S02E11 - “Nå har jeg sikkert dummet meg ut” – RSD hos voksne med ADHD
Har du noen gang sendt en melding og så brukt de neste tre timene på å lure på om du sa noe feil? Eller stilt et spørsmål i et møte – og brukt resten av dagen på å analysere ansiktsuttrykkene til alle i rommet? Da har du kanskje møtt RSD – Rejection Sensitive Dysphoria.
‘I denne episoden snakker vi om hvorfor ADHD-hjernen kan reagere så sterkt på opplevd avvisning, hvordan det kan føre til people pleasing, overforklaring og konfliktskyhet – og hvorfor mange av oss kan kjempe for hele verden, men synes det er mye vanskeligere å stå opp for oss selv. Og selvfølgelig: hva vi faktisk kan gjøre med det.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag skal vi snakke om en av de tyngste delene ved ADHD - nemlig RSD. Men før jeg kommer i gang, vil jeg minne dere om at jeg holder på å lage et felleskap for oss, et sted hvor vi kan snakke sammen, dele erfaringer og lære av hverandre. Om du vil ha beskjed når lanseringen nærmer seg, gå på amygdalaparty.no og legg igjen din epost. Helt uforpliktende!
Så, RSD. La meg komme i gang.
Jeg er en ganske nysgjerrig person. Nei, vent litt. Ikke nysgjerrig i den forstand at jeg lurer på hva kjendisene driver med til daglig eller hvor naboene skal på ferie. Jeg tenker mer i retning vitebegjærlig.
I min ADHD-coach utdanning har jeg nå kommet dit hen at vi praktiserer coaching på hverandre. Og det er der mitt problem oppstår - jeg vil forstå. Jeg vil forstå hvordan coachingen fungerer, hvorfor coachingen fungerer og hvordan den ikke fungerer. Jeg er på en måte den ungen som demonterer vekkeklokka for å se hvordan den ringer.
DOPAMILLA: Ja, mens andre kanskje nøyer seg med å bytte batteri, du må vite hvordan den funker. Jeg begynner så vidt å bli vant til det, ja...
Så da jeg stilte enda et spørsmål til foreleseren vår, som den derre ungen som sitter i klassa og hånden oppe og skriker: Frøken, frøken ... så svarte selvsagt læreren på mitt spørsmål.
Men jeg sitter her dagen etter med en følelse av at hun må hate meg. Fordi jeg forstyrrer. Fordi jeg drar henne ut av rytmen. Fordi jeg ALLTID har enda et spørsmål ...
Og så sitter jeg her og har hodet fullt av spørsmål etter gårsdagens seanse. Selvsagt har jeg det.
Men hvilke er viktige nok til å faktisk bli stilt i klassen?
Kan jeg snakke med AI og får like greit svar der?
Kan jeg sortere vekk noen som er for banale?
Hvilke som er viktige nok til å faktisk bli stilt?
Hvilke som er for dumme?
Er noen av dem faktisk smarte i det hele tatt?
Kommer læreren til å sukke da hun ser at jeg hever min elektroniske hånden ... igjen?
DOPAMILLA: Jøss, så flink du har blitt til selvsensur! Det må jeg si!
Ja, ikke sant Dopamilla. Det er det vi blir. Fordi se her, hva skjedde egentlig her. Hvorfor stiller jeg så mange spørsmål OM å stille spørsmål? Jo, "Selvsensur" er det rette ordet. Det er ikke beskjedenhet. Det er ikke høflighet. Det er et system bygget opp over år for å unngå den der følelsen – at du er for mye, at du tar for mye plass, at noen sukker innerst inne når de ser navnet ditt.
Og der er her dette begynner egentlig å bli ganske trist. Fordi du har kanskje også vært en vitebegjærlig unge. En som demonterte vekkeklokker, eller satt med encyklopedier og koste deg med fakta. En som spurte spørsmål og spurte spørsmål.
Hvorfor er himmelen blå?
Hvordan fly fuglene?
Hvorfor har jeg grønne øyne?
Hvor blir det av månen når den ikke vises?
Og så videre og så videre. Dette er en sunn nysgjerrighet og vitebegjær. Men nå, når du er voksen, har du kanskje testet hvordan det er å stå på den andre siden?
Nei, jeg vet i grunn ikke hvorfor himmelen er blå.
