S02E24 - Ferie & ADHD: Trenger du ferie etter ferien?
Trenger du ferie etter ferien? Da er du ikke alene. I denne episoden snakker vi om ADHD-hjerner, sommer-FOMO, venninneturer, Machu Picchu, tyttebær i regnvær og hvorfor noen kommer hjem fra ferie med energi mens andre trenger en uke til for å komme seg. Kanskje hvile ikke handler om å gjøre minst mulig – kanskje det handler om å gjøre det som gir energi tilbake.
OK folkens, velkommen til Amygdala Party. Jeg heter Step, og i dag skal vi snakke om ferie.
Men ikke den ferien du ser på Instagram.
Den andre.
Før vi starter vil jeg nevne at jeg nå tar imot klienter til ADHD-coaching. Og siden jeg fortsatt samler timer til sertifisering, er prisen halvert. Vet du ikke helt om coaching er noe for deg? Da kan du booke en gratis bli-kjent-time på amygdalaparty.no.
Og nå - ferie.
For noen år siden hjalp jeg moren min med å planlegge en drømmetur til Norge - hun og venninnegjengen sin skulle feire at de fylte 60. Jeg ordnet logistikk, de sov hos meg noen dager, og så dro de av gårde på egen hånd.
Da de kom tilbake, så moren min fryktelig sliten ut.
DOPAMILLA: Ikke rart hun så sliten ut, vet du hvor stort Norge er?
Jo, det vet jeg. Men jeg tror ikke det var kilometerne som tok knekken på henne. Jeg er ganske sikker på at hun ikke hadde hatt en eneste avslappende dag på hele turen - ikke fordi venninnene krevde noe, men fordi hun selv hadde tatt på seg det fulle ansvaret for at alle skulle trives. At alle skulle få nok ut av turen. At ingen skulle bli skuffet.
Det ansvaret hadde hun pakket ned i kofferten hjemmefra. Og det veier mer enn bagasjen.
Og det rare er at ingen hadde bedt henne om det. Ingen hadde gitt henne jobben. Hun hadde bare tatt den på seg.
Og jeg tror mange av oss gjør akkurat det samme.
Vi går inn i ferien med følelsen av at vi må passe på alt. At alle skal ha det bra. At alle skal få valuta for pengene. At ingen skal bli skuffet.
Og kanskje er det derfor vi kommer hjem like slitne.
Kanskje er det lov å slippe litt tak. Kanskje er det lov å ikke ha 130 prosent kontroll hele tiden.
Og det er egentlig det denne episoden handler om. Ikke om hvor du drar på ferie. Men om hvem du er når du er der.
Jeg har selv følt meg sliten etter ferie mange ganger, men det er enda enklere å se på andre, slik jeg gjorde med mamma.
DOPAMILLA: Ja, som om du trenger en ferie etter å ha hatt ferie?
Ja, akkurat slik.
Ferien er gjerne noe vi gleder oss til. En tid som på en måte holder oss over vannet - uff, jeg er sliten, men snart har jeg ferie, så da skal jeg slappe av. Og de forventningene bare vokser og vokser jo mer slitne vi blir. Da skal man VIRKELIG slappe av og kose seg.
DOPAMILLA: Det der, det er en felle.
Ja, det er en felle. Fordi når du mot slutten av ferien oppdager at ikke bare har det skjedd lite avslapning, men at du er nesten enda mer sliten enn i begynnelsen av ferien - da kommer panikken.
Fordi tanken er tom.
Fordi man føler seg mislykket - ikke engang ferie klarer jeg.
Det er knapt nok bensin i til hjemreisen i tanken nå. Og jeg snakker ikke om bilen her, altså. Om energitanken din.
Og det verste - jobben venter rundt neste hjørne.
DOPAMILLA: Altså jeg trodde ferier var for å slappe av.
Ja, det er meningen, Dopamilla. Men likevel - du har tilbrakt to kanskje tre uker på stranda eller på hytta og føler ... at du er like tom for energi.
DOPAMILLA: Ja, men Step, det er ikke mulig.
Jo, det er fullt mulig. Jeg har vært der flere ganger selv. Altså, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har ligget på stranda mer enn en dag om gangen siden jeg gikk i sjuende klasse, men jeg har vært på ferie som var lite avslappende.
Men det finnes forskjellige måter å slappe av. Og - kanskje enda viktigere - man må være i stand til å slappe av. DET er man ikke alltid like flink til å gjøre med en ADHD-hjerne.
