S02E25 - ADHD-Burnout: Du er ikke lat. Du er utslitt
Mange med ADHD tror de er late, umotiverte eller deprimerte når de egentlig er utbrente. I denne episoden snakker vi om tegnene på ADHD-burnout, hvorfor den oppstår, hvorfor hvile alene sjelden er nok – og hvordan du begynner å bygge deg opp igjen uten å krasje på nytt. ADHD-burnout handler ikke om at hjernen fungerer dårlig. Den handler om at den har fungert på overtid altfor lenge.
Ok folkens, velkommen til Amygdala podkast. Jeg heter Step og i tillegg til å være hosten din er jeg ADHD coach på vei mot en offisiell sertifisering.
Er det noe du sliter med i hverdagen og føler at du ikke kommer videre? Men tør ikke helt å spørre om hjelp fordi du er redd for å få beskjed om hva du skal gjøre eller blir avfeid med at det er jo enkelt? Vel, ADHD-hjerne trenger en annen inngang til å fungere - og det er akkurat det vi jobber med som ADHD coacher. Om du føler at en samtalepartner vil kunne hjelpe deg med å sortere tankene og kanskje komme fram til en mer ADHD-vennlig løsning, book gjerne en time på amygdalaparty.no. Usikker? Vel, jeg har gratis bli kjent time også :)
Så, til dagens tema.
Du er sliten. Du slapper av. Du drar på ferie. Du er kanskje sykmeldt. Men du føler deg fortsatt tom.
Tom for energi. Tom for tiltakslyst. Tom for glede.
Du begynner å lure. Er jeg deprimert? Er jeg utbrent?
Men om du har ADHD, kan det hende det er noe annet som skjer.
Det kan være ADHD-burnout.
Og ADHD-burnout er ikke noe du hviler deg ut av - i hvert fall ikke alene. Fordi problemet ikke bare er at du er sliten. Problemet er ofte det som gjorde deg sliten i utgangspunktet.
Det er det vi skal snakke om i dag.
DOPAMILLA: Det er ikke akkurat lystig tema.
Nei, Dopamilla. Men det må snakkes om. Og før vi går videre må jeg si én ting. ADHD-burnout er ikke et tema som lar seg forklare på en halvtime. Det er ikke én årsak, én løsning eller én opplevelse. Det er summen av mange ting som virker sammen. Så i dag skal vi lage kartet - ikke detaljkartet, men oversiktskartet. Vi skal se på hva som bygger opp til burnout, hvordan du kjenner det igjen, og hva som faktisk hjelper deg ut.
Jeg visste ikke at folk uten ADHD ikke hadde like mye energi som meg.
Det er en setning jeg leste på SoMe for en stund siden. Denne personen beskrev en timeplan som var full fra morgen kl langt ut på kvelden. Jobb. Ekstra jobb. Kurs. Trening. Møte venner. Reise på helgetur. Jobb igjen. Bursdagsselskap. Fra sju på morgenen til ti på kvelden.
Det skjer noe hele tiden. Fordi vi føler energi, har lyst til å gjøre ting. Å si nei til noe er å si nei til en mulighet. FOMO. Hva om du går glipp av noe, ikke sant?
Problemet er at man ikke har så mye mer energi enn andre.
ADHD-hjernen kan få ting til å føles energigivende når de er spennende eller stimulerende, selv om kroppen egentlig begynner å bli sliten.
Du kan føle deg "on" - engasjert, stimulert, motivert - og likevel tømmes energitanken. Fordi nervesystemet ditt jobber hardt. Du tappes for energi.
DOPAMILLA: Ja, jeg jobber hardt hele tiden, jeg.
Ja, du gjør det. Men nervesystemet gjør det også, og det er kanskje ikke så bra. Fordi når du tenker etter.
Etter en slik helg med masse spennende aktiviteter vet du at dagen etter, når du skal på jobben, så er du egentlig utkjørt før du i det hele tatt starter.
Stopper det deg?
På ingen måte.
Du fortsetter. Og fortsetter.
DOPAMILLA: Du, jeg blir litt svimmel her, kan du ta det med ro?