Fuglene flyr fordi de har vinger, men det er også noe med aerodynamikk ... hm, jeg tror ikke jeg forstår det helt, sånn egentlig.
Du har grønne øyne fordi, ja det er noe med genetikk.
Månen blir jo ikke borte, vi ser den bare ikke. Den er gjemt bak jorda.
Noen ganger vet du svaret, andre ganger vet du ikke. Men først og fremst har du tusen andre oppgaver som gjør at du kanskje svarer kort. Jeg vet ikke. Eller til og med: Ikke mas, vi må rekke bussen. Eller: Slutt å spørre så mye.
DOPAMILLA: Du er flink til å gi folk dårlig samvittighet.
Ja, Dopamilla. det er ikke meningen. Det jeg prøver å forklare her er at våre foreldre, våre besteforeldre, barnehagetanter og alle andre som tok del i vår oppdragelse hadde kanskje bare vært opptatt eller slitne når de avviste oss. At de ikke gjorde det med vilje. At de kanskje ikke visste bedre. Eller at de bare replikerte måten de selv ble oppdratt på.
Fordi det sies at en unge med ADHD får 20.000 negative tilbakemeldinger i løpet av sine første 12 leveår. Og det trenger ikke å være store ting, som jeg nettopp prøvde å illustrere. Det kan være hverdagslige ting som de fleste unger overlever uten større problemer.
MEN. Men når dette skjer hos en hjerne med ADHD, skjer det noe mer. Mange av oss har det som kalles Rejection Sensitivity Dysphoria – RSD. En ekstrem følsomhet for opplevd avvisning. Jeg gjentar - ekstrem følsomhet for OPPLEVD avvisning.
For det første gjør ADHD at man har mange flere spørsmål. Er mye mer aktiv. Eller mye mer drømmende. Eller mye mer ... ja, i grunn mer.
Og i kombinasjon med EKSTREMT sensitiv hjerne, som hjernen vår er, blir dette en veldig uheldig kombinasjon. Hjernen vår er koblet opp for å oppdage trusler raskere. Det var nyttig en gang. I et klasserom er det overveldende.
Fordi enhver lille bemerkning blir lagt merke til. Til de grader lagt merke til. Vi suger den til oss som trekkpapir.
Åh, jeg må slutte med det.
Åh, jeg kan ikke gjøre det.
Åh, når maser jeg igjen.
Åh, nå må jeg oppføre meg så de ikke kjefter på meg.
DOPAMILLA: Ja, du blir lært at du er for mye. Hvor trist er det?
Veldig trist, egentlig Dopamilla. Jeg sier ikke at alle med ADHD er potensielle Einstein eller Marie Curie, men den drepte selvtillitten er noe man bærer med seg hele livet. Og det er disse tilbakemeldingene som får meg til å sensurere meg selv i forkant av en undervisningstime tretti, førti år senere.
Ser du? Det er ikke noe vi rister av oss og går videre. Det er noe som setter seg i ryggmargen. Som sitter der og gnager og gnager, slik at du korrigerer deg gjennom hele livet.
Skal jeg tørre å spørre? Næh. Jeg lar være. Det er bedre, fordi tenk at hun syns at jeg er en pain in the ass. Jeg så jo at hun rykket litt i ansiktet sist jeg spurte, så hun syns sikkert at jeg er en møteplager. Nei, best å ikke spørre.
DOPAMILLA: Ja, det der høres ikke bare rimelig usunt ut, det høres også ganske så slitsomt ut.
Ja, det er slitsomt. Men det gjør oss ekstremt gode på å lese folk. Fordi vi hele tiden leter etter minste tegn på misnøye, fordi vi vil for enhver pris å unngå å få kjeft. Å få kjeft føles som avvisning. Å få kjeft er smertefullt. Jeg har nevnt det tidligere - forskning viser at sosial avvisning aktiverer mange av de samme smerteområdene i hjernen som fysisk smerte.
Hør på den en gang til. Kjefting aktiverer mange av de samme smerteområdene i hjernen som fysisk smerte. Så for hjernen er det i grunn et fett om du får beskjed om at du må skjerpe deg eller om du får en smekk på fingrene.
Det er smertefullt. På ekte. Og derfor prøver du å unngå det for enhver pris. Spesielt om det skjer mange ganger hver dag. Så derfor har du sluttet å stille mange spørsmål. Og derfor har du blitt en ekspert på å lese folk.
