S02E17 - De to sekundene som kan redde forholdet ditt – eller jobben din
Har du noen gang sagt noe du angret på med én gang det var ute av munnen din? Kanskje du hørtes frekk, arrogant eller bare… feil ut. Kanskje kollegaene dine så på deg på den måten. Eller kjæresten din ble lei seg – og du måtte forklare hva du egentlig mente.
I denne episoden snakker jeg om de to sekundene som kan hindre akkurat det.
HØR EPISODEN PÅ SPOTIFY
Ok, folkens velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag skal jeg snakke om noe som tar to sekunder — men som kan redde både forholdet ditt og jobben din.
Dere kjenner de spøkene - antakelig politisk ukorrekte i dag - om at men snakker før de tenker? Jeg har alltid tenkt at det er i så fall menn - og meg. Jeg kan nok beskrives med det flotte ordet rappkjeftet - både på godt og vondt. Jeg sier det jeg mener og jeg sier det uten filter. Ikke alltid heldig kan man si.
Og det er i grunn et ganske så vanlig trekk ved ADHD.
I en av mine første jobbene endte jeg opp i en HR-sak fordi jeg kalte metodene til sjefen min for "barnehage". Den kommentaren var litt modig, litt uheldig - og sannsynligvis helt sann. Og det er litt det handler om - det er sjelden at vi sier ting som er usanne eller feil. Men det handler mest om hvordan vi sier dem.
DOPAMILLA: Ja, fordi den ungen som skrek at keiseren var naken, han hadde rett, men populært ble det ikke.
Nei, Dopamilla, og det er akkurat det som er poenget. Om den ungen hadde sagt noe som: Det kan se ut som om keiseren kan ha forhastet seg noe i omkledningsrommet idag, kanskje Deres Høyhet kan snakke med omkledersken og høre om den røde kappen er mer passende for anledningen?
- så ville det nok landet en smule mer diplomatisk.
Ironisk nok har jeg jobbet store deler av livet som PR-ansvarlig. Altså JEG var ofte den personen som skulle snakke avmålt og balansert til medier, gjerne i øyeblikk som kunne være litt kritiske eller i det minste viktige. Litt usikker på om jeg valgte den utdanning og den jobben for å gjøre livet mest mulig vanskelig for meg selv (selvsagt ubevisst) eller om jeg ville utfordre meg - eller om jeg rett og slett kjente meg selv så lite at jeg ikke tenkte på dette.
DOPAMILLA: Jeg krysser av på alle tre, jeg.
Med tiden har jeg forstått at mine rappkjeftede svar kunne oppfattes arrogante - jeg ville kalle dem ærlige, men hei, flertallet bestemmer. Så jeg modererte meg. Jeg stoppet opp og tenkte etter hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle si det. Fordi jeg måtte. Det tok seg rett og slett ikke ut om jeg hadde bust ut med det første som falt meg inn - og spesielt ikke om jeg hadde sagt det i den formen som falt meg inn.
DOPAMILLA: Nei, det er det man kaller PR-katastrofe. Gående PR-katastrofe, vil jeg si.
Ja, jeg sier jo at jeg modererte meg! Og her kommer jeg til episodens kjerne. Her gjorde jeg nemlig noe utrolig smart for en ADHD-hjerne.
Jeg stoppet.
Og før du tenker at jeg skryter litt vel mye, så mener jeg på ingen måte jeg var utrolig smart, neida.
DOPAMILLA: Neida, det er det der med nøden som lærere naken kvinne å spinne, mener nå jeg.
Ja, det var faktisk det, Dopamilla, så jeg skal ikke si noe på det.
Men for å ta et steg tilbake.
ADHD-hjerne er bygget for fart og raske reaksjoner - ikke for å være politisk korrekt på kveldsnytt. Så det at vi ofte plumper ut med det første og det beste - vel, kanskje litt tvilsomt det - det er faktisk normalt for oss. Og den skiller ikke mellom en opptreden på tv eller om det er et av barna som er litt masete. Eller om din mor påpeker noe eller om samboeren sier noe som får deg til å eksplodere - uten at reaksjonen tilsvarer forbrytelsen, så å si.
ADHD-hjernen har et filter som ikke alltid rekker å koble seg på. Der en nevrotypisk hjerne filtrerer reaksjonen før den aktiveres, har ADHD-hjernen et filter som trenger litt ekstra tid.
DOPAMILLA: Sikkert skitten. Jeg har sett filteret over komfyren. Æsj.
