S01E14 - Eskapader i dopaminland: Når hjernen kjører sitt eget show

ADHD er ikke bare kaos – det er også komedie om du velger å se det slik. Bli med på en dag fylt med eskapader, dopaminjakt og små tabber som vi kan le av sammen.

HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY

OK, folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag har jeg forberedt en litt annen episode enn vanlig. En ting er at det er litt kjedelig å bruke samme mal over lengre tid, en annen er at det nærmer seg jul og festivitas, og da er det min måte å lage litt gøy på. 

DOPAMILLA: Ja, jeg er virkelig overrasket over at å gjøre ting på samme måte kan være kjedelig for deg, virkelig!!

Så i dag skal jeg fortelle om en dag i en verden styrt av en hjerne som ikke nødvendigvis vil det samme som deg ... eller, den vil kanskje det samme, men den vil gjøre det på sin måte. Og det er ikke alltid den måten han vil gjøre ting på er ... la oss si praktiske.

Denne episoden er laget mest for å smile eller le. Fordi vi går rundt og skammer oss over disse tingene. Vi tror vi er late, rotete, uhøflige, vanskelige. Jeg vil snu på det. Jeg vil kunne le av ting jeg gjør, uten at jeg dermed mener man bør le av MEG. Du kan godt le sammen MED meg, det er frigjørende. Det som ikke er frigjørende er å si at du er dum eller håpløs.

Hva om disse 'eskapadene' ikke er karakterbrist, hva om du bare har karakter?

La oss se på hvordan en dag i ADHD-landskapet kan se ut, jeg inviterer deg til en verden hvor ADHD er normen! La oss se på hvordan DET ville sett ut!

DOPAMILLA: Ja, give it to me baby!

Dagen starter selvsagt uten vekkeklokke, for hvem kunne bry seg med å stå opp på bestemt tidspunkt. Blæren min er den som avgjør når jeg må reise meg fra senga, ikke en mekaniske skrikerunge!

Det første jeg vanligvis gjør, er å hente mobilen min. Selvsagt, den elektroniske suttekluten må være med på do! Men legg merke til den skjulte selvskryten her - jeg har faktisk lagt den fra meg på stua før jeg la meg i senga slik at jeg ikke blir forstyrret av den om natta, ikke sjekker nyheter og oppdatering og ikke lar det blå lyset ødelegge nattesøvnen. Klapp på skuldra, eller??

DOPAMILLA: Hoh-hoh. Dette skled litt vel raskt ut ...

Ja, vent, Dopamilla, det kommer nok ikke til å være så mye av selvskryt resten av episoden, så jeg må ta til alt jeg kan. For det neste jeg ofte gjør - vel, la oss være ærlige - det neste jeg ALLTID gjør, er å åpne Facebook. Dopaminmaskin nummer 1, det skal de ha. Så skjer det som regel en av tre varianter. Hvilken av dem skjer i dag, er ikke godt å si, jeg ANER ikke hva som styrer dem.

Den ene tingen er at jeg skroller raskt over noen innlegg, lukker Facebook og fortsetter videre med det jeg egentlig skal gjøre. Det SKJER, men ja, IKKE så veldig ofte.

Som oftest skjer dette: I et av de første to tre innleggene dukker det opp et spørsmål. Og de dovne dopaminansatte i hjernen din våkner. Hei, la oss se på dette! Jøss, dette var spennende, vet du svaret? Kaster de tilbake til meg. Noen ganger vet jeg det. Andre ganger er jeg usikker. Tredje gangen har jeg ikke peiling. Men uansett - jeg aksepterer questen, kvesser sablen og sadler hesten - dette skal jeg løse! Jeg kommer til unnsetning til denne stakkars hjelpeløse personen, for er det noe jeg kan, så er det å finne ut av ting!

Så, noen ganger befinner jeg meg foran datamaskinen to timer senere, og kan alt om hvordan legge fliser eller hvilke fond er smarte å investere i. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å innse at Facebook IKKE er en oppdragsbok, at jeg ikke skal tolke alle spørsmål som personlig oppgave, så noen ganger klarer jeg faktisk å stoppe før jeg går så langt som til å sette i gang en stor undersøkelse.

DOPAMILLA: Kanskje bare en liten en da? Fem minutter?

