilke strategier vi utvikler for å håndtere følelsene våre.  

Jeg burde sikkert ha en bokseksekk hengende så jeg kan slå i den når jeg trenger å få ut frustrasjon, så ville jeg ikke skremme hundene mine. Og ærlig talt, så skremmer jeg noen ganger meg selv når jeg kjenner etter hvor mye sinne det kan bygges opp i meg.  

DOPAMILLA: Ja, jeg blir også skremt. Men jeg vet at du ikke mener det.  

Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg sier det fordi som med mye annet, også denne manglende regulasjonen av følelser har sin skyggeside. Sinnet mitt KUNNE føre til at jeg slo noen. Jeg gjør selvsagt ikke det, og har aldri gjort det. Jeg vet hvor skummelt slikt sinne kan se ut utenfra, og bare så det er sagt: de fleste med ADHD er ikke voldelige — sterk følelse betyr ikke farlig atferd, men vi kan trenge hjelp til bedre verktøy. 

Om man drikker eller doper seg for å håndtere de samme følelsene, så er det også coping - bare en ikke sunn en. Man kan overspise, man kan drive med shopping, man kan skrolle og skrolle, man kan bli deprimert eller isolere seg fra alt og alle.  

DOPAMILLA: Da bør man vel søke hjelp, for det der blir for mye for meg!  

Og det er faktisk viktig, Dopamilla. Fordi selv om vi innerst inne tror at vi må klare alt selv, slik som vi har lært fra vi var små, så er det ikke alltid mulig. Det er faktisk sjelden slik at du klarer å finne bare sunne måter å regulere følelser. Så du og jeg trenger hjelp.  

Men før vi kommer til det, har jeg lyst til si litt mer om hvordan en slik dysregulering av følelser kan se ut i praksis. Du kan gråte mye - uten at du alltid kontrollerer når og hvor. Du kan tenne veldig raskt selv på trivielle ting. Du går fra 1 til hundre på null komma niks. Verden er svart hvit - enten er noe veldig bra eller veldig dårlig.
DOPAMILLA: Ja, det er du og bøkene dine. Enten terningskast 1 eller terningkast 6.  

Ja, jeg innrømmer at det kan være litt slik, Dopamilla. Poenget er at man kan bli oppfatter som for følsom, for irritabel, for dramatisk, for moody, for hormonell, for kranglete og så videre. Og det er ikke alltid praktisk i forhold - enten profesjonelle eller privat.  

Det koster oss masse energi å holde en umiddelbar reaksjon igjen dersom det skjer et sted hvor du absolutt ikke vil framstå som en kranglefant eller emosjonelt vrak. Som for eksempel i møtet med sjefen eller ved middagsbordet med svigers.  

DOPAMILLA: Så synd, jeg ser for meg en familie italian style - tallerkener flyr, sausen danner mønster på veggene og svigermora sitter med brekkbønner i håret!  

Ja, ærlig talt har jeg alltid beundret og vært fascinert av de sydlanske nasjonene fordi de har ofte følelsene utenpå. De er ikke redde å krangle eller vise med hele kroppen at de er glade. Totalt motsatt av det jeg er vant til, delvis kanskje fordi indianerbøkene har lært meg at å skjule følelsene var en dyd, men også fordi å skjule følelsene var en viktig del av min overlevelse.  

Men som voksen? Da blir denne overlevelsesstragien ikke lenger gangbar.  

DOPAMILLA: Så du skal begynne å kaste tallerkener? 

Haha, kanskje ikke akkurat dét! Poenget er at man kan bli oppfattet som for følsom, for irritabel, for dramatisk, for moody, for hormonell, for kranglete og så videre. 

Men vi er IKKE for dramatiske. Vi er IKKE hysteriske. Vi er IKKE kranglete. 

Vi reagerer på ekte følelser som er EKSTREMT intense for oss. Når du føler sorg ti ganger sterkere enn andre, så BLIR du mer synlig med den sorgen. Det er ikke drama - det er overlevelse. Det blir som å stå på fjellet og se en snøskred rasende nedover fjellsiden. Så tenk deg at det skredet som kommer mot OSS er ca 10 ganger så stort som det som kommer mot såkalte "normale" mennesker. Er det rart at vi løper for livet? At vi setter på turbo og gjør alt vi kan for å overleve.  