Igjen Dopamilla, så utrolig hjelpsomt av deg. Men den prefrontale cortexen er pittelitt forsinket, så den rekker rett og slett ikke å filtrere det som så å si ligger i pipelinen - og da kan det skjer diverse PR-katastrofer. Ja.
Og som om det ikke vær nok, så har hjernen vår også sterkere følelser. Ergo når vi hører noe som oppfattes som urettferdig, blir vi ikke bare litt irriterte, neida.
DOPAMILLA: Neida, tredje verdenskrig neste!
Ja, det kan føles litt sånn. På med brynjen, vi skal i krig. Og det spiller ingen rolle om det er snakk om en kollega som blir urettferdig beskyldt for noe av en kunde eller om du syns at kjæresten din gir deg skylden for at oppvaskmaskinen ikke ble tømt. Krig blir det lell!
Så, litt forsinket filter + sterke følelser = upraktisk kombo, kan man trygt si.
Og når den prefrontale cortexen kobler seg på en brøkdel av sekundet senere, har ordene allerede forlatt munnen. Og vi angrer. Vi skammer oss. Vi syns vi er dårlige mennesker - dårlige koner eller dårlige mødre. Fordi det vi sa kom brutalt ut. For når dette skjer igjen og igjen, begynner vi å tenke at det er noe galt med oss.
DOPAMILLA: Så kanskje på tide å ta seg en liten pause??
Ja, Dopamilla. Det vil høres kanskje litt banalt ut, men det er så enkelt. Fordi da jeg skjønte at jeg måtte moderere meg fordi ellers kunne jeg oppfattes som frekk på tv eller i andre sammenhenger, gjorde jeg akkurat det. Jeg stoppet. Jeg tok en inpust. Og prøvde igjen.
Jeg har tidligere nevnt at når jeg får en epost, kan jeg hakke av gårde et sint svar på null komma niks. Så tar jeg meg en liten pause, åpner mailen igjen noen minutter senere - og skriver dem om. I de fleste tilfellene er den nemlig mer konfronterende enn løsningsorientert om jeg skriver i affekt av følelsene som overmanner meg.
Så, der har jeg i grunn innført en pause, og det samme har jeg gjort på jobben. Så om jeg ser på noen gamle opptak klarer jeg faktisk å framstå fattet og profesjonell.
DOPAMILLA: Fake it til you make it!
Ja, det er fint at du har tro på meg, Dopamilla. Men - problemet er egentlig ikke at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Problemet er at jeg ikke er like profesjonell når det kommer til personlige forhold. Jeg kan være både snappete, bitchy og skikkelig ufin - når det gjelder de jeg er mest glad i.
Det mest smertefulle er kanskje dette: vi er utrolig treffsikre når vi går inn for å såre. Fordi vi er så gode på å lese folk og stemninger, vet vi ofte akkurat hva som treffer hardest.
Jeg har mer enn ett eksempel på ting jeg har sagt til de nærmeste – som jeg fortsatt husker mange år senere.
Fulltreffer som en skarpskytter.
Og du kjenner det akkurat i det du sier det - at dette var altfor grov ammunisjon. Men det er for seint.
Og hvis du har barn, så vet du akkurat hva jeg snakker om.
De sekundene der du er sliten, det er kaos, og noen bare roper ‘mamma!’ én gang for mye - og du svarer skarpere enn du egentlig vil.
Ikke fordi du er en dårlig forelder. Men fordi du ikke rakk den pausen.
Og det er derfor de to sekundene er så viktige.
For det handler ikke bare om å unngå å såre andre - det handler om å slippe å gå rundt og føle at du er et dårlig menneske.
Og det verste - jeg skjønner at det jeg sier er slemt. Men jeg klarer ikke å stoppe det. Så det hele ender opp med sårede følelser, ekstremt dårlig samvittighet og skam. Eller gjorde det. Mye.
De siste årene har jeg blitt flinkere. Jeg har lært meg å skjønne når jeg burde ta en krass samtale med min indre Dopamilla og si henne noen velvalgte ord.
DOPAMILLA: Unnskyld meg, hva har jeg gjort?
Selvsagt ingenting, Dopamilla. Neida. Men det jeg vil fram til er dette: Det å ta pause mellom følelse og reaksjon er en ferdighet. Og det går an å lære. Fordi om vi stopper opp og gir hjernen pittelite hjelp, så rekker den noe treige prefrontale cortexen, den fornuftige delen av hjernen - du husker kanskje han sykehusdirektøren vi snakket om tidligere - da rekker han å koble seg på. Og når vi gir ham faktisk tid til å koble seg på, så gjør han jobben sin.