Ja, Dopamilla, det klarer jeg ikke alltid å stoppe. Noen ganger skriver jeg til og med svaret, og så tenker jeg meg om først da. Hvem er jeg som skal mene noe om dette? Hvorfor skal jeg gjøre det? Har jeg virkelig ikke noe viktigere å gjøre?

DOPAMILLA: To-do-lista skriker: Joda, det har du, i MASSEVIS!

Ja, det gjør det. Så jeg sletter svarer, bokstav for bokstav og tenker. Nei, ikke min jobb å svare på alle verdens spørsmål. Men gud, hadde ikke DET vært en fantastisk jobb!

DOPAMILLA: Vel ... da vil du måtte være ... jeg vet ikke ... GUD??

Tja, men noen dager, noen dager våkner jeg ikke i det hjelpsomme hjørnet. Noen dager våkner jeg i det kranglete hjørnet. Litt sånn blanding mellom Cruella de Ville og Adams family. Det finnes alltid en post eller to som kan gi næring til det krigerske humøret - opp med sverdet, la oss sette i gang! Jeg påpeker feil, mangler og tåpeligheter - er vi ikke mestre i akkurat det? Vi som har blitt påpekt feil og mangler og forbedringspotensiale hele livet, vi vet hvordan å bruke det våpenet mot andre, eller?

En tidligere kollega fra HR-avdelingen lærte meg at i stedet for å gå i konflikt og krangle, er det mer virkningsfullt å stille spørsmål ved det motstanden sier. Akk, så utrolig nyttig når man har lyst til å mate dopamin ved å være en smule passiv aggressiv! Og før du rister på hodet og melder meg til en eller annen etikkomite - jeg gjør dette ikke for å være slem - jeg gjør det fordi hjernen min har funnet en måte å våkne på, en måte å engasjere seg. Problemet er bare at 'engasjert og våken' ikke alltid er det samme som 'hyggelig og diplomatisk. Jeg kan være litt spiss og spydig, men som oftest trenger jeg ikke være det.

Forresten, jeg er ikke alene om dette. Min farmor sendte leserbrev til avisen på 70- og 80-tallet. Så jeg vet hvor jeg har det fra - å kverulere er i genene mine! Og det er faktisk en perfekt hobby for ADHD-folk. Men selv om jeg vet at jeg noen ganger krangler for å krangle, betyr det ikke at jeg klarer å stoppe det. Jeg bare vet at jeg gjør det fordi hjernen min "kjeder seg". Andre hopper basehopp, jeg krangler på fjes. Lev med det.

DOPAMILLA: Det er billigere også. Og jeg trenger ikke helikopter for å redde meg. Ofte er det nok med en klem.

Jeg troller ikke, svarene mine er relevante, men tonen, ja, tonen. Hm. Ikke alltid min proudest moment, tonen blir nok litt skarp fordi impulskontroll og sosial filter er... vel, variabel. Men en ting skal være sikker - selv i de litt passiv-aggressive svarene ligger det hjelp begravet. Evnen til å se uoverensstemmelser, logiske hull, faktafeil - det er ofte en ADHD-styrke. Men å påpeke dem uten diplomatisk innpakning... det er der det skjærer seg.

Og bare så det er sagt - det å krangle eller la oss heller si diskutere - det handler om å få hjernen til å engasjere seg i noe som gjør at jeg føler meg LEVENDE! Men, heldigvis har jeg også en jobb jeg skal gjøre, og der kommer en helt ny dopaminmaskin til anvendelse - nemlig mail-flipperspill!

Jeg husker at en av de tingene som som oftest sa til min mor de siste årene, var: Ikke stress, slutt å styre. Hun levde i en verden hvor mobiltelefon var vanskelig nok å bruke. Internettet tolket hun som en slags glasskule som kunne gi svar på alt man lurte på. Så hun stresset aldri med mail, men hun klarte likevel å framkalle den samme følelsen.

