S02E27 - Alene, utslitt & ADHD: Derfor blir to-do-lista aldri ferdig – og her er grunnen til at den er uendelig
Du legger deg sliten. Likevel føles det som om du ikke har gjort nok. To-do-lista blir aldri kortere. Den bare vokser. Og kanskje det aller tyngste er følelsen av å være helt alene med alt ansvaret. Hvorfor føles det sånn? Og hvorfor ender så mange kvinner med ADHD opp med en følelse av at alt hviler på dem? I denne episoden utforsker vi en hypotese som kanskje kan forklare hvorfor så mange kvinner med ADHD kjenner på akkurat denne følelsen.
OK, folkens, velkommen til Amygdala Party. Jeg heter Step, er ADHD-coach og verten din her på podkasten. I dag skal vi snakke om hvorfor to-do-lista di aldri ser ut til å ta slutt. Og hvorfor det samme mønsteret ofte skaper frustrasjon i parforhold, familier – og en følelse av at du står alene med alt.
Gjennom sommeren har jeg nemlig gått og tenkt på noe. Etter flere samtaler med klienter, egne erfaringer og alt jeg har lest om ADHD både av fagbøker, men også erfaringer, har jeg begynt å lure på om det finnes en måte å forstå dette på. Jeg vet ikke om jeg har rett. Dette er en hypotese. En mulig forklaring. Men jo mer jeg tenker på den, jo flere brikker ser ut til å falle på plass.
Man har en liste over ting som må gjøres.
Du kommer hjem fra jobben.
Så er det oppvasken. Klesvasken. Matpakke til ungene.
Rydde rydde rydde.
Fikse fikse fikse.
Så ringer en venninne og vil ha hjelp med å bake kake til mannens bursdag.
Jada, sier du.
Så ringe svigermor og kommer på besøk.
Jada, sier mannen din. Og plutselig sitter du der som en vertinne i tillegg til den lange lista.
Og så ser du at listen med oppgaver ikke bare minker, den vokser.
DOPAMILLA: Og så ser du støvet. Det så du selvfølgelig ikke da du kom inn døra...
Og det er bare tirsdag.
Og så er det samme på onsdag.
Og torsdag.
Og sånn går nå dagene.
Oppgave etter oppgave.
Liste etter liste.
Og du løper og løper. Ja, som om du var i et hamsterhjul.
Og her kommer to viktige spørsmål? Det første er: Hvorfor gjør du det? Det andre kommer vi tilbake til.
Men altså: Hvorfor gjør du dette?
Fordi du må, sier du kanskje.
Fordi hvis ikke jeg gjør det, så vil ingen andre gjøre det.
Fordi om jeg sier nei, vil de ikke like meg.
Fordi jeg vil bli oppfattet som normal.
Ikke rotete. Ikke dum. Ikke udugelig.
DOPAMILLA: Er jeg ikke normal da? Jeg er vel normal?
Dopamilla, dette handler ikke om deg.
Og ja, jeg forstår det. Det vil vi alle. Vi alle vil framstå som normale, dyktige og dugendes. Det er helt normalt - fordi vi mennesker ønsker å tilhøre. Tilhørighet er viktig for vår overlevelse. Den som hørte til en gruppe hadde større sjanse for å overleve. Den som var outkasten - vel, sjansene var ganske små.
Altså, nå snakker jeg ikke om verden slik det er i dag, men slik den var for mange tusen år siden. Men det innebygde ønske, det behovet om å tilhøre, det har vi ennå.
Derfor ønsker vi å framstå som ... ja. Normale.
Normalt er kult.
Normalt passer i gruppa, ikke sant?
Og siden vi fra barndommen av blir rettet på, og kjeftet på og fortalt at vi burde prøve hardere, være mer stille, eller fokusere eller gitt velmente råd vi ikke har bedt om - ja da er det lett å tro at vi ikke er normale. Ikke sant?
Når så mange retter på deg og du tingene du gjør, så må det jo være noe feil ... med deg?
(og bare så det er sagt - det er ikke noe feil med deg, det er feil med oppfatningen om at det finnes en norm å måle alle på, men det trenger vi ikke å snakke om i dag).
DOPAMILLA: Nei, det er ikke feil med deg. Husk det! Men ikke legg det på huskelista... den er lang nok.
Og kanskje gjelder dette særlig mange jenter. For jenter får ofte tidligere ansvar hjemme. De blir tidligere forventet å være flinke, hjelpsomme og ta hensyn til hvordan andre har det. De lærer å regulere stemningen rundt seg og passe på at alle har det bra.