OK; skal vi se på dette sammen nå?
DOPAMILLA: Om jeg får lov å dra på ferie etterpå?
Du kan dra på en langhelg Dopamilla.
Men la meg stille deg noen spørsmål først. Og vær ærlig med deg selv.
Når du er på ferie - hvem er du?
Er du den som sørger for at alle har noe å gjøre? At ingen kjeder seg? At programmet henger sammen?
Er du den som holder konversasjonen gående med folk du egentlig ikke orker å snakke med - fordi de må jo ikke tro at du er uhøflig?
Er du den som allerede planlegger morgendagen mens alle andre er til stede i øyeblikket?
Selv når du "gjør ingenting" -hva gjør du egentlig da? Sjekker du at alle har det bra? Tenker du på hva dere skal spise til middag? Lurer du på om alle er fornøyde?
Ja, nettopp. Og jeg snakker ikke om hvem som lager maten eller booker hotellet. Jeg snakker om noe mer usynlig. Det psykiske ansvaret -det som ingen ser, men som noen alltid bærer.
Fordi det praktiske følger jo med av seg selv. Hvis du føler deg ansvarlig for at alle skal trives, så begynner du å planlegge. Og når du planlegger, må ting ordnes. Og da gjør du det selv - eller du maser på noen andre, og det er også en belastning.
Og det trenger ikke handle om barn eller familie. Det kan like gjerne være en vennegjeng, en partner, kollegaer på firmatur. Eller bare deg selv - med dine egne krav til hva ferien skal være og gi deg.
Det starter ikke med billettene. Det starter i hodet.
DOPAMILLA: Og gud, ja, der er det jo ganske travelt fra før?
Ja, det er det. Men jeg har opplevd hva som skjer når du faktisk slipper taket. Og jeg kan fortelle deg nøyaktig hvordan det føltes.
Jeg har en venninnegjeng og vi har reist sammen på flere langhelgturer sammen. Vi er fire stykker og ble alltid enig om hvor vi skulle - og så hadde alle noen ønsker om hva vi skulle gjøre i destinasjonen. Sånt sett hadde vi fylt programmet sammen. Men en gang var jeg veldig opptatt på jobben, så jeg sa rett ut: Jeg kan ikke være med på planleggingen, men jeg blir med.
Da jeg sto på Gardermoen, husker jeg at jeg sa: Jeg er bare med, jeg. Jeg aner ikke hva vi skal gjøre.
Og jeg følte meg merkelig avslappet. Fordi jeg hadde null ansvar for billetter til teater, for leting etter restauranter, for å finne hotell, severdigheter - ingenting. Jeg hadde rett og slett ikke ansvar for noe.
Eneste jeg måtte gjøre var å ta med passet, betale flybillett og dukke opp på Gardermoen.
Jeg husker ikke engang hvor var det vi reiste, men jeg husker den følelsen av å ikke ha ansvar.
DOPAMILLA: Ja, du var i praksis en femåring på tur.
Ja, jeg var det. Og det var deilig.
Men poenget mitt er - har du noen ganger tenkt over hva du egentlig gjør i ferien?
DOPAMILLA: Spiser is!
Ja, du spiser is, Dopamilla. Men jeg spør lytterne.
Fordi vi har en tendens til å påta oss roller på ferie uten at noen har utnevnt oss.
Fordi om du i ferien er logistikkansvarlig som sørger for at alle kommer fram.
At du er underholdningsansvarlig som sørger for at alle har noe å bruke tiden på.
Om du er cateringansvarlig som sørger for maten, og om du attpåtil er ansvarlig for at alle "koser seg" og "har god tid" - har du egentlig ferie?
DOPAMILLA: Det høres ikke ut som ferie. Det høres ut som et prosjekt med budsjettansvar.
Eller har du bare fått jobben med å sørge for at andre har det bra? For hvis du er ansvarlig for logistikken, stemningen, aktivitetene, måltidene og trivselen til alle andre, så er det kanskje ikke så rart at du er sliten.
Og kanskje er det lov å si at alt dette ikke trenger å være ditt ansvar.
Så når du ligger der på en strandsol (eller på hytta eller gud vet hvor) - hvor mye handler ferien om å lade dine batterier?
Hvem sørger for at du koser deg?
DOPAMILLA: Altså ...
Ja, Dopamilla. Fordi man tenker ikke på alt man gjør. Man bare gjør det.
Og selv om man kanskje har lagt jobben på kontoret, betyr det ikke at man lader batterier ved å påta seg ansvaret for alles vel og ve.