Var det noen som ringte, ja, da måtte hun kaste seg rundt og gjøre det de ble enige om NÅ. Om hun kom på at trappa var skitten og måtte vaskes, ja, da hjalp det ikke å si at det kunne vente, den måtte vaskes NÅ. Jeg vet ikke hvor mange ganger har jeg hatt lyst til å brenne hele gardinhelvete da hun ba meg om å hjelpe henne med å vaske gardiner - og det måtte selvsagt gjøres NÅ. Alle vinduer har fire gardiner og alle henger så høyt at man må klatre for å få dem ned. Jeg hater gardiner, i huset vårt finnes det ikke en eneste en!

Men til tross for at jeg syntes hennes metode var noe slitsom, så har jeg faktisk perfeksjonert den, ja. Tro det den som vil.

DOPAMILLA: Vanskelig å rømme sin egen skygge, får jeg si.

For meg fungerer mail og meldinger som en slags flipperspill. Pling mail. Kast alt du har i hendene og svar på den. Svar på den NÅ fordi ellers glemmer du at du har fått den. Pling melding. Slutt å svare på mailen, nå må du svare på meldingen. Pling en kommentar på facebook. Glem meldingen, sjekke hvem som svarte hva.

Og slik kan flipperspillet foregå hele dagen, om jeg ikke er bevisst på det. Uansett hva jeg jobber med, er det lett å la seg avlede med hver minste pling. Disse gutta som laget verktøyene var flinke til å bruke gambling-teori, det skal de ha, Hver besvart mail, hver besvart melding føles som om et mål var oppnådd. Var jeg ikke flink nå?

At det muligens ligger ørten halvbesvarte meldinger bak de fem besvarte, ja, det oppdager vi først senere. For ikke å snakke avbrutte samtaler, dokumenter som er halvskrevne og barn som ble glemt i barnehagen fordi noe plinget på riktig tidspunkt.

DOPAMILLA: Man skal ikke gamble med barn, da!

Vel, OK, jeg har ikke glemt noe barn noe sted, men POENGET står, ikke sant? Det er ikke mange episodene siden jeg skrøt av at jeg aldri hadde glemt en avtale ... vel. Karma, folkens. Karma kom til meg. Siden da har jeg glemt en avtale med veterinær hvor hunden skulle opereres - ja, jeg gjorde faktisk det. Så det østrogenet som har bestemt seg å dra sin vei, det er jeg ikke så veldig glad i akkurat nå!

Men det er også derfor jeg har tatt grep. Jeg lukker facebook. Jeg lukker outlook. Og dette, mine damer og herrer, er også forklaringen bak den evig lydløse telefonen min. JEG vil ta over styringen, JEG vil bestemme når jeg vil se mine eposter og varsler. En forbaska dings får ikke styre livet mitt! Bortsett fra avtaler, da. AVTALENE må være der. Og de må pipe. Helst i god tid før det er for seint å rekke dem, da.

DOPAMILLA: Ja, men likevel sjekker du den hvert femte minutt, da.

Ja, jeg sier ikke at jeg har fått det til. Jeg PRØVER. Jeg har til og med vurdert å kjøpe meg en sånn god, gammeldags Nokia, en slik hvor du må taste meldinger med å trykke på talltastaturet, husker du den? Gud, det føles som det har gått et århundre siden vi brukte den, for ikke å snakke om et århundre til siden den tiden vi ikke hadde mobil i det hele tatt.

DOPAMILLA: Men kanskje du stresset mindre da?

Ja, jeg skal ikke si at jeg ikke gjorde det, det er sant. Disse dingsene er nok ikke så veldig godt verktøy for oss som skal jakte alt. Men la oss komme videre.

Så kan det hende at dagen fortsetter med en meltdown foran datamaskin. Du kjenner den følelsen da du setter deg foran datamaskinen, klar til å sette i gang med dagens økt helt fram til .... du oppdager at maskinen har RESTARTET seg i løpet av natta?

Når det skjer, så kommer kaldsvetten med en gang også. Fordi jeg vet at jeg må nå bruke en time eller to på å rekonstruere:

1. hvilke regninger jeg hadde oppe fordi det er slik jeg husker at de skal betales

2. hvilke mailer jeg hadde åpnet, fordi det er slik jeg husker at de skal besvares

3. hvilke faner jeg hadde oppe fordi jeg skulle huske å lese noe eller gjøre noe på de sidene

Akk og akk, for et slit! De siste årene lurer jeg dog om ikke Bill Gates og de gutta der ikke hadde ansatt noen med ADHD. For både Outlooken og nettleseren har begynt å spørre: Vil du gjennopprette fanene og mailen du hadde åpnet?