Nei, det er hele poenget Dopamilla. Man klarer ikke å ta det med ro. Men det har sin pris, selvsagt har det det. Jeg vet godt hvordan det føles - jeg har jo nesten hele arbeidslivet tatt en utdanning ved siden av jobben. Eller hatt to jobber samtidig. Eller hatt to jobber og tatt en utdanning.
Og det kan være imponerende om du ser på mengden du får unna, ikke sant?
Se, hva jeg klarer? Se hvor mye press jeg tåler?
Er jeg ikke flink?
Men i virkeligheten er det galskap.
La oss se hva som leder oss dit. Det ser ut som energi. Det ser ut som viljestyrke. Men det er ingen av delene. Det er heller ikke dårlig planlegging.
Det er en hjerne hvor bremsen ofte kommer sent.
DOPAMILLA: Altså, skal du snakke bil og bensin igjen?
Jeg tror jeg må nesten det, Dopamilla. Fordi det er et veldig forståelig bilde. Hvis du ser på energitanken din som en bensintank. Den kan inneholde så og så mye energi. ADHD-hjernen har ikke en større energitank, men vi har en defekt drivstoffmåler. Vi merker ikke at det minker før lampa lyser rødt – eller motoren plutselig stopper på motorveien. Den neurotypiske personen suser allerede mot bensinstasjonen fordi kroppen har sagt fra: nå er jeg sliten, du må slappe av.
ADHD-hjernen kjører ufortrødent videre. Vi har jo masse energi, sier kroppen vår. Men den skjønner ikke at den kjører på den siste resten av reservetanken. Tanken er i ferd med å bli tom. Skikkelig tom.
Noen ganger aner du det. Andre ganger kommer krasjet som en overraskelse.
ADHD-hjernen er ikke bare dårlig til å oppdage at tanken begynner å bli tom.
Mange av oss har også lært oss en strategi som fungerer overraskende godt. Fordi vi får tegn på at tanken begynner å bli tom - vi er bare lært til å gjøre det som alltid har fungert før.
Når vi mister fokus, prøver vi hardere.
Når vi kommer bakpå, prøver vi hardere.
Når vi er slitne, prøver vi hardere.
Og det fungerer. Helt til det ikke gjør det.
Problemet er at burnout er ett av de få problemene hvor mer innsats ofte gjør situasjonen verre.
Du kan ikke prestere deg ut av en utmattelse som er skapt av at du har prestert for mye for lenge.
DOPAMILLA: Men det stopper deg ikke.
Nei, det gjør det ikke. Og hva er det egentlig som holder deg i gang?
På utsiden ser det ut som en person som får mye til. Overachiever. Multitasker. Alltid tilgjengelig. Du vil ikke skuffe folk, og du tror at din verdi som menneske måles i det du oppnår. Selvsagt gjør du det - du har hele livet fått beskjeder som bekrefter det.
Så du tar på deg alltid litt mer.
DOPAMILLA: Ja, fordi jeg er så flink jente.
Ja, nettopp.
Og på innsiden er det en person som aldri slår av. Som grubbler. Som tviler på seg selv. Som sover dårlig, spiser for å regulere seg, scroller for å roe ned - og våkner neste dag og starter på nytt.
Og visste du at hver gang du bytter oppgave, koster det energi? Ikke litt. Faktisk ganske mye. Og med en ADHD-hjerne bytter du oppgave omtrent hele tiden.
DOPAMILLA: Ny hobby? Anyone? Kan jeg by på en ny hobby?
Dopamilla, vi prøver å være seriøse her.
Og i kroppen? Kronisk smerte. Mageproblemer. Angst. Ting som hver for seg får sine egne diagnoser. Men som egentlig henger sammen.
Gjett om det er utmattende å leve sånn.
Og i tillegg: den usynlige jobben mange ADHD-kvinner har på si. Den de ikke valgte selv, men ble likevel rekruttert og opplært i. Maskering. Du lytter ekstra nøye fordi du er redd for å miste tråden. Du planlegger hva du skal si mens den andre snakker. Du holder deg stille i møtet selv om kroppen skriker etter bevegelse. Du later som du husker ting du ikke husker.
