S02E08 - Magnet for feil folk? ADHDs mørkere sider
Hva skjer når RSD, behov for tilhørighet og uklare grenser møtes? Når du blir ekspert på å forstå andre – men alltid setter deg selv sist? I denne episoden går jeg inn i de mer krevende relasjonelle sidene ved ADHD. Dette er ikke den lette episoden. Men den kan være en viktig en.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
OK, folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i deg skal vi snakke om noe som er litt mørkere enn vanlig. Jeg har hatt dette temaet på lista lenge, men jeg trengte riktig energi før jeg kunne ta tak i det. Så buckle up. Og hvis du trenger en sjokolade for å høre dette – helt lov.
Men før vi går videre til dagens tema, vil jeg si noe viktig. Jeg holder nemlig på å bygge et fellesskap for kvinner med ADHD. Et sted hvor vi kan normalisere det som er vanskelig — og lære hva som faktisk fungerer.
Det er ikke en Facebook-gruppe. Det er ikke et kurs. Det er et trygt, strukturert fellesskap.
Hvis du kjenner at du savner et sted hvor du slipper å forklare deg hele tiden —
gå inn på amygdalaparty.no og legg igjen e-posten din. Jeg sier ifra når dørene åpner - uten at du trenger å forplikte deg.
Så til dagens tema. I dag skal vi snakke om people pleasing, perfeksjonisme og hvorfor noen av oss havner i relasjoner som ikke er gode for oss.
I hundeverden har man noen raser som man kaller for peoplepleasere - altså slike raser som gjør omtrent hva som helst for at du som eier skal være fornøyd. Ok, jeg overdriver litt, men det er ikke poenget.
Det er ofte raser som betraktes for å være lette å trene og lette å samarbeide med - vel, det er på en måte selvsagt. Fordi de gjør det du ber dem om når du ber dem om det.
DOPAMILLA: Ja, det er i hvertfall ikke meg!
Nei, Dopamilla, det er i hvertfall ikke deg.
Men så finnes det raser som i mye større grad har drifter eller egne meninger. Hunder som er avlet til å tenke selvstendig og ta egne avgjørelser. Fordi det var praktisk i den tiden vi brukte dem som våre hjelpere. En terrier som er i hiet under jorda må kunne tenke selv og ta avgjørelser - fordi eieren var ikke der med ham. Den må kunne avgjøre om den skal reagere og hvordan. Den må kunne stå opp for seg selv om nødvendig. Det samme kan man si om en del andre jakthunder eller vokthunder - de må tenke mye mer selv.
Så, da jeg hørte om at man omtaler ADHD-ere som people pleasere, stusset jeg. Men så begynte det å gi mening da jeg kom jeg til å tenke på egen mor. Hun pleide å si at hun og faren min aldri hadde kranglet i hele ekteskapet. Hun sa det alltid med stolthet i stemmen, men jeg hadde aldri forstått det. Jeg så noe som ikke føltes sunt. Fordi når du aldri krangler, aldri står opp for deg selv, aldri forsvarer egne meninger - hva har du igjen av integriteten din?
Det eneste som blir igjen, er å speile andre. Og der plutselig så jeg people pleasing.
På et av våre besøk hos mor har hun sagt noe som fikk meg til å tenke. Jeg har jo vært åpen om at jeg valgte vekk barn frivillig - det å ha barn føltes rett og slett ikke som noe jeg hadde kapasiteten til. Dessuten har jeg aldri ønsket meg barn. Men jeg har jo hunder, som i manges øyne er en slags erstatning for barn.
DOPAMILLA: De har det i hvertfall bedre enn meg, det skal du vite!
Og ja, det er nok sant Dopamilla. Men min mor mente ikke bare at de hadde det bra, men at jeg gjør hva de bare måtte ønske. Altså at jeg driver med en slags hundepleasing.
Jeg avviste det litt i øyeblikket. Men så begynte det å gnage. For hvis jeg gjør det mot hundene – uten å være klar over det – kan jeg gjøre det mot mennesker også? Uten å vite om det?
Og det er egentlig der denne episoden begynner. Ikke fordi jeg er sikker på at jeg er en people pleaser, men fordi jeg ikke er sikker på at jeg ikke er det.