DOPAMILLA: OH, Gud, OM JEG VIL! Selvsagt vil jeg det, takk skal du ha du har reddet meg nå!

Så min personlige bønn til de som jobber med Adobe reader - kan dere lage dette også? Det vil jammen være på tide!

Men det som for andre kan se som kaos er faktisk et system. Det er ADHD-arbeidsminne i praksis:

• Du kan ikke holde ting i hodet

• Så du holder dem ÅPNE som påminnelse

• Faner = eksternalisert hukommelse

• PC restarter = hukommelsen slettes

Meltdown er reell, det er ikke en overreaksjon.

DOPAMILLA: Overreaksjon? Selvsagt ikke! Noen nettopp slettet hjernen din!

Så, kommer jeg til det jeg alltid har ansett for å være en smule pinlig. Og det har ingenting med datamaskin å gjøre, nei. Dette handler om levende minne - eller mangel på sådan. Jeg er fryktelig dårlig på å huske navn. Altså, fryktelig. Om jeg er på en fest og folk presenterer seg for meg, glemmer jeg navnet deres før jeg har rukket å trykke hånden. Og det er ikke fordi jeg ikke bryr meg - det er fordi ADHD-arbeidsminnet mitt bare kan holde på én ting om gangen. Jeg må jo fokusere på å smile, på å si mitt navn korrekt, på å se normal ut, på å ikke si noe dumt...

DOPAMILLA: Sorry, linjen er opptatt og vi kan dessverre ikke huske abonnenten!

Ja, for det er akkurat det som skjer! Arbeidsminnet mitt er fullt opptatt med alle de andre tingene - ansiktsuttrykk, håndtrykk, sosiale koder, ikke si noe rart - og når alle disse kanalene er fulle, ja, da er det ingen kapasitet igjen til å lagre et navn. Det går rett inn og rett ut igjen.

Vel, om jeg faktisk fokuserer veldig mye, så kan jeg huske i hvertfall halvparten av navnene. Eller om du er så heldig - eller uheldig - at du heter noe veldig spesielt. Som for eksempel da jeg for en god del år siden hilste på en som presenterte seg som Salve og jeg brøt ut i latter. Haha, særlig. Hva heter du i virkeligheten? Ikke engang en kapproings båt med åtte roere hadde klart å ro ut av dette!

DOPAMILLA: La meg gjette, du dro utlendingskortet?

Gjett om jeg gjorde det! En gang ble møtt av en dame i Birmingham av alle steder, og hun var overstrømmende mot meg, og snakket som om vi kjente hverandre godt, vi sto og skravelt sikkert minst et kvarter. Men - jeg ANTE ikke hvem vedkommende var. Ikke peiling. Virkelig ikke. Ansiktet så ukjent ut. At det var i Birmingham samtidig som det var Crufts, ga meg et ledetråd om at det hadde noe med hunder å gjøre, siden Crufts er verdene største hundeutstilling, men gud, den dag i dag vet jeg fortsatt ikke hvem dama var!!

Om jeg hadde hatt med meg en venn da, kunne jeg si noe som hei, dette er min venn Camilla, jeg vet ikke om dere kjenner dere? Så ville sannsynligvis - forhåpentligvis?? - denne skravlete hyggelige damen presentere seg... Det er lov å håpe! Men nå må jeg leve i uvisshet. Æsj.

Og det er faktisk ganske vanlig å ha slike opplevelser når man har ADHD. Mange med ADHD går rundt og tror de er "dårlige med folk" eller "uhøflige" fordi de glemmer navn og ansikter. Men det er ikke fordi de ikke bryr seg - det er fordi arbeidsminnet er opptatt med å overleve den sosiale situasjonen.

DOPAMILLA: Uhøflig, gudforby, nei, jeg er ikke uhøflig. Men heldigvis er det mange nok som husker meg, da!

Vel, det er jo bra. For hvis jeg skal være ærlig, så er det en del andre ting jeg sliter mer med enn å huske navn. Nå kjenner vi vel hverandre, så jeg kan dele litt.