Du har blitt opplært så godt at det skjer automatisk. Du vet ikke engang at du gjør det. Men kroppen vet det. Det er som en usynlig lekkasje fra energitanken, dag inn og dag ut.
DOPAMILLA: Lekker som en sil! Altså, Step jeg er sliten bare jeg hører på deg.
Ja, og det er flere lekkasjer. RSD - den konstante alarmberedskapen for å ikke skuffe noen, ikke gjøre noe galt. Den frykten i kroppen døgnet rundt trekker fra kontoen din, selv de dagene da ingenting spesielt skjer.
Og perfeksjonismestemmen som sier at hvis du ikke kan gjøre det perfekt, er det ikke verdt å gjøre i det hele tatt. At å be om hjelp er et nederlag.
DOPAMILLA: Nederlag? Vi snakker Waterloo her, altså?
Og så hormoner på toppen av alt - det fortjener en egen episode, og den kommer. Men poenget er at dopamin og østrogen jobber sammen, og når østrogennivået svinger - i syklus, etter fødsel, inn i perimenopause - påvirker det direkte hvor godt dopaminsystemet fungerer. Det som var lett forrige uke er plutselig en katastrofe denne uka.
DOPAMILLA: Walking disaster, jeg har sagt det hele tiden!
Og nå vil jeg at du skal stoppe et sekund.
Ikke for å ta notater. Ikke for å lage en plan. Bare for å la det synke inn.
For hvis du kjenner deg igjen i noe av dette - ikke rart du er sliten. Det er ikke rart i det hele tatt. Du har ikke vært lat. Du har ikke vært svak. Du har kjørt på tom tank i lang tid, i en verden som ikke er bygget for hjernen din, og du har gjort det uten å vite hvorfor det var så mye tyngre for deg enn for andre.
Det er utmattende å alltid tro at det er noe galt med deg.
Bare så det er klart: Det er ikke noe galt med deg. Du er nok som du er.
Du trenger ikke å prestere som et helt konsulentfirma for at du skal bli et godt menneske.
DOPAMILLA: Skjønner du, eller?
Ja, jeg gjør det. Fordi jeg har vært der. Flere ganger. Det kalles ADHD-burnout. Og nettopp fordi ingen forklarte meg dette - ikke rart det har skjedd mer enn én gang.
Og det er ganske klare tegn - fordi slike burnouts kommer ofte i sirkler. Ikke én stor kollaps, men en serie av krasj og gjenoppretting. Man tror man er frisk, starter opp igjen på samme nivå, og krasjer på nytt.
DOPAMILLA: Jeg syns du bør ta deg en tur til kjøreskole, jeg.
Så da jeg satt der på det treningsstudio som jeg har nevnt tidligere, hadde tatt av meg skoene, men klarte ikke noe mer, var jeg på vei inn i et mørkt sted. Den siste gangen føltes nemlig nesten fysisk for meg. Som å bli dratt ned i sort hull.
Husker du bensintanken? Det er akkurat det som skjer. Bilen stopper midt i veien. Og da er det ikke nok å fylle litt. Da må du til verksted fordi motoren har kjørt seg fast.
DOPAMILLA: Altså, den serviceregningen der, den vil ikke jeg betale.
Nei, den er veldig dyr. Og det verste? At burnout kan komme snikende. Du merker det ikke før det er for seint.
Og ironisk nok kan en burnout komme etter en periode som ser veldig suksessfull ut. Du har fått til noe på jobben, fullført studium.
DOPAMILLA: Ja, som å jobbe og jobbe og jobbe og falle om syk første dag på ferien?
Ja, noe sånt. Ofte er det de fysiske symptomene som er synlige først, og man prøver å kurere dem. Om du har udiagnostisert ADHD, har du muligens fått en annen diagnose: Fibromyalgi, magetrøbbel, angst. Noen ganger eksisterer de side om side, og noen ganger overskygger de den underliggende ADHD-en.
Kroppen er overbelastet og skriker om hjelp - men du blir behandlet for symptomene, ikke årsaken. Samme bil, men nå er det fjæringen som ryker, fordi ingen oppdaget at den kjører på samme hullete vei hver dag.