Og her må jeg ta et steg tilbake og forklare først hva people pleasing er, og hvorfor så mange med ADHD "lider" av det. Noen liker å beskrive ADHD-hjernen som mer lik terrierens – rask, impulsiv, selvstendig. Det er selvsagt en metafor, men den sier noe om energien og intensiteten mange av oss kjenner på.
DOPAMILLA: Men likevel blir dere de beste peoplepleasere, det er ganske fascinerende.
Ja, det er ganske fascinerende. Men det henger sammen med flere ting. Og vi har snakket nesten om alle.
Det vi i ADHD-verden kaller for RSD - altså den enorme smerten og frykten kvinner med ADHD opparbeider seg etter å ha blitt avvist og avvist og avvist fra ung alder. Til slutt er man overbevist om at man er umulig, samtidig som man må klare seg selv.
Maskering - energikrevende "jobb" vi gjør for å framstå normale som følge at at vi har blitt rettet hele livet og blitt tvunget til å være "flink pike". Også en måte å unngå RSD fordi kjeft og korrigering er smertefullt.
Oppdragelse - igjen, her kommer flink pike inn i bildet. Jenter er slik og slik, og det er ikke du når du oppfører deg som du gjør. Du må oppføre deg slik at du PASSER inn.
Frykt for konflikt blir resultat av et liv i et slikt regime. Vi tør ikke stå for egne meninger og behov, fordi det er for smertefullt å bli avvist eller straffet. Til slutt - om man er veldig flink til å maske - vet vi ikke AT VI HAR egne meninger. Og når vi noen gang uttrykker dem, sitter vi sammenkrøpet som en hund som venter på å bli slått.
DOPAMILLA: Vent litt – hvordan mister man egentlig sine egne meninger? De bare forsvinner? Kan en sporhund finne dem?
Og det forsterkes av noe som egentlig skulle være en styrke – for vi har en hjerne som er ekstremt sensitiv. Praktisk om man skal jakte dyr i naturen, upraktisk i moderne samfunn. I stedet for å reagere på at snart kommer torden, la oss finne le, eller jeg ser en bjørn, vi må ikke bli skadet, løser vi ting som aksept av andre, det å høre til, og være normal.
Så til slutt sitter du der med en helt annen person enn den du egentlig er. Det du tror er din personlighet er ikke nødvendigvis det – det er en overlevelsesstrategi du har bygget opp som reaksjon på hvordan verden har behandlet deg siden du var liten.
DOPAMILLA: Fascinerende! Men også litt trist ...
Ja, det er trist, fordi mange av oss har en følelse av at de må hele tiden speile andre for å passe inn. Jeg har faktisk tenkt over dette selv, uten å være klar over HVA som lå bak. Jeg trodde bare jeg var ekstremt flink til å adoptere interesse - altså at jeg klarte å finne noe interessant i alt. Da jeg jobbet i et firma som fraktet gods, kunne jeg faktisk la meg fascinere av trailere. Da jeg hadde en venn som så mye på Formell 1, kunne jeg se fascinasjonen hans og bli selv fascinert.
Du har kanskje opplevd det med kjærester, spesielt? At man tilpasser seg og "later" som om man liker det kjæresten liker? Der er det ofte mest synlig og jeg kommer tilbake til det senere. For det kan også være farlig.
DOPAMILLA: Ja, jeg skulle akkurat til å si det, det kan bli farlig!
Men her er det viktig å nyansere. For jeg later ikke som på ekte – jeg blir faktisk fascinert. ADHD-hjernen er god til å låne entusiasme fra andre, og plutselig er trailere genuint interessante. Problemet er ikke at fascinasjonen er falsk. Problemet er at jeg i prosessen glemmer å huske mine egne interesser. Jeg fyller plassen med andres, og til slutt vet jeg ikke helt hva som er mitt.
Så, vi blir naturlige people pleasere, fordi det er den strategien som fungerer best. Den sparer oss for smerte ved RSD og den sparer oss for uendelig korrigering. Grunnen til at den fungerer er at den belønnes - fravær av straff er nemlig også belønning.
DOPAMILLA: Ja, du som kan hund, vet jo alt om det. Men kanskje ikke den beste motivasjon?