DOPAMILLA: En slags menneskelig polygraf, ha? Venter du at FBI ringer og ber deg om hjelp?
Nei, jeg gjør ikke det. Men det som skjer er at jeg føler meg ganske trygg på at jeg er rimelig vanskelig å lure til å tro på noe som ikke er sant. Fordi selv om du sier en ting, har min hjerne lært seg å lete etter de pittesmå tegn på at det du sier ikke stemmer med det du faktisk mener. For å unngå smerte. Selvsagt.
DOPAMILLA: Ja, så flink du er!
Der ser du Dopamilla. DET tror jeg ikke noe på. Fordi selv om du sier noe genuint positivt – noe i stemmen er litt flat, litt nøytral, litt travel. Og da tror du det ikke. Ikke sant? Kjenner du det igjen?
Ikke fordi du er utakknemlig, men fordi signalet og innholdet ikke matcher. Hjernen velger det den tolker hver gang over innholdet. Den velger å tro på det den ser, ikke det den hører, med andre ord. Eller det den tror den ser.
Jeg tror at det er derfor jeg av og til kan ha problemer med å forstå vitser, og jeg syns ikke at practical jokes er særlig morsomme. Fordi practical jokes er jo i grunn å le av noe som hjernen min tolker som avvisning - på ekte. Så ikke bare blir jeg skremt fordi hjernen min tolker det som ekte fare, men så blir man ledd av i etterkant. Det er ganske brutalt, om du spør meg.
DOPAMILLA: Ja, jeg skjønner at candid camera er ikke noe for deg.
Nei, det er virkelig ikke det. Men om vi skal komme til litt mer praktiske konsekvenser. Eller rettere sagt - upraktiske konsekvenser av RSD og denne innlærte forventningen om at du kommer til bli avvist og dermed får vondt.
Det der kan være den eposten du ikke sender fordi du er redd du blir vurdert som lite smart. Eller den kommentaren du ikke poster på facebook for ikke å drite deg ut. Du melder deg ikke på det kurset du hadde lyst til å bli med på. Du lar være å være med den lokale turgruppa på tur i marka. Du tør ikke å gå på date. Du søker ikke en ny og spennende jobb. Du tør ikke å påta deg det nye prosjektet på jobben.
Og så videre og så videre. Det er ikke fordi du er udugelig eller beskjeden eller ikke dyktig. Det er fordi du ANTAR at du kommer til å feile. Til å bli ledd av. Til å få beskjed om at du er for mye. Til å bli avvist.
Et skjevt blikk i det øyeblikket du hever armen for å stille et spørsmål kan være nok til at du endrer hele karrieren. Eller lar være.
Og dette er RSD i praksis. Ikke som en dramatisk scene i en film. Men som hundre små avgjørelser i løpet av et liv.
Spør ikke.
Si ikke noe.
Ikke meld deg på.
Ikke søk.
Ikke prøv.
DOPAMILLA: Ikke, ikke, ikke! Det er så negativt, asså!
Ja, det er det. Og plutselig har det gått tretti år. Og det gjør selvsagt noe med oss. Du husker den episoden for noen uker siden, den om people pleasing? Om perfeksjonisme? Om at vi kan ha en tendens til å havne i usunne forhold?
Ja.
Der har du den.
RSD kan faktisk ha ganske så alvorlig konsekvenser. Og bare så det er sagt. Du er IKKE hypersensitiv. Du har en hjerne som har blitt trent å til å være en supersentiv radar på alt som fra 400 meters avstand kan likne kritikk, misnøye og avvisning! Fordi det beskytter deg mot smerte.
OK? Ikke sånn: Jeg dåner av at han sier det fordi det er så sterkt.
Nei.
Heller: Det er så fryktelig smertefullt at han sier det, at jeg helst vil unngå det. Det er regulering. Regulering er beskyttelse. Så du reagerer for å beskytte deg. Det er helt naturlig. Og bare så jeg sier det en gang for alle: RSD er ikke en offisiell diagnose. Men mange som jobber med ADHD mener at denne typen ekstrem følsomhet for avvisning er veldig vanlig hos personer med ADHD.
DOPAMILLA: Ja, den kan de stappe et visst sted, spør du meg.