Først og fremst det psykiske ansvaret. Fordi når jeg tenker på den turen til mamma og hennes venninner, så var antakelig den følelsen av at de måtte få verdi for pengene den mest tyngende. Fordi - hva om det var tåke og regn da de kom til Geirangerfjorden?
DOPAMILLA: Man kan da ikke ta ansvar for det da!
Nei, man kan ikke gjør det. Men jeg er lite overrasket over at noen gjør det. Fordi mamma var i grunn ikke på ferie med venninnen sine - hun kjørte rundt i Norge med ansvar for venninne på skuldrene sine. Fordi de skulle få valuta for pengene. Og hun tenkte at det var hennes jobb at de gjorde det.
Det er ikke akkurat en avslappende måte å tilbringe ferie på.
Og så kan du tenke, jaja, men jeg organiserer ingenting. Jeg tar ungene, mannen og vi drar på hytta. Sammen med storfamilien.
Og så er det ikke nødvendigvis det at du føler at du må ordne alt. Da skjer det kanskje dette:
Svigermor vil på tur.
Ungene vil bade.
Mannen din vil grille.
Bestefar vil spille kort.
Og du får ikke et eneste minutt alene. Fordi du er omgitt av mennesker fra morgen til kveld. Det er alltid noen som skal si noe, noen som skal gi beskjed, noen som trenger hjelp til å finne baderingen, noen som lurer på hva skal vi ha til middag... og dagen går og du føler deg ganske sliten.
Du sover kanskje dårlig på nye steder også. Jeg gjør i hvert fall det. Ikke bare er senga ukjent og madrassen eller puta føles feil - hjernen spinner videre med dagens inntrykk og morgendagens planer. Og da starter du neste dag med underskudd før du i det hele tatt har stått opp.
DOPAMILLA: Altså jeg sover som en stein hvor som helst. Men det der høres ut som social overload om du spør meg!
Ja, det er sosial overstimulering i praksis. Eller kanskje dere har bestemt dere for å få mest mulig ut av ferien. Dere har kommet til et sted hvor det er mye å se, mye å oppleve. Og slik som jeg sa om mammas tur - man vil vel ha valuta for pengene.
Så man legger til et program.
Mandag: slott.
Tirsdag: museum.
Onsdag: fjelltur.
Torsdag: dyrepark.
Fredag: båttur.
For man må jo utnytte ferien.
DOPAMILLA: Vi skal jo KOSE OSS!
Ja, vi skal kose oss. Til vi bli utslitt. Fordi man kan også bli utslitt av sommer-FOMO.
Men - og her kommer det interessant. Jeg har aldri planlagt en slik familieferie og hatt ansvar for flokken. Jeg har aldri vært med storfamilie på hytta. Men, jeg har likevel ikke slappet av selv om jeg var alene på ferie.
Jeg har ved flere anledninger tenkt at: Jada, nå drar jeg hjem til mor. Alene. Skal ikke gjøre noe. Bare hjelpe henne med noe småtteri, men ellers slappe av. Ingen ektefelle. Ingen hunder. Bare meg.
DOPAMILLA: Har du kjørt deg vill da?
Nei, jeg gjorde ikke det, men selve ferien gikk ikke så bra. Jeg klarte ikke å slappe av. Og jo flere dager gikk forbi, desto mer stresset ble jeg fordi jeg ikke klarte å slappe av. Det føltes nesten som en slags nedtelling, ikke sant. Nå er det 10 dager til du skal på jobben. Nå er det 9 dager. Nå er det 8.
SLAPP AV for faen!
Jo mer jeg prøvde å slappe av, desto mindre klarte jeg det.
Det ble nesten en oppgave.
En jobb.
Nå skal vi slappe av.
Effektivt.
DOPAMILLA: Har du laget prosjektplan for avslapningen din også?
Ikke gi meg ideer.
Og så tenkte jeg - hvordan i alle dager kan det være at jeg ikke klarer å slappe av selv alene?
DOPAMILLA: Kanskje du er i dårlig selskap?
Takk for den Dopamilla. Men jeg tror forklaringen heter ADHD. For selv om du reiser helt alene. Selv om ingen forventer noe av deg.
Selv om du slipper å organisere en eneste ting.
Så er det ikke sikkert du kommer hjem uthvilt.
Fordi ADHD hjerne slapper ikke av ved å gjøre ingenting. Avslapning handler ikke om å fjerne arbeidet. Eller ikke bare det, da.