Nei, det er ikke den beste motivasjonen. Fordi om du har en hund som kryper mot deg og prøver å gjøre alt for ikke å bli straffet, har du en helt annen energi enn hvis du har en hund som løper glad mot deg i håp om at han får godbit hvis - når - han gjør noe riktig.
Hører du forskjellen?
Og det er det som gjør det så vanskelig å slutte – fordi strategien faktisk fungerer. Folk liker deg, du unngår konflikt, du får ros. Du blir belønnet for å være en annen enn deg selv. Du smiler og er omgjengelig, sier folk. Men i virkeligheten har du tilpasset deg.
Og du vet ikke engang at du gjør det. Fordi det har blitt en slik integrert del av deg at det kommer automatisk.
DOPAMILLA: Altså, jeg skal ikke anklage deg for å være veldig lystig i dag, det skal du ha!
Ja, og jeg har enda tyngre skyts på lager, bare vent. Fordi dette gjør selvsagt noe med oss - vi blir perfeksjonister. Fordi perfeksjonisme redder oss fra akkurat de negative følelsene jeg har beskrevet. Om du gjør alt perfekt, er sjansen for å bli straffet mindre.
Og - som ikke det var nok, fører dette også til prokrastinering.
DOPAMILLA: Det er litt paradoksalt, det må du forklare!
ADHD-du prokrastinerer nettopp fordi du er redd for å ikke gjøre det perfekt, så du gjør det ikke i det hele tatt. Det er nesten det motsatte av hva folk forbinder med perfeksjonisme.
For det andre henger den tett sammen med RSD – det er ikke bare at resultatet må være perfekt, det er at et imperfekt resultat betyr at du er imperfekt som person. Og så kommer den ofte fra et liv med korrigering, altså samme rot som people pleasing.
DOPAMILLA: Nå fikk jeg vondt i hodet!
Ja, jeg skjønner det. For dette kan være litt mye på en gang. Men du trenger ikke å kjenne detaljene i hvordan dette henger sammen, bare at det henger sammen og at det ikke definerer deg. Det er ikke deg som er perfeksjonist, og det er ikke deg som er peoplepleaser. Du har blitt sosialisert til å oppføre deg slik, ok?
Fordi vi drives av skam. Vi drives av frykten for å feile. Derfor blir det lett å tenke: Enten så får jeg til noe 100% eller så får jeg det ikke til i det hele tatt!
DOPAMILLA: Åh, der tror jeg du kan nevne av de hobbyene som ligger på hobby-kirkegården.
Ja, det tror jeg kan. Fordi dette trenger ikke å handle om å levere perfekte rapporter på jobben, være den perfekte studenten, eller den perfekte mor. Det kan også være noe så enkelt som å ha en hobby.
Jeg har startet ganske mange hobbyer i mitt liv, jeg tipper du har også noen på lista?
Fotografering. Maling. Teater. Brodering. Karate. Tai Chi. Såpekoking. Ja, om jeg skulle ramse opp alt jeg har prøvd eller tenkt å prøve, kunne du sikkert rekke å strikke en ny genser.
Men poenget er - har du noen gang bestemt deg for å f eks bli den neste Leonardo? Altså maleren, ikke DiCaprio? Fordi vi har også ambisjoner på våre vegne. Vi skal bli best.
Så bestiller du blyanter, fargepenner, vannfarger eller tuber med maling. Tykk papir, lerret. Du ser ørten videoer på youtube. So far so god, dette ser enkelt ut.
Så setter du i gang. Men så den katten du har forsøkt å male likner mer på det en treåring lager i barnehagen enn det store mesteren. Og du forkaster hobbyen med en gang. Dette var for vanskelig.
Det er liksom ikke så nøye med ting du ikke kan bli veldig god på kort tid, kjenner du den igjen? Her kombineres din impulsivitet, begeistring for nye ting og hyperfokus med perfeksjonismen. Og her krasjer du. Fordi du er ikke en naturtalent. Du blir aldri bra nok, tenker du. Du skammer deg over det du lager. Men du har samtidig ikke utholdenhet til å lære deg hobbyen ordentlig.
Høres det kjent ut?