Ja, det kan du si. Ingen ønsker seg å ha RSD, det kan jeg love deg. Det er ikke særlig gøy å gå rundt og tro at folk hater deg fordi de ikke svarte på meldingen din på to timer.
Nei, du har ikke sagt noe feil.
Nei, du er ikke dum som sendte den.
Nei, de hater deg ikke.
Så har vi tidligere også snakket om hvordan vi blir lettet når vi fullfører noe, husker du den episoden? At vi ikke står på pallen og smiler med hvite tenner mens nasjonalsangen spiller i bakgrunnen? At vi er heller type til å krølle seg sammen i garderoben og tenke: Puh, jeg klarte det, takk og lov.
Husker du at vi snakket om det? RSD gjør nemlig også dette med oss. Vi tror ikke på skryt. Og det er ikke noe jeg bare sier. Jeg gjør det selv.
Flink? Næh. Det er ikke noe stort å bestå den eksamen.
Neida, jeg har ikke gjort noe spesielt.
Det er så mange andre som har skrevet en bok.
Det er så mange som har levert et bra prosjekt.
Nei, podkast? Alle kan jo lage en podkast.
Høres det kjent ut?
Det er ikke beskjedenhet. Nei. Det er hjernen som HELE TIDEN leter etter negative signaler. Hjernen er så opptatt av å lete etter negative signaler at det nesten ikke blir plass til de positive. De tror vi ikke på. Er stemmen i riktig leie? Ser vedkommende ut som om han mener det? Ja og ja? Men han mener det sikkert ikke likevel.
DOPAMILLA: Nei, for all del. For du leverer masteroppgave og kan føle deg fullstendig udugelig. Ja, jeg ser logikken der.
Ja, det er ganske slitsomt. Fordi empiri - altså bevis på at vi faktisk er dyktige og dugelige, blir ofte avvist som avvik. Det er nesten som om hjernen lagrer det negative i høy oppløsning.
Og det positive i lav kvalitet. Litt uskarpt.
Jeg skal gi deg et eksempel.
Etter å ha grublet over noen spørsmål i et par dager, mannet jeg meg opp til å stille ett av dem til foreleseren vår. Selvsagt gjorde jeg det. Jeg er ofte den som føler at jeg må hoppe i vannet. Selv om jeg ikke er helt sikker på svømmeferdighetene mine.
Så jeg hopper, lukker øynene og håper på det beste. Og hun tok meg selvsagt seriøst. Hun svarte. Jeg så at flere av klassekameratene mine nikket. Jeg fikk til og med en tommel opp i chatten. Så det kunne jo ikke ha vært et så dumt spørsmål. Men så hørte jeg noe i tonen til foreleseren.
Skaper hun seg? Later hun som om hun aksepterer mine spørsmål bare for å jatte med? Er hun egentlig irritert?
Så der sitter jeg i minst en halvtime etter det og får ikke med meg noe som helst av det som skjedde i klassen. Fordi jeg tenker at nei. Jeg kan bare gi opp å bli ferdig med denne utdanningen. Foreleseren syns jeg er slitsom. Jeg stiller så dumme spørsmål. Kanskje jeg har ikke skjønt en døyt. Jeg har SIKKERT ikke skjønt en døyt.
DOPAMILLA: Med andre ord du gjennomførte øvelsen: Hvordan kan en pitteliten ting ødelegge hele dagen din? Hvor ofte bør den gjennomføres, jeg må bare huske å ta den snart, tenker jeg.
Ja, Dopamilla. Er det ikke sprøtt. At å stille mange spørsmål og være en vitebegjærlig unge kan føre til at vi blir nervervrak fordi vi ønsker å forstå noe førti år senere? Jeg blir både helt matt og ganske fascinert av dette.
Fordi helt objektivt: Nei, læreren hater meg ikke fordi jeg stiller spørsmål. Og om hun likevel skulle gjøre det - so what? Jeg skal fortsatt lære og jeg skal fortsatt forstå. Hvorfor skulle det bry meg hva foreleseren tenker om meg? Rasjonelt sett burde det jo ikke det. Men RSD bryr seg ikke særlig om rasjonelle argumenter.
Og så kommer neste lag. Skammen over at du i det hele tatt tenkte det. Jeg er jo voksen. Jeg burde klare dette. Hvorfor reagerer jeg sånn på en så liten ting? Den skammen er kanskje det tyngste å leve med. Ikke selve følelsen – men dommen over at du har den.