Når du i tillegg har en ADHD-hjerne som allerede bruker mye energi på å kompensere og unngå kritikk, kan den jobben bli utrolig kostbar. Det er kanskje ikke så rart at mange av oss ender opp med å tro at vi må fikse alt – for alle.
Jeg tror at det er derfor mange av oss etter hvert begynner å tro at vi må prøve hardere.
Bli flinkere.
Så vi bygger systemer. Vi forebygger.
Fordi om du gjør alt før noen andre ser at det blir et problem, ja, da kan du ikke bli kritisert, ikke sant?
Det kan se omtrent slik ut:
"Hvis jeg ikke vasker nå, blir det kaos i morgen."
"Hvis jeg ikke pakker nå, glemmer vi noe."
"Hvis jeg ikke gjør det, ender det opp med å bli mitt problem uansett."
DOPAMILLA: Det heter skadebegrensning, Step.
Så listen over ting du burde gjøre kan være lang.
Og ofte er den lang.
Fordi - du kan begynne å tro at folk bare vil like deg om du er perfekt.
Om huset er perfekt. Om du er perfekt mor. Perfekt kone.
Og så fordi du vil forebygge kritikken, løper du i forkant av alt.
Det kan være at mange med ADHD – og kanskje særlig kvinner – utvikler en vane med å ligge flere steg foran. Ikke nødvendigvis fordi vi liker å organisere, men fordi vi har lært at det er tryggest å forhindre problemer før de oppstår.
DOPAMILLA: Ja, du står jo ved folk som spiser og vil ta tallerkenen i oppvasken før de har spist ferdig!
Vel, jeg gjør ikke DET Dopamilla, men jeg skjønner hva du mener. Men dette er også årsaken for hvorfor den lista aldri kan bli ferdig. Og hvorfor vi føler at alt haster. Fordi den inneholder ikke bare reelle oppgaver, men også oppgaver som kommer til å dukke opp i framtiden. Og oppgaver som objektivt ikke haster her og nå, men som kan forebygge noe som kan bli et problem i framtiden.
Og det er også utgangspunkt til noe helt annet. Noe mye større.
Fordi vi vil fremstå som normale for å tilhøre. Men et sted underveis, om man har jaktet på "normal" lenge nok, slutter det å være en strategi og blir en del av selvbildet. Ikke "jeg gjør ting perfekt for å unngå kritikk," men "jeg er hun som har kontroll. Jeg er hun som ordner alt."
DOPAMILLA: Ja, gratulerer. Du har blitt administrerende direktør for absolutt alt.
Og da blir det plutselig mye farligere å slippe taket – for hvis du ikke lenger er den perfekte, hvem er du da?
DOPAMILLA: Den uperfekte?
Ja, men tør man det det?
Mens du tenker på det, la oss se på noen eksempler sammen.
Og jeg kommer til å bruke eksempler fra hjemmet - men det betyr ikke at det gjelder kun i hjemmet. Samme prinsippet kan ligge bak den uendelige lange listen over oppgaver på jobben, hvor du alltid kommer først og drar sist og likevel ikke blir ferdig.
For eksempel svigermor som kommer på besøk. For det du kanskje tenker er: Å nei. Nå må huse være perfekt, fordi ellers vil hun kritisere meg. Hun vil se at jeg er en rotekopp.
Og så tenker du kanskje: Jeg må ha noen å by på til kaffen. Jeg har ikke noe å by på til kaffen. Da blir det feil. Eller jeg må sitte med henne og underholde henne. Gud, der forsvinner to timer.
Det blir en belastning. Det er en jobb.
Men hva om mannen din sa ja til invitasjonen fordi han tenkte: Åh, hun ser sliten ut. Jeg inviterer mor, som kan ta seg av ungene. Hun sitter jo hjemme hele dagen og blir bare glad for å bygge sandkaker eller se på en film samme med barnebarna. Så får kona slappe litt av.
Han ser det som en gave.
Og her er det selvsagt viktig å påpeke at hva som blir realiteten avhenger også av svigermoren. Om du har en som setter seg ned som en dronning og venter å bli servert, så er det jo ikke det samme som om du har en som tar barna med på lekeplassen og sier - slapp av, du ser sliten ut. Jeg er tilbake om to timer.
Men det interessante er at selv om du har en svigermor som tar ungene med ut og gir deg tid til å slappe av - så klarer hjernen din sikkert å tolke det som en belastning. Åh, hun ser at huset er rotete, så hun mener at jeg burde rydde. Eller åh, hun kritiserer at jeg ikke klarer å ta være på ungene OG holde huset ryddig.
Og grunnen til at jeg viste deg begge versjonene, er nettopp for å bevise at det ikke handler om henne. Poenget er i grunn ikke svigermora og hvordan hun oppfører seg.