DOPAMILLA: Ja, det gjør faktisk det. Du har jo en hel kirkegård .... hm, et fullt rom med slike hobbyting i kjelleren, jeg vet det!
Og her bør jeg kanskje nevne at den perfeksjonismen vi med ADHD opplever er noe annerledes enn den de uten opplever, men jeg tror ikke vi trenger å gå i detalj, ok?
DOPAMILLA: Helt greit for meg altså, ellers må jeg gå i hyperfokus for å forstå dette!
Nei, det trenger du ikke.
Men la oss komme videre. Du er sannsyligvis det man kaller people pleaser - du utsletter nærmest deg selv for å gjøre alle andre til lags. Min mor var slik, og jeg vet at det irriterte meg mer og mer jo eldre jeg ble. For å forklare. Vi kunne være ute og spise middag. Jeg spurte: Var maten din god? Og hun oppfattet det ikke som et høflig spørsmål om maten sin. Hun svarte nesten alltid: Vil du ha den?
Ser du den? Ikke bare oppfattet hun et høflig spørsmål som et krav og forsøkte å please meg før jeg i det hele tatt uttalte noe krav (jeg mente det ikke slik i det hele tatt), men hun også forebygget det ved å tilby maten sin til meg.
Og dette gjorde hun med ganske mange ting. Jeg vet at hun mente det godt at hun ville det beste for meg. Men samtidig var det fryktelig irriterende. Fordi jeg ble ikke imponert over hvor mye hun gjorde for meg - men jeg ble irritert over hvor lite hun verdsatte seg selv.
Jeg er heldigvis litt mer egoist. Jeg sier heldigvis med glimt i øyet. Og likevel – selv om jeg så det hos mor og lovet meg selv å være annerledes, er jeg ikke immun. Kanskje fordi jeg har vokst opp med min mor og lært at det ikke er særlig attraktivt å hele tiden være så ydmyk at du nærmest selvutsletter deg selv. Det betyr ikke at jeg ikke gjør det - jeg gjør det også, men ikke så ekstremt.
DOPAMILLA: Jeg kan ikke se at du prøver å please meg på noen som helst måte, så jeg vil si du har noe å gå på her, altså!
Vel, og her kommer også et interessant kulturelt innslag. Fordi jeg har vokst opp i et kommunistisk land hvor det alltid lønte seg å være på god for med "øvrigheten", føler jeg at det ligger naturlig for de fleste. I hvertfall av min generasjon. Vi krever sjelden. Vi var vant med lua i hånda og håpe på at noen kunne gjøre noe for oss, om det ikke er for mye plage, da. Det ligger i ryggmargen og jeg ser det i kommunikasjon med mine landsmenn. Det er der den dag i dag.
Aldri provosere, alltid være forberedt til å trekke seg tilbake og unnskylde seg ved minste tegn til irritasjon eller uvilje.
DOPAMILLA: Du mener sånn: Unnskyld at jeg ringer, men vi står i vann opptil lårene og lurer på om det kunne komme en rørlegger og se på hva som er galt?
Ja, akkurat den type ting. Der andre nasjoner ville kanskje kjefte på fagfolk for ikke komme raskt nok, vill en som er på min alder muligens unnskylde seg for å mase.
Det er kanskje morsomt, men det er også en forklaring på hvorfor jeg aldri har tenkt på dette som noe unormalt. De fleste var slik, og noen var mer unnskyldende enn andre.
DOPAMILLA: Generasjonstrauma, tipper jeg. Altså, jeg er ikke psykolog. Jeg bare sier det.
OK, la oss ikke gå dit, Dopamilla. Vi har nok våre egne ting å snakke om.
Fordi alle disse mønstrene – people pleasing, perfeksjonismen, frykten for konflikt – de blir ikke mindre når vi forelsker oss. De blir større. For plutselig er det én person sin mening som betyr alt. Én persons godkjenning vi lever for. Og da er scenen satt for noe som kan bli ganske usunt.
Og her tipper jeg at flere av dere kjenner dere igjen – for dette er ikke uvanlig blant folk med ADHD.