RSD gir deg altså to slag: først reaksjonen, og så selvkritikken for å ha hatt den.
DOPAMILLA: Ja, så du får altså først en følelsesmessig blåveis – og så slår du deg selv i tillegg for sikkerhets skyld.
Jada Dopamilla. Vi er flinke til å banke oss selv, det har vi blitt lært til perfeksjon. Men jeg har også lyst til å si noen ord om hva det fører til. For jeg har lagt merke til en ting.
Og jeg er litt nysgjerrig på om flere av dere gjør det samme.
Bruker du enorme mengder emoji i epostene dine? For å vise at du spør på en hyggelig måte? En smiley her. Et hjerte der. Kanskje et lite fyrverkeri for sikkerhets skyld. For å vise at du er en sånn liten søt valp som egentlig vil ingen vondt - selv om du kanskje prøver å fortelle kollegaen din at hun tråkker over grensene dine og gjør jobben din vanskelig? Altså en situasjon hvor du heller bør være en rottweiler med tenna på tørk?
Eller er du den av oss som overforklarer alt i redsel for ikke å bli forstått? Jeg er ekstremt flink til å sette inn innskudte setninger og parenteser overalt. Om jeg skulle skrive en bok slik jeg selv vil, ville minst en tredjedel av innholdet vært i parentes som en ekstra forklaring til teksten. Just in case, ikke sant.
Gjør du noe av dette? Eller har du andre teknikker?
DOPAMILLA: Jeg er ikke så opptatt av å være politisk korrekt, så jeg sier det rett ut.
Ja, Dopamilla, jeg skal komme tilbake til det senere. Men først vil jeg spørre lytteren - du ser kanskje hva som skjer her?
Grunnen til at vi forklarer og overforklarer, bruker emoji og smiler bredt når vi snakker med folk, er ofte at vi prøver å forebygge en mulig negativ oppfatning. Vi er litt tilbake til people pleasing, men samtidig forklarer det den noe særegne kommunikasjonsmåten mange med ADHD utvikler.
DOPAMILLA: Ja, du bruker jo smaileys når du snakker med AI for guds skyld, som om du er redd du kan fornærme en maskin! Du har høy tro på dine evner!
Ja, ikke sant. Det sier kanskje litt om hvor dypt dette sitter. Når jeg begynner å tone ned budskapet mitt – selv når jeg snakker med en maskin. For "normale" folk kan disse forklaringene - som bunner i et sterkt ønske om å bli forstått - høres ironisk nok ut som unnskyldninger. Mange av oss kommuniserer ikke bare budskapet. Vi kommuniserer også: "Vær så snill, ikke misforstå meg."
Så la oss se. Har du noen gang skrevet ting som:
"Beklager hvis dette er et dumt spørsmål, men …"
Oversatt: Jeg prøver bare å forstå noe uten å bli oppfattet som dum.
"Bare en liten ting jeg lurte på …"
Oversatt: Jeg lover at jeg ikke prøver å være vanskelig. Noen ganger skriver jeg rett ut: Jeg prøver ikke å være vanskelig, men jeg lurer på ...
"Bare si ifra hvis dette ikke passer!"
Oversatt: Jeg er livredd for at du skal bli irritert, at jeg maser.
Ser du hva jeg gjør? Jeg legger inn hele tiden en åpen bakdør for å kunne rygge ut uten at det må bli konflikt. Jeg går liksom i samtalen med et hvitt flagg godt synlig i hendene.
DOPAMILLA: Ja, det gjør deg veldig egnet til å stå opp for dine meninger, det må jeg si!
Ja, Dopamilla. Og det er her vi kommer til det som selvsagt kan være problematisk. Vi tør ikke stå på kravene våre, selv om vi har rett. Og det spiller ingen rolle om vi diskuterer hvem sin tur det er å ta oppvasken eller om vi snakker om lønnsforhøyelse på jobben. Vi unngår konflikt, fordi konflikt er fare. Dette er også roten til det vi har snakket om tidligere - at vi har lettere for å havne i usunne forhold.
Fordi det å stå opp for vår egen integritet ikke alltid faller oss så naturlig. Vi blir litt som den hunden som har blitt kjeftet på hele livet og derfor sitter stille i hjørnet av buret. Ikke den som har blitt fostret opp med oppmuntring til å prøve fram nye triks.