Det kan hende at akkurat det samme skjer hvis du er prosjektleder og sjefen din leier inn en konsulent for å gi deg mer handlingsrom.
Det kan være svigerfar som kommer for å hjelpe mannen din for å bygge veranda.
Jeg tror ofte problemet ligger i tolkningen,
Du kan tolke sjefens inngripen som et bevis på at du er ikke god nok.
Selv svigerfaren med hammer kan tolkes som: Jeg er umulig, fordi en god kone hadde skapt et hjem hvor alt fløt fint.
Og så forstår ikke mannen din hva du snakker om. Hvorfor du blir frustrert eller irritert fordi han har invitert moren sin for å hjelpe til. Du føler deg plutselig veldig alene.
DOPAMILLA: ...Ja. Det gjør vi faktisk.
Den ensomheten oppstår ikke fordi han ikke bryr seg, men fordi han ikke vet at han nettopp la enda en oppgave på lista di – han tror han fjernet en.
Og bare så det er sagt: Det at du tolker det på denne måten, er ikke din skyld. Det er ikke enda et bevis på at du er umulig. Du har blitt lært å tolke det slik. OK?
DOPAMILLA: Ja, skriv det bak øra.
Og kanskje det verste med dette: Du føler deg fryktelig alene i å se alle oppgavene.
Og sannheten er - du er alene i å se de oppgavene.
Jeg kommer tilbake til det.
La oss se på et eksempel hvor en venninne ringer fordi hun trenger hjelp. Kanskje hun skal bake en kake til barnas bursdag eller noe sånt. Og så er du flink til å bake, det er ikke hun. Så da du kanskje har ENDELIG etter en lang dag satt deg ved middagsbordet og skal spise middag med familien og nyte rolig kveld, ringer din venninne, helt fortvilet.
Nei, vet du hva Step, jeg klarer ikke denne kaka, det blir bare surr. Du, kan du være så snill og komme og hjelpe meg?
DOPAMILLA: Du? Du baker jo ikke!
Nei, Dopamilla, jeg gjør ikke det. I hvertfall ikke på et nivå at folk ringer meg for å få hjelp. Men dette er et tenkt eksempel, ok? Kan du leve med det? Det kan være noe helt annet, ok? Det kan også være en kollega på jobben som trenger hjelp med Excell.
Vel, så hva sier du til denne venninnen?
Jeg tipper at de fleste sier: Ja, jeg kommer.
Og her er hvorfor jeg tror det.
Fordi mange av oss er lært å være people pleasere. Fordi vi er redde for at hvis vi sier nei, så vil personen som spurte hate oss. Ofte tror vi det ubevisst, altså.
Ofte har dette blitt en såpass inkorporert del av vår identitet at vi er den som fikser. Vi er den som hjelper til når det trengs. Vi er den som stiller opp. Som jeg har nevnt tidligere.
Ikke sant?
DOPAMILLA: Jada, du ringer, jeg fikser.
Vel, nesten Dopamilla. Poenget mitt er at det går på autopilot. Du sier jeg. Men du tenker ikke: Har jeg kapasitet? Har jeg energi? Har jeg tid? Har jeg - når jeg kjenner etter innerst inne - lyst til å bruke tiden på dette? Altså, du kan tro at du har, fordi det som sagt har blitt en såpass sterk del av din identitet. Men om du graver under det laget som sier: Jeg er en som stiller opp og kjenner ordentlig etter. Har du lyst og tid og energi?
Så den kjempelange listen med oppgavene blir bare lengre. Ting blir forskjøvet. Fordi du er snill. Fordi du vil være en god venninne. Fordi du vil - tilhøre.
DOPAMILLA: Ja, men er det så rart da?
Nei, det er ikke rart i det hele tatt. Men det kan bli et problem om du hele tiden stiller opp for alle andre og glemmer ... deg selv i dette. Fordi du har ikke ubegrenset med energi.
Uansett hva du tror - så har du faktisk ikke det. Om du tilfeldigvis setter deg ned en ettermiddag, sovner i sofaen og sover i to timer, så der har du beviset. Om du da trenger det. Ingen har ubegrenset med energi. Og personer med ADHD har ikke mer energi enn andre - de har en dårlig måler, som vi snakket om i siste episode før ferien.
OK?
DOPAMILLA: Ok, da.
Bra. La oss se på et eksempel til. Også den er hjemmefra, men den kunne like godt være fra et kontor og problemet kunne være en rapport som skal leveres eller en konferanse som skal arrangeres.