Fordi jeg ser for meg at en strandferie hadde gått omtrent slik:
Dag én: Dette er hyggelig.
Dag to: Kanskje jeg finner et litt roligere sted?
Dag tre: Det må da være en ruin, et museum eller en tursti i nærheten?
DOPAMILLA: Du kunne starte en arkeologisk utgravning bak hotellet?
Ja, det kunne jeg definitivt. Jeg vet ikke. Som sagt jeg har aldri vært på ferie i syden, og jeg må innrømme at ordet ferie hører ikke sammen med ordet syden i mitt hodet i det hele tatt. Fordi jeg hadde rett og slett fått makk av alt. Altfor mange mennesker. Altfor mye stimuli. Altfor mye å forholde seg til.
Og bare så det er sagt: Det er ikke det at jeg er usosial. Det er det at det blir for mye. Det blir overload av inntrykk. Det kan blir overload av maskering. Det kan bli rett og slett fordi en ADHD-hjerne ikke er så god på å slappe av ved å gjøre ingenting.
DOPAMILLA: Ja, men da kan du ikke ha ferie da?
Det morsomme er at når jeg ser tilbake på de feriene jeg faktisk husker med glede, så var de sjelden særlig avslappende på papiret. Jeg kan fortelle deg hva vi gjorde da vi var små. Det var jo ikke mange steder vi kunne dra til under kommunisttiden, men jeg husker spesielt godt en ferie til gamle Jugoslavia. Vi kjørte vår Moskvitsch, som i seg selv er verdt å lage en roadmovie om, men det vi gjorde at vi reiste flere forskjellige steder.
Vi tilbrakte noen dager her og der. Så kjørte vi - veeeeldig sakte - til neste destinasjon. Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange steder vi besøkte, men jeg husker den dag i dag at jeg tegnet en dagbok. Hver dag måtte jeg tegne og skrive litt om hvor vi hadde vært og hva vi hadde sett.
Og jeg husker i grunn ikke så mye av den ferien bortsett fra et par steder vi har vært og hvor gøy det hadde vært å tegne den dagboka.
DOPAMILLA: Så mens andre unger bygde sandslott, drev du med feltarbeid?
Ja, det gjorde jeg. Og vet du hva, jeg husker også en annen ferie som ville havne ganske høyt på lista over the best of the best: Da vi var små var vi på sommerleir. Der spilte vi sporingslek i skogen, bodde i telt og måtte gjøre mye selv. Den dag i dag husker jeg at jeg lærte at skogsnelle kunne man bruke i stedet for zalo for å vaske skitne kjeler fra kjøkkenet. Ikke akkurat en tradisjonell ferieminne, er det?
DOPAMILLA: Altså, er du sikker på at du er fra denne planeten?
Tja, man kan jo lure. Som voksen har jeg en annen favorittferie fra da jeg var på rundreise i sør-Amerika. Og ikke bare fordi jeg endelig fikk besøke Machu Picchu som har vært på ønskelista mi siden jeg var ganske ung. Men fordi reiste fra sted til sted hver dag, så mange spennende steder, fikk høre nye historier hver dag. Hjernen min var akkurat passe stimulert.
Og ikke engang det faktum at vi tilbrakte dagen i en buss var et problem - og jeg hater busser.
Og det var faktisk også første gangen jeg deltok på en organisert tur. Ergo det eneste jeg måtte gjøre var å møte på flyplassen med gyldig pass. Selvsagt har det sine ulemper, fordi man kanskje ikke får gjort på samme måte og i samme mengde som om man var alene, men gud, så deilig det var å bare være med.
DOPAMILLA: Ja, men den jobben å passe på deg, da!
Ja, stakkars guide. Hun hadde fått ansvar for 20 turister. Deriblant meg.
DOPAMILLA: Du var problemet, altså.
Jeg sier ikke at jeg var problemet. Jeg klarte faktisk å være der jeg skulle være til den tid jeg skulle være der.
Tenk det!
Men jeg stilte nok flere spørsmål enn gjennomsnittsturisten.
Og det er litt det som er ganske ironisk med ADHD hjernen. Den trenger struktur. Så organisert tur ga meg det - det var faste avreiser, det var middager, det var program.
Men vi hadde også tid til å gå på egen hånd, undersøke og gjøre hva vi ville. Jeg vil kalle det perfekt struktur for min hjerne.
Noen tar seg av det kjedelige, jeg kan ta ansvar for det morsomme.
Jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er å finne en helt annen ferie. Jeg tror løsningen er å slutte å tenke at dine behov teller null så snart ferien involverer andre mennesker.
Kanskje det bare handler om en time alene med en bok. En tur i skogen. En kaffe på brygga før resten av familien står opp. Noe som også fyller din tank litt.
DOPAMILLA: Men Step, du sa jo for bare noen få minutter siden at all den aktiviteten sliter en ut? Og nå sier du at man skal gjøre ting likevel?
Ja. Fordi det ikke handler om mengden aktivitet. Det handler om hvorfor du gjør det. Et slott på tirsdag fordi det står på programmet er noe helt annet enn å bruke en time på å undersøke noe som genuint interesserer deg. Den ene tømmer. Den andre lader.
Som å sitte og snakke med en lokal guide for å høre hvordan det virkelig var å leve i Peru som en innfødt.
Eller spise biff på et restaurant i Argentina og føre samtale med en overstrømmende hyggelig restauranteier -bare at han kunne fire ord engelsk og jeg kunne fire ord spansk. Likevel hadde vi en trivelig samtale.
Slike ting. Sånn som jeg liker. Det er slik jeg slapper av. Ved å bli kjent med nye ting. Ved å stille spørsmål. Lære. Oppleve.
Og det viktigste - det ser ut til at hjernen min liker det også.
DOPAMILLA: De andre tok bilder av Machu Picchu. Du forhørte lokalguiden.
Ja, det kan du si Dopamilla. Fordi en vanlig turist kan si: Så fint!
Mens jeg ser Machu Picchu og hjernen begynner med:
Hvordan tror du de bygget dette? Og hvorfor?
Hvor mange mennesker bodde her?
Hvor dro de stein fra?
Hva brukte de denne bygningen til?
Når ble det forlatt? Hvorfor?
Og så videre og så videre.
Jeg husker faktisk ikke engang om jeg har tatt noen bilder der. Sannsynligvis gjorde jeg det. Men det viktigste var å oppleve det. Sitte der og se utover og ta inn. Skjønner du?
DOPAMILLA: Jeg vil gjerne beseire noe. Jeg må bare finne ut hva.
Og nei, det handler ikke om å klarte Mt. Everest, det hadde jeg aldri drømt om. Jeg vil forstå. Jeg vil bli kjent. Jeg vil ikke beseire.
Så kanskje vi tolker ferie feil.
Kanskje hvile ikke handler om å gjøre minst mulig.
Kanskje hvile handler om å gjøre ting som gir energi tilbake.
Så hvordan ser en ferie ut når den faktisk gir energi tilbake?
Vel, når jeg ser på de feriene jeg har likt best, så er det noen mønstre som går igjen.
Og kanskje kan de gi deg noen ideer også.
Og en ting som gir mange ADHD-hjerner energi, er nysgjerrighet.
Jeg har ofte tenkt at ferie er en fantastisk anledning til å undersøke hyperfokusinteressene sine litt nærmere.
Enten det er inkarike, samuraier, Outlander, vikinger eller noe helt annet.
Poenget er ikke nødvendigvis hvor du drar.
Poenget er at ferien får lov til å inneholde noe som faktisk interesserer deg.
DOPAMILLA: Hva med resten av familien? Putter dem på kennel, sammen med hundene?
Og nå tenker kanskje noen av dere: Det er lett for deg å si, Step. Du har ikke barn.
Og det har dere helt rett i. Jeg skal ikke påstå at jeg vet hvordan en småbarnsferie ser ut.
Men jeg tror fortsatt at poenget gjelder: Ferien trenger ikke handle bare om alle andre.
Og jeg tror heller ikke det trenger å være enten eller.
Jeg husker da jeg booket ferie på Bornholm. Og så viste det seg at det "tilfeldigvis" var en hundeutstilling der som jeg "tilfeldigvis" hadde meldt hunden min på. Og samtidig er Bornholm et fantastisk sted for barn. Og egentlig gjelder det mange steder. Det handler ikke nødvendigvis om å velge mellom det som passer deg og det som passer resten av familien.
Det handler ikke om å komme seg unna. Det handler om å finne ett øyeblikk - eller ti - hvor du gjør noe som faktisk gir deg noe tilbake. Selv midt i familiefeien. Selv på hytta med svigermor.
Det trenger ikke være enten eller. Og det trenger ikke være eksotisk.