La meg si det rett som det er: Du har muligens hatt et eller flere forhold som vil falle i kategorien usunt forhold. Det betyr ikke nødvendigvis at du ble fysisk mishandlet, men det kan også være at du underordner alle dine behov til partneren. At du alltid er den som tilpasser seg. Alltid viker. Det er aldri du som bestemmer hvor dere drar på ferie. Hvilken farge skal stua males i. Hvilken skole skal barnet gå på.
Tar jeg feil? Jeg håper jeg gjør det ...
Og bare så det er sagt: det er ikke uvanlig eller noe du bør skamme deg over dersom du har havnet i et slik forhold, fordi det handler ikke BARE om deg. Det handler også om at personer som har en tendens til å være dominerende i et forhold - enten fysisk eller psykisk, eller begge deler - har en radar for å finne motparter som lettere innordner seg slik regime.
Tenk det sånn: noen mennesker har en slags radar - en som fanger litt andre signaler enn den vi har. De finner instinktivt frem til folk som er vant til å tilpasse seg, som ikke lager bråk, som raskt tar skylden på seg selv. Ikke fordi de er onde nødvendigvis – noen ganger er det like ubevisst hos dem som people pleasingen er hos deg. Men resultatet er det samme: dere finner hverandre, og dere forsterker hverandres mønstre.
Det er ikke fordi du er dum eller svak. Det er fordi du var trent til å innordne deg lenge før du møtte denne personen. Du hadde allerede lært at det er tryggere å vike enn å stå imot.
Det handler ikke om at du er dømt til noe. Det handler om at mønstre ofte finner hverandre – helt uten at noen av dere er bevisst det. Det var et møte mellom to mønstre. Det sier ingenting om verdien din som person.
DOPAMILLA: Det er som en løve som angriper en antilope den vet den har sjansen å fange?
Vel, ikke alltid like dramatisk, men prinsippet stemmer noenlunde. Og bare så det er sagt - det trenger ikke å være dramatisk - det kan være bare det at du er den som søker kjærlighet i forholdet, som jobbet for at den andre skal like deg, for at hen skal være forelsket i nettopp deg - mens vedkommende kanskje er bare lunkent interessert. Så du kan finne på ting som å finne hans favoritthobby og bestille billetter til basketmatch uten at du bryr deg om basket. Akkurat her kan du dra din peoplepleasing til det ekstreme og bli veldig interessert i hans hobbyer eller speile alt han gjør.
Man oppfører seg rett og slett needy fordi man tror - ubevisst - at kun ved komplett samsvar og komplett enighet vil dere like hverandre. Null provokasjon, null friksjon. Du husker moren min, ikke sant?
DOPAMILLA: Ja, men jeg tror ikke det funker.
Nei, det funker ikke på de som vil ha ekte forhold. Fordi et forhold er ikke total likhet, men det skal være litt friksjon - det er sunt å diskutere og være uenig av og til. Dessuten er det neppe noen som er helt lik deg uansett hvor mye du prøver. Du utsletter deg selv.
DOPAMILLA: Jammen var du lystig i dag.
Ja, dette er tung tema og her kommer noe enda tyngre. Når du har uklare grenser, blir du ekstra attraktiv for mennesker som lever av andres energi. Ja – de som ofte kalles narsissister. Eller energivampyrer. De finnes. Og de elsker folk som ikke sier nei – enten de gjør det bevisst eller helt ubevisst.
DOPAMILLA: Jeg skulle egentlig bare høre podcast på vei til butikken. Nå føler jeg at jeg må bytte identitet og flytte til en annen kommune.
Og nå merker jeg at dette ble mørkt. Pust litt. Dette er mønstre – ikke dommer. Det kan bli ganske dramatisk, nettopp derfor er det fryktelig viktig at vi er klar over dette! Og nettopp derfor er det viktig at man får diagnosen tidlig og får hjelp for å unngå å havne i dette mønsteret! Fordi, som jeg sa innledningsvis - det å være peoplepleaser er ikke noe man er født som, det er ikke karakter. Det er noe du blir når du sosialiseres inn i et bestemt mønster om du har ADHD.
DOPAMILLA: Enda godt det går an å gjøre noe med det.