Så se for deg denne scenen:
– Du bryr deg ikke, sier jeg til partneren min.
– Du maser, svarer han.
Mellom oss står en oppvaskmaskin som må tømmes.
Hjernen min sier at den må tømmes nå. Fordi som vi snakket om innledningsvis - å gjøre ting nå gjør at ingen kan senere påpeke at vi slurver, ikke sant?
DOPAMILLA: Nei, nei jeg maser ikke. Jeg tilbyr deg bare en fantastisk mulighet til å gjøre den nå!
Fordi jeg gjør akkurat det samme. Jeg får en ide om at søppelet må bæres ut i søppelbøtta. Nå. Jeg skal kjøre og handle. NÅ. Jeg skal skrive en ny podkastepisode. NÅ.
Alt må skje nå.
DOPAMILLA: Nei! Ikke alt! ...Bare absolutt alt.
Jeg tror at det også her ligger flere forklaringer bak.
Den ene er tid. Fordi som jeg har snakket om tidligere, ADHD hjerne har to tidsinnstillinger. Nå eller ikke nå.
Jeg vet at hvis jeg ikke gjør det nå, vil jeg sannsynligvis glemme det.
Jeg vat at hvis jeg ikke gjør det nå, vil jeg sannsynligvis miste lysten - altså momentumet - og ikke føle for å gjøre det om ti minutter. Eller en time.
Det er på en måte et vindu som åpnes - da tiden er nå og da jeg er aktivert å gjøre oppgaven.
Om den ikke gjøres nå, vel.. da kan det hende den vil ligge i seks uker.
Så derfor føles det som det haster.
Og så kommer det jeg sa ved eksempelet med svigermor.
RSD og people pleasing.
Fordi vi er så vant å få kritikk.
Fordi det gjør så usigelig vondt.
Da kan mange av oss begynne å gjøre alt for å unngå kritik
Vi skanner omgivelser for ting som kan føre til kritikk.
Vi prøver å forutsi hva problemet kan bli.
Vi prøver å fikse det før det kan bli et problem.
Og kombinert med at ting må gjøres nå fordi ellers kan de bli borte, og at de må gjøres før noen andre legger merke til dem - vel, det fører til en ting.
Resultatet kan bli at ALT oppleves som om det må gjøres nå
Men - dette er vår verden. Det er noe vi har lært.
Det er noe vi gjør, uten å tenke over det.
Det går på automat. Igjen.
DOPAMILLA: Jeg ville bare slått av strømmen.
Ja, Dopamilla. Hadde det vært så enkelt.
Min teori er at dette fører til at det aldri blir slutt på oppgaver. At to-do lista er alltid lang. At man alltid har en følelse av at man burde gjøre mer, rekke mer.
Bli flinkere.
Altså at antakelse om en mulig katastrofe - hvor enn urealstisk, usannsynlig eller pitteliten den er - er en drivkraft i hamsterhjulet vårt.
Om man lever alene - OK, da trenger ikke dette være et problem. Altså, det er et problem i den forstand at man jobber og jobber og sliter seg ut og kanskje havner som utbrent til slutt. Men det jeg mener at det oppstår et nytt problem når man lever sammen med en partner. Fordi da blir det plutselig enda et lag av dette.
Jeg tror også at vi ofte begynner å overføre våre egne forventninger på partneren.
Fordi har du tenkt på at kanskje partnerens hjerne sier ham noe helt annet?
Kanskje hans hjerne ikke ser en full oppvaskmaskin som en oppgave før han trenger en ren tallerken?
Ikke her og nå, og i hvertfall ikke før noen andre legger merke til det?
Fordi han ikke har samme jaget, samme motoren som oss?
DOPAMILLA: Vær så snill ikke snakk om biler nå, ok?
Nei, Dopamilla, jeg skal ikek gjøre det. Men jeg må få lov til å lure om det er derfor vi havner i den samme runddansen av mas og frustrasjon – igjen og igjen?
Kanskje konflikten ikke starter fordi vi er uenige om hvem som skal gjøre oppgaven. Kanskje den starter fordi vi er uenige om når oppgaven i det hele tatt blir en oppgave.
Og så kommer en tanke jeg ikke klarer å slippe.
Kan det hende at FRUSTRASJONEN oppstår fordi tidslinjene våre ikke møtes?
DOPAMILLA: Tidslinjer? Hallo, the Earth is calling!!
Ok, Dopamilla, om du syns det høres litt svevende ut, så har skal jeg si det på en annen måte:
Hva om problemet ikke er oppvaskmaskinen?
Hva om problemet er at vi opplever at den blir et problem på forskjellige tidspunkt?