Jeg husker en gang for godt over tjue år siden jeg skulle dra på hyttetur med en av mine kollegaer, og måtte låne doen før vi dro. Så jeg var innom doen og så at det lå et par klesplagg på golvet der. Min automatiske reaksjon var: Gud, for et rotehodet dette mennesket var. SÅ rotete det var der. Jeg holdt min leilighet ganske så ryddig, om ikke pertentlig, for rot, nei, rot gjør at jeg får vondt i hodet.

DOPAMILLA: Haha, jeg ler så jeg griner her, for jeg vet hva som kommer nå! Gud, jeg håper jeg ikke tisser på meg!

Vel, ja Dopamilla, det er veldig hyggelig at du har det gøy. Fordi noen år senere kan JEG presentere et helt ROM fullt av klær som ikke har funnet veien i skapet ... snakk om å møte seg selv i døra! Den tidligere kollegaen har et helt hefte av ferdige unnskyldningen fra meg klar den dagen vi møtes igjen. Mest sannsynligvis møtes vi aldri igjen, jeg ville dødd av skam av å ha dømt henne slik. Og jeg har ikke engang SAGT noe til henne!

Men, akkurat dette med klær som ikke hopper i skapet, DET er noe av det tyngste. Jeg er vokst opp med et system hvor alt har sin faste plass. Selv i dag, da jeg besøker mitt gamle barndomshjem, har jeg null problemer med å finne hva som helst. Fordi alt har sin faste plass og ALLE PUTTER DET DIT.

Jeg var ganske flink. Veldig flink. Superflink pike hadde jeg vært. Helt til jeg en gang i førtiårene plutselig satt der og så den haugen vokse og vokse. Og jo større haugen ble, desto vanskeligere ble det å sette i gang med å gjøre noe med den. En gang i ny og ne - heller sjelden - tvang jeg meg til å rydde vekk noe av den, men likevel brukte jeg den store haugen som et slags klesskap.

Sånn sett kan jeg si at å ha plass i huset er en forbannelse fordi når jeg har et gjesterom, ble det dermed klesrom. Da jeg bodde på 30 kvm, var det ikke PLASS til å gjøre dette. Pluss at østrogenet var fortsatt venn med meg, jeg tipper det hjalp, det også.

DOPAMILLA: Ja, men who cares?? Kommer det en klespoliti og du får bot? Eller er du redd for å havne i kleskapfengsel?

Tja, det er ikke godt å si. Sånn helt objektivt, uten å ha noen som helst omgivelser, uten å ha noe som helst dårlig samvittighet, kunne man si: Skittau, who cares? Hvilken rolle spiller det?

Ingen. Ingen dør. Ingen lider. Det er bare hjernen min som har lært at dette er FEIL. At det er noe jeg må fikse. Fordi ellers er jeg også feil. Mislykket.

DOPAMILLA: Lenge leve kaoset, er det det du sier??

Altså, nei. Jeg vil si at det er helt greit å slite. Helt greit å ikke være perfekt. Jeg ser på det som en unik anledning til å argumentere for at vi trenger mange færre klær. Så jeg sorterer, gir vekk og kaster. Fordi om du har mange færre klær - ja, det er det mye mindre å rydde. Vinn-vinn!

DOPAMILLA: La oss redde miljøet og din tilregnelighet i samme slengen, hurra!

Ja, og så er vi vel kommet dit hen at vi må gjøre noe litt MER spennende enn å rydde klær, ikke sant? Hva med å starte en ny hobby? Passer ikke det utmerket etter en lang og stressfull arbeidsdag å sette i gang med noe beroligende?

DOPAMILLA: Kanskje du bør lære deg å strikke?

Åh, nei Dopamilla. Jeg KAN strikke. Jeg KAN også hekle. Jeg KAN male. Jeg har spilt teater. Jeg har gått på yoga. Jeg kan nålebinding. Jeg har spilt basket. Jeg har drevet med hundeutstilling. Jeg liker å løse kryssord. Jeg kan ... ja, jeg kan ALT jeg vil. Men bare pittelitt.

DOPAMILLA: Så det å ha en hobby er en hobby i seg selv ...