Og det beste av alt: En pause gir deg en mulighet til å ta et valg før du reagerer. Uten en pause har ADHDen ikke noe valg, fordi vi reagerer med følelsene - med en gang.
Så husk det, jeg gjentar det igjen. En pause gir deg mulighet til å ta et valg.
Så når du kjenner at du bobler over for deg. At det koker. At du skal si ifra om et eller annet. At du har lyst til å slå eller knuse noe (spesielt da!!) - rett og slett når du kjenner at bølgen kommer: la oss gjøre det helt konkret. Når det koker, gjør du dette:
Du stopper.
Du sier ikke noe med en gang.
Du tar ett rolig innpust.
Og så sier du inni deg: ‘nå er jeg sint’ eller ‘nå koker det’.
Så velger du den reaksjonen du vil si.
Og så snakker du.
For da har hjernen rukket å bli med.
Det tar to sekunder. Men det er de to sekundene som mangler.
Du trenger faktisk ikke å gjøre noe mer.
DOPAMILLA: Jeg vil anbefale å kjøpe boksesekk.
Og bare så det er sagt - jeg snakker om et par sekunder. En Mississippi, to Mississippi som amerikanere ville si. Eller kanskje tre, da. Test det ut.
Poenget er at det ikke er snakk om flereminutters pause eller meditasjon i en halvtime. Det er en slik pause som høres helt naturlig ut i en konversasjon uten at samtalepartneren merker den.
DOPAMILLA: Politikertrikset er jo gjenta spørsmålet mens du egentlig "tar pause"
Ja, det funker, det også. Mange politikere gjør akkurat det - de gjentar spørsmålet automatisk, det gir dem tid til å tenke seg om. Hvorfor ikke bruke det trikset, liksom?
Men - og dette er viktig. Det er ofte faktisk vesentlig at noen sier ifra at keiseren sprader rundt naken. Det er de personene som står opp for de svake - som avslører urettferdighet i verden. Som beskytter dyr som lider. Som passer på at de eldre har verdige forhold å leve under. Det er de modige personene som står i første rekke og tar ansvaret.
Og her vil jeg stoppe opp et øyeblikk — fordi det kan høres ut som om jeg sier at du skal bli mykere. Mer diplomatisk. Holde mer igjen. Og det er ikke det jeg sier.
Verden er full av folk som tier når de burde snakke. Som lar ting passere fordi det er enklest. Som ser urettferdighet og tenker at noen andre sikkert tar det.
Vi er ikke de folkene.
Vi er de som sier ifra når en kollega blir urettferdig behandlet. Som reagerer når noen blir overkjørt i et møte. Som ikke klarer å sitte stille og se på at noen har det vondt. Det er ikke en feil ved oss - det er faktisk en av de tingene jeg er mest glad for at ADHD-hjernen gir oss. Vi bryr oss. Høylytt og uten filter.
DOPAMILLA: Og uten unødvendig forsinkelse, kan man trygt si.
Ja. Og det skal du ikke legge av deg.
Det eneste jeg sier er dette: pausen gir deg et valg. Den gjør ikke stemmen din svakere - den gjør den skarpere. Fordi når du sier noe etter to sekunders pause, er det du som snakker. Ikke amygdalaen. Ikke stresset fra dagen. Ikke den tredje koppen kaffe.
Du.
Og du vet akkurat hva du vil si. Du trenger bare to sekunder til å la resten av hjernen bli enig. Så kan du reagere på den måten dine nærmeste fortjener - selv når det koker.
DOPAMILLA: Noen ganger må man kalle en spade for en spade.
Ja, definitivt Dopamilla. Noen ganger må man det. Fordi å gå rundt grøten fører sjelden til noe annet enn kald grøt og ingen løsning.
Så ja, vær modig når det trengs. Men ta en pause der det er smart. Du trenger ikke bli en annen person. Du trenger bare to sekunder mer av deg selv.
Så husk å ta pause når det trengs. Fordi det koster deg så lite å gjøre det, men det kan koste deg ganske mye å ikke gjøre det.
Da får du mulighet til å velge hvordan du skal reagere. De to sekundene kan faktisk redde ganske mye.
DOPAMILLA: En Mississippi, to Mississippi.
Ja, der ser du Dopamilla. Du har også godt av det.