Problemet er at hjernen vår mangler bremsen. Amygdala skriker "FARE!" og prefrontal cortex kommer for sent til å si "rolig, rolig, det er bare en teknisk glitch i reguleringen." 

Så når jeg slår i bordet fordi skjermen fryser, så er det ikke fordi jeg er aggressiv. Det er fordi hjernen min tolker det som en katastrofe, og kroppen reagerer deretter. Jeg er ikke sint på noen - det er bare et snøskred som må ut.  

DOPAMILLA: Vel, litt sint på datamaskinen er du? 

Kanskje heller oppgitt og frustrert, og det kommer ut som sinnet.  

Men forskjellen er altså at nevrotypiske mennesker har regulering i orden. De kan slå på varmt og kaldt vann når de trenger det. Våre hjerner er enten eller - enten er det slik at det så vidt drypper eller så renner det så mye at naboen under blir oversvømt. Dette er ikke noe vi styrer eller bestemmer selv - tvert imot, vi må bruke masse krefter for å holde igjen.  

DOPAMILLA: Å ja, det kjenner jeg igjen. Jeg tror jeg holder et par ville hester innimellom! 

Men - og det bør nevnes - dette sinnet, denne eksplosjonen går noen ganger utover andre, og det er selvsagt ikke greit. Det kan gå utover dyr, barn eller partneren, det kan faktisk være så alvorlig som å stå bak vold i nære relasjoner. Så dersom man opplever slike sinneutbrudd og sliter med å kontrollere dem, er det hjelp å få - og man bør definitivt søke den.  

Ja, og du husker episodene om maskering? Dette er jo akkurat det. Vi bruker all energien vår på å holde vannkranen under kontroll når andre ser på. Vi skal være snille, rolige, profesjonelle. Og så kommer vi hjem, og DA renner det over. Partneren får kjeft fordi melken er tom. Barna får et utbrudd fordi de lot skolesekken ligge i gangen. Hundene blir redde fordi vi smeller døra. 

Det er ikke fordi vi er sinte på dem. Det er fordi vi endelig kan slippe. 

DOPAMILLA: Så de vi elsker mest får det verste? 

Dessverre, ja. Fordi de er trygge. Vi vet at de ikke forlater oss. Eller i det minste håper... 

Og det verste? Det er ikke bare selve utbruddet. Det er det som kommer etterpå.  

Jeg har alltid tenkt at jeg bare var sliten etter intense følelsesmessige opplevelser. Men nå begynner jeg å forstå at det ligger mer enn det. Det er en slags emosjonell bakrus. Som tømmermenn - uten å ha drukket.

Etter en krangel kan man gå i loop i dagevis. Analysere hvert ord. Tenke "hvorfor sa jeg det?" eller "hva mente de egentlig?". Det er ikke lett å slippe det. 

DOPAMILLA: Og ved brudd da? Ikke snakk om det! 

Ja, akkurat. Etter et brudd med en kjæreste kan dette pågå usunt lenge. Ikke bare dager - uker, måneder eller til og med år. Du kan går i loop, analysere alt, kan ikke slippe. Mens andre virker til å bearbeide og gå videre, sitter du fast i følelsene. 

Og så kan en liten ting - en sang, en lukt, noen som sier noe som minner om noe eksen sa - sette hele greia i gang igjen. Plutselig er du tilbake i alle følelsene, som om bruddet skjedde i går. 

DOPAMILLA: Det er jo helt utmattende! 

Det ER utmattende. Og man kan nesten tro at det er noe galt med deg. Eller at du får høre at du er for sensitiv, for dramatisk, kunne ikke bare "komme meg videre" som folk sa du skulle. 

Men, det som faktisk skjer er - igjen en fysiologisk reaksjon i kroppen. Det derre snøskredet som kommer mot deg - uansett om det i virkeligheten er en fillesak - den aktiverer flight/fight responsen hos oss. Altså vi virkelig oppfatter det som noe livstruende. Derfor reagerer vi så sterkt. Og bakrusen? Det er kroppen som trenger å rydde igjen etter krisen - og det tar tid å få stresshormonene ned på normalt igjen.  

DOPAMILLA: OK, nå roer vi oss alle sammen, slapper av! 

Det er dessverre ikke så enkelt Dopamilla. Det kan ta dager, det er fysiologi.  

Og vet du hva som gjør det enda verre? Skammen. 