DOPAMILLA: Nei, fordi du må reparere veien!!
Ja, det er det. Jeg hadde betennelse i kroppen som ingen fant ut av. Smerter. Klarte knapt å reise meg fra senga. Legen var så opptatt av de fysiske symptomene. Ikke av årsaken.
Men jeg kan ikke klandre ham. Jeg ante ikke at jeg kunne ha ADHD; så hvordan skulle han vite det?
DOPAMILLA: Nei, med mindre man har en synsk lege, da.
Ja, det finnes ikke så mange av dem.
Om jeg skal oppsummere burnout litt forenklet: du har kjørt hjernen din litt for mye og litt for lenge. Burnout handler ikke om at hjernen ikke fungerer - den er utslitt.
DOPAMILLA: Det skjønner jeg godt. Jeg er utslitt bare av å høre på deg.
Så hvordan vet du at du er på vei inn i en burnout? Eller allerede er der?
Kroppen begynner å snakke. Nakken og skuldrene spenner seg. Kjeven verker om morgenen fordi du har skjært tenner om natten. Hjertet dunker litt for fort. Hodepinen som ikke vil gi seg. Magen som reagerer på alt.
Og det indre. Du klarer ikke å koble av. Ikke om kvelden, ikke i helgen, ikke på ferie. Tankene kjører videre selv når kroppen har stoppet.
Og for noen skjer det også noe rart med tiden.
Du setter deg ned fem minutter - og plutselig har en time gått, uten at du helt aner hva du har gjort i den. Ikke fordi du var oppslukt av noe spennende. Bare borte.
Eller du ser opp en dag og tenker: Hvor ble det av mai? Det var jo nettopp april, og nå er det plutselig juni.
Dagene går. Ukene går. Og du føler nesten at du ser livet ditt gjennom et vindu i stedet for å være ordentlig til stede i det.
Du trekker deg unna. Venner. Familie. Ting du pleide å like. Det er ikke at du ikke vil - det er at du ikke har noe å gi.
En hardhet sniker seg inn. Du som alltid brydde deg, begynner å ikke bry deg lenger. Du blir kynisk. Ironisk på en måte som ikke er morsom. Distansert.
Du begynner å tvile på deg selv. Husket jeg å låse huset? Har jeg mobilen med? Sa jeg ifra til sjefen? Har jeg ringt til barnehagen? Hjernen er så opptatt at korttidshukommelsen kortslutter.
Og for å illustrere det siste.
En gang kjørte vi på besøk til svigermor. Etter 40 min i bilen spør hjernen min: Hvor er husnøklene?
Så husker jeg ikke hvor jeg hadde gjort av dem. Jeg sier til samboeren min som sitter i passasjersete om han kan se etter dem. De ligger ikke på den vanlige plassen i bilen.
Henger de i døra hjemme, sier han.
Nei, sier jeg. Jeg er sikker.
Men jeg er i grunn ikke sikker. Fordi jeg vet at jeg ikke kan være sikker. Fordi jeg av og til glemmer slike ting. Så jeg sitter den neste timen og prøver å spille av filmen med avreise i hodet. Jeg er sikker at jeg tok nøklene ut av dørene. Jeg er sikker at jeg sjekket at døra var låst. Men derfra?
Jeg aner ikke hvor det ble av nøklene.
De kan ha falt ut av hendene og ligger på plenen.
De kan ligge i buret til hundene fordi jeg kan ha lagt dem der mens jeg lastet hundene inn.
De kan ligge under genseren som jeg la i baksete.
Men egentlig, egentlig lurer jeg om jeg KAN ha glemt dem i døra likevel.
Da vi kommer fram, reiser jeg meg og så sier mannen min: Du kjente ikke noe mens du kjørte? Nei, sier jeg.
Jeg hadde sittet på nøklene hele veien.
DOPAMILLA: Ja, du får vel sånn snor rundt halsen som neste tiltak?
Ja, kanskje det er faktisk en god løsning.