DOPAMILLA: Ja, du møter altså enhver konflikt ved å legge deg ned på ryggen og vise magen. Veldig skremmende.
Men her jeg har også merket noe interessant (beklager om jeg syns at alt er interessant. Det er fordi jeg rett og slett syns at mye er faktisk interessant).
DOPAMILLA: Ja, der ser du, du gjorde det igjen. Beklaget og overforklarte. Så flink du er!
Når jeg var på jobben, og snakket på vegne av bedriften, så var det mye enklere å stå på kravene, og ha meninger og forhandle. Jeg antar at det har med en rolle vi påtar oss. Fordi når vi snakker på vegne av noen andre, da kan vi være en type Jean de Arc - sterke, løsningsorienterte og ikke gi oss. Det er bare det at når det handler om oss selv … ja, da er det visst ikke så nøye.
DOPAMILLA: Ja, det er ikke så nøye med meg nei. Men jeg tror du må forklare dette litt mer.
Ja, jeg skal det. Fordi når du snakker på dine egne vegne og skal stå opp for dine egne grenser og behov. Ja da står du personlig i fare for å bli avvist, for å bli kritisert, for å bli oppfattet som vanskelig. Men når du snakker på vegne av noen andre - det kan være bedriften, men det kan også være kollegaer på jobben, et barn eller en gruppe mennesker som har det vanskelig - ja, da er det ikke din personlige verdi som står på spill.
Da våkner den enormt sterke rettferdighetssansen mange av oss har - den som ser hva som trenges å gjøres for at verden blir litt mer rettferdig.
Så å stå opp for andres behov: Null problem. Stå opp for sine egne: Eh. Farlig.
DOPAMILLA: Ja, så du kan være en sånn menneskerettighetsforkjemper som taler i FN; men du tør ikke sende en mail til dem uten å si beklager at jeg maser? Interessant....
La meg gi deg et veldig konkret eksempel. Jeg har nevnt tidligere at jeg ikke har en offisiell diagnose. Og jeg har også nevnt at det er fordi jeg makter ikke den avvisningen som jeg antar vil komme ved å nevne mine mistanker til legen. Fordi jeg er liksom funksjonell. Utad, selvsagt. Jeg har utdanning og jeg har klart å ha jobb hele livet. Jeg leser om så mange som blir avvist at jeg rett og slett ikke vil utsette meg for denne påkjenningen.
Men å lage podkaste og stå på barrikadene for adhd sånn på generell basis? Ja, det kan jeg selvsagt gjøre. Det SKAL jeg selvsagt gjøre. Fordi det er urettferdig at så mange går uten diagnose!
Kanskje det også handler om at hos legen sitter én person med autoritet til å si: Nei, dette stemmer ikke. Og den typen avvisning kan føles veldig endelig. Ser du den? Ironisk, kanskje på kanten til morsomt. Tragikomisk, til og med. Det er egentlig ganske klassisk RSD: frykten for avvisning kan bli så sterk at vi begynner å organisere livet vårt rundt å unngå den.
Ja, og så kan du selvsagt si: Ja, det er fint det du sier, Step. Men hva i alle dager skal jeg gjøre med dette? Og det er et valid spørsmål. Fordi en hjerne som i mange, mange år har blitt lært opp til å reagere på en bestemt måte – og har gjort det i alle disse årene – endrer seg ikke bare fordi vi sier: “Du innbiller deg ting.”
På ingen måte. Dette er nå blitt hardcodet i systemet vårt. MEN, den gode nyheten er at det faktisk går an å gjøre noe med det.
DOPAMILLA: Ja, jeg står klar til å programmere!
Vel Dopamilla. Som med mye annet må man først være klar over at man gjør det, og legge merke til det. Derfor har jeg nå forsøkt å bruke denne episoden til å beskrive hva som skjer og hvordan. Så du kan selv se når du er fanget i dette mønsteret.
Men som dere ser, gjør jeg det fortsatt, selv om jeg forstår hva jeg gjør. Så det er ikke noe man blir kvitt over natta. Ikke bank deg selv fordi du fortsatt gjør det, selv om du vet hva det er.
Så hva gjør vi med dette?
Vel, først og fremst: legg merke til det.
Når den tankerekken begynner - “nå har jeg sikkert dummet meg ut igjen” - så kan du kanskje stoppe opp og tenke: Vent litt. Er dette faktisk sant?