Skammen over at jeg reagerte så sterkt. Skammen over at jeg ikke klarte å "bare roe meg ned". Skammen over at jeg skremte hundene, eller sa noe dumt til partneren min, eller gråt på jobb. Skammen for at jeg er så umulig.  

DOPAMILLA: Å ja, skamspiralen! Den kjenner jeg godt! 

Ja, fordi skammen blir en ekstra følelse oppå alt det andre. Jeg er ikke bare lei meg eller sint - jeg skammer meg også over at jeg ER lei meg eller sint. Og så går jeg i loop om det i flere dager.  

Og skammen holder oss tilbake. Det snakket jeg om i forrige episode. Vi tør ikke be om hjelp fordi vi skammer oss. Vi isolerer oss fordi vi skammer oss. Vi tror at det er noe galt med OSS, i stedet for å forstå at hjernen vår bare fungerer annerledes.  

Derfor er det fryktelig viktig å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer. Fordi om du vet at det ligger noe kjemisk i hjernen din, så er det enklere å se på det som et problem som må løses. Og jeg sier "noe kjemisk i hjernen din" med vilje - det er veldig veldig forenklet og veldig lite presist.  

Du kan selvsagt dykke ned i hjernevitenskapen og lære deg alt om amygdala og limbisk system, og prefrontal cortex og dopamin - men for forstå hvordan du skal jobbe med dette (og andre ADHD symptomene) videre, trenger du egentlig å vite at det ikke er din skyld. Du har en hjerne med andre kjemiske mekanismer som gjør at vi føler annerledes og at vi belønnes annerledes. At vi må hacke den for å få den til å funke "riktig" i vår verden.  

DOPAMILLA: Ja, jeg sitter og venter på hacks, jeg!  

Ja, og det er selvsagt ikke så enkelt at jeg kan si: Bare du gjør X og Y, så går det over.  

Personlig vet jeg at når jeg føler at snøen begynner å bli kram, våt og tung, og i ferd med å revne (altså jeg snakker om det imaginere snøskreddet), så er det beste å gå vekk - reise seg fra datamaskinen og heller dra i skogen. Eller begynne å støvsuge eller gjøre andre fysiske ting. Hogge ved. 

DOPAMILLA: Jeg har aldri sett deg hogge ved! 

Vel Dopamilla, det var et eksempel. Noen strikker, noen maler, noen skriver dagbok eller dikt. Du kan klatre fjell eller trene karate.  

Poenget er at å finne strategier til å håndtere dette, og har man behov for det, er det nok også greit å benytte seg av en psykolog, for eksempel. Så lenge man har klar over at man har ADHD og det er det som ligger bak disse enorme følelsene, er det lettere å angripe. Altså, jeg mener ikke at det er lett, men det er lettere å fikse en bil om du vet at det er forgasser som streiker, enn at du må begynne å lete gjennom hele motoren etter hvor problemet ligger, skjønner du?  

Og vet du hva, den dag i dag kan jeg ha behov for å lese en av indianerbøkene mine fra barndommen. Jeg gjør det med noen års mellomrom. Fordi det gir meg en slags indro ro, en visshet om at alt ordner seg, og at jeg kommer til å klare meg. Jeg kan jo spore en elg i skogen og finne ut hvor nord er, om det trengs. Så hvorfor skulle det ikke gå bra?  

Men husk - det er du føler intenst mye, plutselig og nesten uten forvarsel, er ikke en personlig lyte - det er reguleringssystemet i hjernen din som streiker. Det er ikke din feil. Du kan lære å leve med det, uten at det utmatter deg.  

Og om du ønsker tips til tre gode bøker som gir deg akkurat den rette følelsen når du trenger å gråte, så nevner jeg det helt på slutten av episoden! Før jeg kommer så langt, så husk at jeg setter stor pris på om du følger podkasten min her på streamingplatformen.  

DOPAMILLA: Altså, kan JEG slippe å lese? Jeg har fortsatt noen sesonger av Homeland igjen! 

Ja, Dopamilla, se på Homeland, den er bra!  

Så, du har gått ut for å hente ved, men plutselig sto du med spaden og måket snø. Nå står du med mobilen og sjekker Homeland, mens den tomme vedkorgen står fortsatt ute. Da lover jeg at du har noe å lytte til mens du adehådder rundt!