Men alt dette er skremmende. I hvert fall hvis du aldri har opplevd burnout før og ikke skjønner at dette er signaler du bør ta på alvor. Når systemet er overloadet, må noe vike. Og veldig ofte er det de tingene vi merker først: hukommelse, fokus, organisering og evnen til å holde styr på livet.
Hvem er denne glemske og kyniske personen som flyttet inn i huset mitt?
Og så kommer kanskje det øyeblikket. Badet. Gulvet. Tårene som bare kommer. Ikke fordi noe spesielt skjedde. Men fordi kroppen endelig får slippe til.
Det er ikke et sammenbrudd. Det er kroppen din som endelig får si det den har prøvd å si lenge.
DOPAMILLA: Fordi alt er viktig! Alt må gjøres! Må delta på alt!
Om du sitter her nå og rister bestemt på hodet: Nei, nei, ingenting på lista mi er uviktig - så har jeg et oppfølgingsspørsmål til deg:
Hvordan har den strategien fungert for deg så langt?
Hvis du har definert hele livet ditt som livsviktig, og resultatet er at du sitter her utslitt, irritabel og overveldet, så har du ikke et organisatorisk problem. Du prøver å forhandle med virkeligheten.
DOPAMILLA: Jeg prøver å forhandle med alt. Alt kan prutes!
Dette kan ikke prutes, Dopamilla. Sannheten er at du har begrenset med energi.
Hvis du nekter å velge hva som er mindre viktig, så velger kroppen din for deg. Kanskje ikke neste uke. Kanskje ikke om en måned. Kanskje ikke om to år. Men det kommer. Kroppen kommer til å ta en sjefsavgjørelse. Da kræsjer du, og da blir alt uviktig, enten du vil eller ikke.
Så valget ditt er ikke OM du skal slakke på kravene, men om du gjør det frivillig på dine egne premisser, eller venter til systemet ditt gjør det for deg.
ADHD burnout er ikke én ting. Det er et bensintank med mange små hull som alle sammen tømmer litt og litt - og ingen av dem er synlige på måleren.
DOPAMILLA: Den tanken har ikke jeg lyst til å tette!
Nei Dopamilla. Det skjønner jeg. Det er mange variabler, og det tar tid. Mye lengre tid enn man skulle tro. Fordi du kan ikke bare hvile deg frisk. Du må bruke hjernen din annerledes. Det er en stor jobb - og jeg går ikke i dybden på hvordan i dag, for det er nok til en hel episode. Men la oss i hvert fall se raskt på hva som faktisk hjelper, og hvor du kan begynne.
---
Så, når du en gang er der, gråtende på badegolvet, hva skal du gjøre?
Når du har vært i burnout lenge, er kroppen bokstavelig talt i kronisk stressmodus. Stressystemet står på høygir over lang tid. Nervesystemet skiller ikke mellom "farlig tiger" og "femten ubesvarte meldinger og en deadline." Det reagerer likt.
Det er her podkastens navn kommer inn: Amygdala. Det er hjernens alarmsentral. For Amygdala klarer ikke å se forskjell på en reell livsfare og en sosial fare. Om du er redd for å bli avvist, reagerer hjernen din som om du møter en sabeltanntiger. Nervesystemet har pumpet ut stresshormoner så lenge at systemet har gått i vranglås, og kroppen er i en konstant, kronisk stressmodus.
DOPAMILLA: Ja, det er tiger overalt!
Ja, du kan så si Dopamilla. Jeg syns det er fascinerende at hjernen vår fungerer slik. En tiger eller en prosjektdeadline - tiger!
Det første som må skje er at du roer ned selve alarmsystemet. Ikke løs problemene, ikke lag en plan ennå - bare roe ned alarmen. For meg har det handlet om bevegelse i naturen, uten mål eller mening - bare gå, ikke trene. Ingen prestasjon nå!
Og det handler også om å senke forventingene. Du kommer ikke ut av en burnout på en uke.
DOPAMILLA: Ja, men jobben...