Hytta i skogen, en helgetur til nærmeste by, et gammelt fort ingen andre gidder å besøke - det handler ikke om hvor du er. Det handler om at du underveis husker å ta vare på deg selv.
At du av og til legger fra deg ansvaret for at alle andre har det bra.
DOPAMILLA: Så kan du plukke blåbær.
Ja, faktisk. En gang tilbrakte jeg tre uker på en skogshytte hvor jeg plukket sannsynligvis femten kilo tyttebær. I regnet. Fordi det var en sånn klassisk fin norsk sensommer. Masser regn og temperaturer rundt 13 grader.
DOPAMILLA: Ja, deilig, ikke sant?
Ja, veldig, men sannheten er at jeg slapper veldig godt av med å plukke blåbær eller tyttebær. Da vi var små plukket vi masse sopp, og det var nesten som en konkurranse for oss unger. Hvem har funnet flest sopp? Hvem har funnet den fineste soppen? Men også: Hvem har plukket mest blåbær?
Mange ADHD-hjerner slapper faktisk bedre av ved å gjøre ting enn ved å gjøre ingenting. Bevegelse, prosjekter, oppdagelser - det ER avslapning for oss.
DOPAMILLA: Ja, som å male huset.
Vet du hva? Kanskje. Ikke hvis du står der og banner fordi du må bli ferdig før regnet kommer.
Men hvis du faktisk liker å holde på med praktiske ting, kan det være overraskende avslappende.
Fordi hendene har noe å gjøre.
Kroppen beveger seg.
Du ser at det går framover.
Og hjernen får akkurat passe mye å holde på med. Jeg får se, fordi malingen venter meg om et par uker.
DOPAMILLA: Vent litt. Nå prøver du å selge inn husmaling som ferie.
Nei. Jeg prøver å selge inn tanken om at avslapning ikke ser lik ut for alle.
Poenget mitt er: Ikke la deg presse inn i "standard ferie" fordi alle andre gjør det. All-inclusive-resort der du skal slappe av ved bassenget i 10 dager? For mange ADHD-hjerner er det tortur, ikke avslapning.
Men ikke for alle.
Noen elsker faktisk strandferie. Noen kommer hjem uthvilte etter to uker med bøker, havutsikt og lange dager i sola.
Og vet du hva? Det er helt greit.
Poenget er ikke at du skal like det samme som meg.
Poenget er at du skal finne ut hva som faktisk gir DEG energi tilbake.
Spør deg selv: Hva gir MEG energi? Bevegelse? Nye steder? Prosjekter? Sosial stimuli? Stillhet i naturen? Sørg for at det også er plass til det i familieferien.
For hvis ferien bare handler om hva alle andre trenger, er det ikke så rart om du kommer hjem tom.
Derfor er det slik at noen kommer hjem fra ferie med energi. Ikke fordi de har gjort minst mulig. Men fordi de har brukt to uker på ting som faktisk ga dem noe tilbake. Og jeg snakker ikke om at ferien skal handle kun om deg. Jeg snakker om at den ikke skal handle kun om alle andre heller.
Og jeg lurer på om du noen gang har hatt en ferie hvor noen andre tok ansvaret. Hvor du bare fikk være med. Som en femåring på tur, for å si det med Dopamilas ord.
DOPAMILLA: Jeg sa det som et kompliment.
Jeg vet det. Men kanskje det er det vi egentlig trenger av og til. Ikke å bli behandlet som en femåring, men å slippe å ha ansvaret for alt.
Og en ting til. Jeg vet at mange av dere kjenner på akkurat det vi snakker om i dag - at ferien ikke lader batteriene, at man kommer hjem like tom som man dro. Og at det kan føles ganske ensomt å ikke forstå hvorfor.
Derfor åpner jeg en norsk community til høsten - et sted hvor vi kan snakke om akkurat slike ting sammen. Hvis du vil være blant de første som får vite når den er klar, kan du melde deg på mailingslisten på amygdalaparty.no.
Og husk: Du trenger ikke en perfekt ferie. Du trenger å gi deg selv lov til å ikke påta deg ansvaret for alt og alle hele tiden. Ta deg også tid til aktiviteten som gir deg energi. Det handler ikke om at alt skal dreie seg om deg. Det handler om å huske at du også er en del av ferien.
For du kan ikke gi andre noe du ikke har selv. Og en utladet versjon av deg er ikke til glede for noen - minst av alt deg selv.
Å ta vare på deg selv i ferien er ikke noe du må fortjene. Det er en del av poenget.