Vel, på en måte ja. Jeg tror at mange med ADHD elsker å lære! Der jeg kommer fra sier man: Så mange språk du kan, så mange ganger er du menneske. Jeg tror vi viderefører dette til hobbyer. Så mange hobbyer du kan, ja, og så videre. Det er jo så kult!

Men så kan jeg også vise til et rom fullt av ca 49 uferdige strikkeprosjekter. 23 uferdige hekleprosjekter. En boks full av malingsutstyr. En boks full av broderiutstyr. En haug med former fra da jeg skulle lære meg å lage såpe. Bare at jeg kom aldri i gang.

Og da har jeg ikke begynt å snakke om alt det garnet jeg har på lager. Stoff å sy av. Det er som å kjøpe utstyr er mer tilfredsstillende enn å faktisk gjøre tingen. Fordi jeg - og jeg antar at jeg ikke er alene - vil gjerne mestre alt på første forsøk. Vi vil at ting skal bli ferdig i løpet av en hyperfokusrunde. Men det blir det sjelden, da. Men vi får velutstyrte hobbyrom, da!

DOPAMILLA: Det er som å kjøpe utstyr er mer tilfredsstillende enn å faktisk gjøre tingen.

Jeg definerer det som to forskjellige hobbyer. En er å strikke. En er å handle garn. Og så har du i grunn en til - å planlegge alle de fantastiske plaggene og prosjektene du skal lage.

DOPAMILLA: Ja, nå snakker vi. Du får det til å høres ut en mislykket hobby faktisk er tre vellykkede hobbyer.

Nei, men seriøst! Planlegging gir dopamin. Shopping gir dopamin. Forestillingen om det ferdige produktet gir dopamin. At selve strikkingen ikke alltid gir like mye dopamin - vel, det er bare bevis på at jeg allerede har fått det jeg trengte fra de to første hobbyene!

DOPAMILLA: Jeg gir opp her, jeg.

Ikke gjør det Dopamilla, tenk på all den kunnskap og evnene vi lærer! Vi gir jo ikke opp ALT på første forsøk. Noe gir jeg opp først etter en stund. Når jeg føler at jeg mestrer det. For da er det nye og mer spennende ting som trengs å mestres! Tenk på de stakkarene som ikke har noe hobby i det hele tatt, tenk hvor kjedelig livet deres er!

DOPAMILLA: Du vet at kjedelig betyr noe annet i forskningsspråk, gjør du ikke det?

Jo, det vet jeg faktisk og det er i grunn ganske interessant. La oss ta en pitteliten avsporing her. Jeg har alltid lest at man kjeder seg lett når man har ADHD. DET er i grunn en av de viktigste grunnene at jeg lenge tenkte, neida, jeg kan ikke ha ADHD, jeg kan jo IKKE kjede meg! Jeg finner på ting hele tida, den haugen med hobbyting er jo et talende bevis!

Og så, hvis jeg ikke gjør noe med hendene, så leser jeg. Eller så kan jeg stirre ut av vinduet og SE ut som om jeg kjeder meg, men neida, JEG kjeder meg ikke. I hodet foregår det MASSE!

Jeg lager scenarioer, jeg prøver å finne løsninger eller svar på ting - hva KAN disse Nazca linjene egentlig bety? Hvorfor er det slik at folk aldri er fornøyd med det de har? Hadde jeg klart å overleve en uke på 1600-tallet? Hadde jeg blitt brent som en heks om jeg levde på den tiden da de drev med slik?

Gud, det er SÅÅ mye å lure på, hvordan kan NOEN kjede seg!!

DOPAMILLA: Brems nå litt, du tar jo helt av her!

Jada, jeg kommer til poenget nå. Fordi forskere definerer kjedsomhet på en annen måte. Hjerneskanninger viser at ADHD-hjernen jobber litt annerledes – særlig når det gjelder oppmerksomhet og dopamin. Så det er ikke bare noe man ‘finner på’, det er synlige forskjeller på gruppenivå. Er ikke det kult?

DOPAMILLA: Fokus Step, du lovet definisjonen!

Ja, de definerer kjedsomhet som at man går tom for dopamin etter at man har startet en oppgave. Altså du starter å strikke og så oppdager du at du mister masker, og nei, dette var vanskeligere enn du trodde, neida, dopaminlageret tomt, dette gidder jeg ikke. Skjønner du ...