Ja, det gjør det, og kunnskap er selvsagt en viktig forutsetning. Men om du tåler litt mørke ting til, så må jeg nesten nevne hva som gjør at vi blir værende i slike forhold. Det er nemlig ganske sprøtt.
Fordi de årene med tilpasning og maskering har avlært oss å kjenne våre egne følelser, vi stoler rett og slett ikke på at det vi føler er korrekt. Det kan nesten føles som om man har blitt gaslightet av hele oppveksten - vi vet ikke hva som er oss og hva vi har lært å tro.
Så da kan du sitte der i et usunt forhold og tenke følgende:
Kanskje det er meg som er for sensitiv (fordi du er vant til å ikke stole på dine følelser)
DOPAMILLA: Nå høres det ut som du sitter og forsvarer en fyr som ikke engang er i rommet.
Dopamilla, la meg gjøre meg ferdig først! (og her ser du hvordan man setter en grense, forresten).
Så, la meg fortsette på eksempler:
"Kanskje jeg ikke prøver hardt nok" (du er vant til å skulle anstrenge deg mer)
"Kanskje det blir bedre hvis jeg bare..." (hyperfokus på å fikse)
Du har lært at det er ikke du som setter grenser - i et forhold eller på jobben
Du VET ikke hvor dine grenser går (fordi du aldri har fått lov til å ha dem)
Du KAN ikke sette grenser (fordi det ville avsløre at du er "annerledes")
Når du PRØVER å sette grenser, føles det som verdens største egoisme
DOPAMILLA: Unnskyld meg, men dette er nesten et manus for en horrorfilm!
Ja, det er nesten så det burde læres i barneskolen, fordi det er vanskelig å leve med. Men nettopp derfor snakker jeg om det nå. Fordi ved å være bevisst kan du snart begynne sette spørsmål ved ting.
Så hva gjør du om du kjenner deg igjen i dette? Først og fremst – ikke få panikk. Det er mange grader i grøten, og mye kan fikses.
Dette er ikke en oppfordring til å pakke kofferten og ringe advokat. Det første steget handler ikke om å gjøre noe i det hele tatt. Det handler om å begynne å legge merke til.
Kjenner du deg igjen i noen av disse mønstrene? Ikke for å dømme forholdet ditt, men for å bli litt bedre kjent med deg selv.
Fordi det er der det begynner. Du kan øve på å kjenne etter – hva føler jeg egentlig? Er det det jeg sier? Er det det jeg gjør? Begynn i det små. Ikke med de store tingene, ikke med partneren din. Men kanskje neste gang noen spør hva du vil spise til middag – si faktisk hva du vil. Eller bestem hvilken film skal dere se på lørdagskvelden. Eller hvor dere skal på ferie. Tren på å ha mening og stå for den.
Og snakk med noen du stoler på. Ikke nødvendigvis for å få svar, men for å høre deg selv si det høyt. Det er overraskende ofte man hører seg selv og tenker – oi, det hørtes ikke bra ut.
Og om du har mulighet – terapi eller coaching er ikke et tegn på at noe er galt. Det er et tegn på at du tar deg selv på alvor. Kanskje for første gang på lenge.
DOPAMILLA: Det er faktisk det snilleste du har sagt i dag!
Så, la oss konkludere med en viktig ting: Om du kjenner deg igjen i dette, om det bare er delvis - så er det ikke noe du skal skamme deg over. Det er ikke din skyld. Men om du begynner å legge merke til ting og lære mer om hva du gjør. Å forstå seg selv er ikke hele løsningen. Men det er et forbaska godt sted å begynne.
DOPAMILLA: Jeg vet ikke om jeg er den rette til å gi trøst, men... du er faktisk ikke alene om dette. Det er bare det.
Ja, og husk hva jeg sa om hundene i innledningen - vær litt mer terrier. Våg å ta egne avgjørelse og stole på deg selv - det er ikke farlig. Og bare så det er sagt: hvis det handler om reell utrygghet, vold eller kontroll – da handler dette ikke om å øve på grenser. Da handler det om sikkerhet, og da trenger du støtte utenfra. Det skal du ikke vente med.
OK?
DOPAMILLA: Lover du en litt lettere episode neste gang? Jeg må nok se i hvertfall en love story for å komme meg etter dette!