Ja, jobben. Den må vente. En ting som kan hjelpe er å minske antall ting du trenger å bruke energi på - og da snakker jeg helt på et banalt nivå. Som å spise samme frokost hver dag i en periode, fordi én mindre beslutning er én mindre ting som tapper deg. Mindre stimuli om kvelden - skjermen av tidligere enn du tror du trenger. Eller legge fra telefonen helt.
Men hvis du allerede har krasjet skikkelig, snakker vi ofte om noe mer enn små justeringer.
Jeg har tidligere løst dette på to måter. Enten byttet jeg jobb til noe som ikke krevde særlig mye tankevirksomhet - manuelt arbeid hvor jeg kunne dagdrømme og hvile hjernen. Det fungerte utmerket.
Eller jeg ble sykmeldt - men ikke på grunn av utbrenthet, fordi den maskerte jeg selvsagt.
DOPAMILLA: Ja, selvsagt. Du hadde klart å maskere et brukket bein eller?
Tja, det kan godt hende, fordi å ta imot hjelp er ikke noe vi er flinke til, som du sikkert vet.
Når hjernen vår er sliten, er den skikkelig sliten. Den kan ikke lære, planlegge, prioritere eller ta gode beslutninger - fordi alle ressurser går til å overleve akkurat nå. Presser du den til å late som alt er normalt, blir beslutningene deretter. Ikke nødvendigvis så smarte ...
DOPAMILLA: Ja, enda godt ingen spurte deg om du ville rane en bank da...
Jeg håper ikke det er så ille. Og det verste er at du skjønner ikke hvorfor du føler at du litt treig i oppfatningen.
Men poenget står: du må roe ned alarmsystemet før du gjør noe annet. Og jeg gjentar - det tar tid.
Hvis årsaken var maskering, perfeksjonisme, hyperfokus, RSD og et energiregnskap som ikke går opp, hjelper det ikke å ta en uke fri og så gå tilbake til nøyaktig samme mønster.
DOPAMILLA: Men du, jeg blir ferdig på en uke, jeg.
Nei. Og det er akkurat der mange av oss går i fella. Den dagen du føler deg litt bedre, tenker du ikke: "Så fint, da fortsetter jeg forsiktig."
Nei da.
Du tenker: "Endelig! Nå skal jeg ta igjen alt jeg ikke har gjort de siste seks månedene." Og så er vi i gang igjen.
DOPAMILLA: Det høres ut som en glimrende plan.
Ja, helt til du krasjer på nytt.
Å komme seg ut av burnout handler ikke om å komme raskest mulig tilbake til full fart. Det handler om å bygge kapasitet gradvis - og det starter med å faktisk lære hva som fyller tanken din og hva som tømmer den. Det er ikke alltid åpenbart. Noen ting føles gøy og tapper deg fullstendig. Andre ting føles kjedelige og gir deg energi tilbake.
Så om du liker noe, er ikke et godt målestokk. Se på meg: Jeg elsker å dykke ned i rabbitholes. I forrige uke ble jeg fullstendig oppslukt i et eller annet veldig spennende.
DOPAMILLA: Ja, siden du ikke husker nå hva det var, så var det veldig spennende.
Det er ikke poenget, Dopamilla. Poenget er at jeg kjente at jeg var på vei inn i en rabbithole. Åh ja, la oss hoppe, ikke sant? Men jeg vet at gjør jeg det, sover jeg dårlig etterpå. Hjernen kjører og kjører, slår ikke av. Og det tapper meg. Så jeg sjekket inn med meg selv først: har jeg råd til dette akkurat nå? Og jeg ga meg etter en halvtime. Ikke fordi jeg ikke ville mer, men fordi jeg vet nå hva betalingen blir hvis jeg lar det gå tre timer.
Det er det viktigste verktøyet, egentlig. Ikke se etter "er dette gøy", men: "Hva kostet dette meg etterpå? Hadde jeg fortsatt energi? Hadde jeg energi dagen etter?" Om du har vært gjennom burnout før, så er det lettere å se tegnene.
Men det er dessverre ikke så lett å se før man har kjørt seg fast. Så la meg gi deg noen eksempler på hva kroppen prøver å si:
Du krasjer helt og sover i ørten timer når du endelig får muligheten.