DOPAMILLA: Jeg tror det, men sikker er jeg ikke ...

Poenget er at jeg tolker kjedsomhet som ikke å ha noe å gjøre. Mens forskere tolker den det som at hjernen mister dopamin midt i en oppgave – altså at du ikke klarer å holde motivasjonen oppe til å fullføre!

DOPAMILLA: Aha!

Ja, det betyr at jeg faktisk kjeder meg, uten at jeg visste om det! Er ikke det fantastisk!

Men nå skal jeg komme til noe som samboeren min og jeg har jobbet mye med. Dette er nemlig litt mer alvorlig. Nemlig det at jeg trenger å ha kontroll. Jeg trenger å vite.

Altså, la meg forklare. Min samboeren har noen hobbyer. Etter å ha listet alt jeg har drevet med, hvem kan klandre ham, ikke sant? Men hobbyene hans krever at han samles med andre som har samme hobby og blir der noen timer. Og det er her vi av og til strander.

Jeg spør: Når kommer du hjem?

Det han hører: Gud, så kontrollerende hun er, jeg må melde ifra når jeg kommer hjem. Det er som å være åtte igjen.

Det jeg egentlig mener å spørre er: Jeg trenger å vite når du kommer hjem, slik at jeg ikke sitter her i ventemodus. Fordi når jeg ikke vet når kommer tilbake, vil jeg tro at det kan være nå. Eller nå. Eller nå. Og noe så flytende klarer min hjerne ikke å forholde seg til. Jeg vil ikke være i stand til å gjøre noe annet enn å vente. Tenk om du har kjørt i grøfta? Eller tenkt om noe enda verre har skjedd?

Poenget er at jeg trenger å ha rammer som jeg kan forholde meg til. Vet jeg at han kommer hjem klokka elleve på kvelden, kan jeg slappe av til klokka elleve på kvelden. Jeg trenger ikke å sitte i ventemodus, jeg trenger ikke å bekymre meg.

Og det aller viktigste - for meg er det helt uvesentlig om han sier at han kommer klokka seks eller klokka elleve. Det er ikke et forsøk på å regulere NÅR han kommer. Det er et forsøk å vite hvilken deadline jeg har å forholde meg til.

DOPAMILLA: Jeg kan forstå at dette kan misforstås, altså ..

Ja, og vi har snakket masse om det. Jeg tror vi forstår hverandre nå. Men for sikkerhetsskyld pleier jeg å si: Jeg bryr meg ikke om NÅR du kommer, jeg trenger bare å VITE når du kommer.

ADHD-hjernen er nemlig ikke så god på å håndtere usikkerhet. Den trenger konkrete holdepunkter - faste tider, tydelige rammer. Dels fordi arbeidsminnet må holde den informasjonen 'åpen' hele tiden - 'han kan komme nå... nå... nå...' Og dels fordi jeg ikke kan planlegge: Har jeg tid til å starte middag? Til å se en film? Eller rekker jeg å lage det nyhetsbrevet? Uten svar på det kan jeg ikke bestemme meg for å gjøre NOE. Så jeg... venter. Og det er faktisk fryktelig stressende.

DOPAMILLA: Jeg lurer på om det er på tide å roe ned til kvelden her ... ???

Ja, det er jo lett når man har en hjerne som aldri sover. Men ok, la oss si at vi har kommet til kvelden på denne dagen. Nå skal vi sove.

En samtale på senga hos oss kan se slik ut:

Jeg ligger våken og tankene løper. Jeg klarer ikke å holde på dem lenger og MÅ bare spørre samboeren min:

Du, hvis vi lever i en simulering, altså at jorda bare er et forsøk, at vi lever i et slags petriskål - tror du at det er mange slike petriskål som ser ut som oss? Tror du at noen har allerede krasjet, dødd ut? Eller tror du ..

Samboeren min svarer kontant: Jeg vet ikke.

Jeg parerer: Selvsagt vet du ikke. Ingen vet det. Hadde vi visst det, ville jeg ikke trengt å spekulere. Jeg vil at vi skal snakke om det ... jeg lurer på hvem som styrer de forsøkene, hadde ikke det vært fint ...

Samboeren min: Step, ikke nå. Jeg må sove. Klokka er ett!