Eller er det bare RSD som spiller meg et lite puss?
Og så kan du kanskje teste virkeligheten litt. Stoppe. Puste. Spørre. Sjekke. For ganske ofte viser det seg at verden ikke er like kritisk som den høres ut i hodet vårt.
Fordi jeg har tatt opp dette med de spørsmålene mine opp med mine klassekamerater. Jeg har beklaget og sagt at jeg vet jeg spør mye. Og vet du hva de sa? De sa til meg at de følte seg lettet for at jeg stilte de spørsmålene. Fordi de selv satte med akkurat de samme spørsmålene, men turte ikke stille dem. De sa til meg at de til og med regner med at jeg stiller et spørsmål når hele klassen sitter der som et spørsmålstegn. Hæ?
Og selv om min første umiddelbare reaksjon er: Phø, de sier det bare for å være snille.
DOPAMILLA: Ja, det er så typisk! Skjerp deg! Nei, forresten, ikke skjerp deg. Nei, nå har jeg rotet meg i dette. Tro på folk, vil jeg si!
Ja, Dopamilla. Det er lett å si. Men OK, jeg valgte å tro på dem. Og stilte et nytt spørsmål.
Er jeg kurert for RSD nå?
Nei, selvsagt ikke, fordi jeg venter på neste time og håper at de sier igjen at det var bra jeg stilte det spørsmålet. Men jeg er kanskje noe mindre bekymret denne gangen. Denne gangen kan jeg nesten si at jeg venter på bekreftelse at jeg gjorde noe bra, heller enn bekreftelse på at jeg dummet meg ut. Ser du?
Fordi hjernen vår trenger hele tiden tilbakemeldinger. Bekreftelser. Vi trenger å vite umiddelbart at det vi gjorde er riktig.
Men vet du hva? Det er en interessant ting som gikk opp for meg for noen år siden. Jeg tenkte - nah. Nå er jeg for gammel til å gå rundt og gå på tærne hele livet. Jeg skal være litt mer meg selv. Jeg skal stille de dumme spørsmål. Jeg skal tørre å stå opp for mine meninger. Jeg skal kreve mer.
DOPAMILLA: Ja, du skal kreve mer, men bare ingen ser skjevt på deg.
Jeg sier ikke at det er enkelt. Men poenget er at verden raser ikke sammen om noen er uenig med meg. Ja, jeg er fortsatt der at jeg kan lese et innlegg på facebook seksten ganger før jeg poster, flikke på den, omformulere - for så slette den helt i frykt for å bli oppfattet som en idiot. Selv om det handler om hvordan få takrenna til å ikke tette seg om vinteren.
DOPAMILLA: Det burde du selvsagt vite. Det undervises i femte klasse, i biologi. Sånn på en torsdag i november. Om du ikke husker det, er du umulig!!
Ja, jeg skjønner poenget Dopamilla. Det skal nok ikke stå på gravsteinen min: Her ligger Step, hun spurte for mange dumme spørsmål. Det er ikke det som definerer meg. Og om noen syns at jeg faktisk stiller for mange spørsmål?
So what?
Kanskje de bare er dumme selv som ikke bryr seg om hvordan den vekkeklokka fungerer?
Kanskje det ikke handler om å bli kvitt RSD.
Kanskje det handler om å la det styre oss litt mindre.
Jeg selv velger ofte å bare hoppe i det. Selv om det koster i form av frykt for avvisning, føler jeg at alternativet er verre. Om jeg aldri tør å gjøre noe, hva blir liksom igjen?
Og så har det jo seg slik at jeg sjelden har faktisk fått smekk på fingrene. Sånn ekte. Av meg selv, ja.
Men de gangene noen har kalt meg vanskelig, de har faktisk gjort meg sint - de førte ikke til sammenbrudd. Så med mindre det handler om uvesentlige ting - som en kommentar på facebbook som jeg elegant kan velge vekk - for hvor viktig er det egentlig at jeg kommenterer og utsetter meg for dette? - så vil nok livsregnskapet mitt komme i pluss samlet sett.
Du skal ikke se bortifra det at ditt vil også gjøre det om du virkelig tenker over de gangene du gjorde noe skummelt.
Målet er ikke å bli fryktløs.
Målet er å ikke la frykten bestemme alt.