Du drar på ferie og blir syk første dag - hver gang.
Du har en fridag og klarer ingenting, bare stirrer i veggen.
Du begynner å gråte i bilen på vei hjem fra jobb uten at du vet hvorfor.
Kroppen nekter å stå opp selv om hodet sier at du må.
Du gleder deg til ingenting - selv ting du normalt elsker.
Det er ikke du som er umulig. Du må ikke prøve hardere. Det er kroppen din som prøver å si ifra.
Og husk - selv om du blir bedre av selve burnouten, vil du fortsatt ha en måler som lyger. Som rapporterer at jada, du har masse bensin, mens du egentlig kjører på reserve igjen. Derfor må vi bli flinkere til å lytte til kroppen.
DOPAMILLA: Du, er det forbudt å si at man må bli flinkere. Vi er jo flinke så det holder.
Det har du helt rett i. Men akkurat her er det ett unntak. Fordi kroppen prøver å si fra at den er sliten, og vi later som tanken er full.
ADHD-burnout er ikke som en brukket arm. Det heler ikke, og så bruker du armen som før. Du blir sannsynligvis aldri "ferdig" på den måten hjernen din håper på. Det er ikke en destinasjon du ankommer. Det er mer at du gradvis begynner å kjenne igjen signalene tidligere. Måleren blir litt mer pålitelig. Du lærer å fylle tanken før den er helt tom. I hvertfall etter at du har kræsjet flere ganger ...
DOPAMILLA: Jeg tenker grønn juice og yoga-retreat, Step.
Poenget er å justere livet - hva vi sier ja til, hva vi bruker energien på. Det begynner ikke med en stor omveltning. Det begynner kanskje med å slå av varsler på telefonen denne uka. Eller si nei til én ting du normalt ville sagt ja til. Velg én ting. Bare én. Og bygg videre derfra neste uke.
Det går ikke an å leve som om hvert ledige sekund skal fylles med noe. Det går ikke.
DOPAMILLA: Nei, det går ikke. Jeg orker ikke dette kjøret.
Og alt vi har snakket om som årsaker, er jo også det du gradvis må jobbe med. Maskering tapper deg, så du kan ikke fortsette å maske på samme nivå og forvente at ting blir bedre. Perfeksjonismen tapper deg. RSD tapper deg. Å ikke be om hjelp tapper deg. Du kan ikke bare behandle utmattelsen og la alle hullene stå åpne. Tanken er fortsatt lekk.
DOPAMILLA: Ja, det er jo bare å slutte med det, da. Enkelt.
Nei, Dopamilla. Det er ikke enkelt. Men det er mulig. Og det begynner med å forstå hva som faktisk koster hva - noe du nå vet litt mer om enn du gjorde for tretti minutter siden.
Det er godt mulig jeg kommer tilbake til akkurat dette over sommeren, for her er det mye å snakke om. Vi har så vidt skrapt overflaten.
Forebygging handler egentlig om noe mye større enn å lage en bedre huskeliste eller si nei litt oftere. Det handler om å bygge livet rundt hjernen din - i stedet for å fortsette å presse hjernen din inn i et liv som ikke er bygget for den.
Det er et tema jeg er så opptatt av at jeg har skrevet en hel bok om det. Den heter The Habitat Shift, og den kommer forhåpentligvis til høsten.
Nå i juli skal jeg gjøre et lite eksperiment. Jeg skal sende dere på en ferie. En litt annerledes ferie. Bare vent - jeg starter med en episode 1. juli og du får en kort episode hver dag hele måned.
Brace yourself for en tur med Amundsen. Lykke til med det!
Om du føler deg alene i alt dette og føler at det hadde vært godt å være med i en gruppe hvor alle sliter med det samme og alle forstår hva du snakker om - ja, da kan jeg si at jeg jobber med en community som skal lanseres til høsten. Et sted hvor vi kan snakke sammen og hjelpe hverandre mot en bedre hverdag med ADHD. Om det høres ut som noe du har lyst til å være med på, kan du gå til amygdalaparty.no og registrere eposten din. Du får beskjed med en gang det er ferdig!