Så, men jeg ligger der, lys våken og lurer på hvordan verden henger sammen, hvordan har vi kommet dit vi er, og hvorfor i alle dager ser menneskene til å ha en egen evne til å ødelegge for seg selv - bare tenk på de, alle krigene, all misnøye uansett hvor godt du har det, alltid jag etter noe bedre selv om du sitter der med feit lønn og enda feitere lommebok - hvorfor er vi slik?

DOPAMILA: Ja, hvorfor er dere slik? Jeg er mye enklere, jeg. Jeg trenger bare dopamin, så er jeg happy.

Hjernen min syns slike diskusjoner er superspennende. Og selv om jeg bruker en del tid på å tenke på slike ting, må jeg også prosessere dem. Og DET skjer først når jeg snakker gjennom dem. Derfor må jeg plage samboeren min med dette.

Jeg starter diskusjoner som: Du, er du sikkert på at dark matter finnes? Hvordan vet man det?

Step, de har regnet seg fram til det.

Ja, jeg vet at de har regnet seg fram til det, men det er som å ha en likning med en ukjent, og så for å passe det sammen så dikter man opp en dark materie. Se her, nå går likningen i hop!

Step, det er litt mer avansert enn som så.

Forklar da.

NÅ? Jeg skal sove nå.

Men jeg får ikke sove. Jeg forstår ikke hvordan de kan påstå at det finnes noe som ikke syns. Det er som om jeg bare tegner ekstra firkanter på et kryssord når ordene ikke passer....

Step, jeg MÅ SOVE NÅ.

DOPAMILLA: La for guds skyld mannen sove nå!

Ja, jeg skal gjøre det, men først skal jeg nevne en liten historie til. Det er siste, jeg lover.

Jeg har en hundevenn og vi har vært en del på tur sammen, vi har reist halve europa rundt. Når man sitter i en bil, er det god tid til slike filosofiske betraktninger. Han er ikke en type som syns det er like spennende som min samboer - jeg lover samboeren syns det er spennende, bare ikke klokka ett om natta - men denne vennen, den tok meg en gang på senga.

På et av de mange spørsmål jeg kastet mot ham mens han kjørte gjennom Finland, svarte han likefrem tilbake.

Step, ikke spør meg spørsmål jeg ikke vet svar på.

Sådet så. Det svaret tenker jeg på ganske ofte den dag. Det var i grunn et godt svar.

Ikke tilfredsstillende, men godt.

Den fikk meg til å innse at mens jeg spør spørsmål fordi jeg vil snakke om ting, jeg vil prosessere, vil ikke nødvendigvis andre oppfatte det slik. De vil kanskje føle seg utilstrekkelig for å være et svar skyldig.

Så neste gang du føler deg dum, rotete, eller 'for mye' – husk dette: Du er ikke ødelagt. Du har bare en hjerne som kjører sitt eget show. Og noen ganger er det showet ganske underholdende. Jeg ser ofte det morsomme i mine eskapader, jeg syns det er bedre å ufarliggjøre noe som kanskje er pinlig eller ubehagelig. Jeg ler i stedet for å gråte. I hvertfall stort sett. Derfor valgte jeg å fortelle litt om hvordan jeg håndterer det.

Men jeg ser den lille flinke piken som hopper opp og ned bakerst i bevisstheten min og skriker: NÅ har du skikkelig driti på draget, alle vil tro at du er gal! Å dele slike ting, offentlig! At du tør.

Ja, jeg gjør det, selv om det er litt skummelt. For om ingen andre forteller verden om dette, hvordan skal vi da tro at det er normalt? For det er jammen det, det er normalt. Jeg har bestemt det. Amen.

Og nå skal jeg gå og hente den teen jeg satte på da jeg begynte å spille inn episoden for en stund siden. Det er sikkert helt normalt å glemme slike ting, er det ikke det???

Men du får ikke lov å glemme å følge podkasten på stremingsplatformen, og neste gang - neste gang kan jeg love et JULEEVENTYR! Naturlig nok med ADHD-vri!

Så, du tenkte at det var på tide å tenke på julegaver, men ble distrahert av en reels med selunger på mobilen og nå lurer du på hvilken lur plass har du lagt julepynten i fjor? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du skal adehådde rundt!