Hva om det handler om forskjellig opplevelse av når en oppgave blir presserende?
Fordi om det stemmer, da skjer det noe viktig:
Du tolker manglende handling som manglende vilje.
Partneren tolker din handling som utålmodighet eller mas.
Begge kan være helt logiske ut fra sin egen tidslinje.
DOPAMILLA: Du og disse tidslinjene dine.
Ja, jeg beklager Dopamilla, men jeg syns det er en interessant hypotese. Syns ikke du det?
Det er her jeg kommer tilbake til den ensomheten. Fordi ja. Om du er den som ser oppgaven først. Om du er den som tenker at den må gjøres - nå.
Og så har ikke partneren det samme drivet.
Så er du fryktelig alene med den følelsen.
Fryktelig alene.
På samme måte som du er alene med å føle at svigermora på besøk bare er en ekstra belastning.
Eller at du alltid er den som må steppe opp og fikse ting.
Og da er det lett å tenke at du er helt alene om den følelsen
At det er noe feil med deg.
Og at du kanskje burde bli ENDA flinkere.
Eller at du må jobbe hardere. Lenger.
Eller så eksploderer du på partneren fordi han burde se det.
DOPAMILLA: Ja! Han burde selvfølgelig være synsk!
Men Dopamilla, det er lett å tenkte:
Han burde se hvor mye du sliter, hvorfor gjør han ikke det?
Eller så tenker du at det er urettferdig for at han ikke stresser, mens du våkner svett om natta med enda en ny oppgave som du ikke må glemme på netthinna .
Alle disse følelsene er reelle.
Alle er på sin plass.
Men ser du hvordan de oppstår?
Og det leder meg til det andre, viktige spørsmålet.
Hvorfor gjør vi dette?
Om det er noe vi egentlig på en måte skaper selv.
Misforstå meg rett. Jeg mener på ingen måte at det er vår skyld.
Nope. Ikke. Niks.
DOPAMILLA: Ja hvorfor gjør du det. Drit i det da. Jeg kan ikke se for meg et eneste eksempel på at klesvasken må tas nå... med mindre du strå naken kl 7 og skal på jobben, da...
Vi har blitt lært til å tenke på en bestemt måte. Ikke sant?
Det har vi snakket om.
Forebygge. Bli bedre.
Det har blitt en del av vår identitet.
Vi er slitere. Vi får ting til.
Om hypotesen min stemmer, tror jeg prosessen kan se omtrent slik ut:
Du er lært at du må jobbe hardt for å unngå kritikken.
Derfor jobber du hardt.
Og så pisker du deg selv til å jobbe enda hardere.
For å unngå kritikken. Forebygge den. Bli likt. Være effektiv.
Ikke sant? Den kritikken du har vokst opp med, blir en slags drivkraft bak strevet. Og den er selvforsterkende. Selvsagt er den det.
Og den blir en del av deg, din identitet.
Derfor tenker du egentlig ikke over hvorfor du gjør ting.
Du bare gjør dem.
Og føler deg .... alene.
DOPAMILLA: Alene hjemme? Eller i universet?
Alene i hjertet, Dopamilla. Og dette er ikke noe å spøke meg, det er en høyst reell følelse. Og den kan være tung.
Men det viktigste er - det er ikke din skyld.
Det er ikke noe du har gjort med vilje eller skapt fordi du ville.
Det ble sånn basert på din oppvekst, dine omgivelser i kombinasjon med din hjerne og de normene samfunnet stiller.
Og så må du huske at de rundt deg har mest sannsynligvis ikke gjort det med vilje heller.
Mange av dem har ikke visst bedre.
Mange vet ikke bedre den dag i dag.
Så jeg vil at du skal være snill med deg selv og si: Ja, jeg sliter. Kanskje mer enn jeg trodde. Men nå vet jeg hvorfor. Nå ser jeg hamsterhjulet.
Så, tilbake til spørsmålet jeg stilte i begynnelsen: Tør du å være den uperfekte?
Fordi det er først når du ser det hjulet du løper i, at du kan hoppe av. Men det skal vi snakke om ved en senere anledning. OK?
Du er alltid nok. Husk det.
DOPAMILLA: Alltid nok. Men JEG kan være for mye altså. Bare jeg!
Ja, Dopamilla, du får det. Innimellom.
Og om du kjenner deg igjen i det jeg snakker om, så åpner jeg et lite norsk community i september. Ikke et sted der man må prestere eller være aktiv hele tiden, men et rolig rom for refleksjon, støtte og samtaler med andre som også lever med et hode som sjelden står helt stille.
Jeg kommer til å dele mer informasjon veldig snart. Om det høres interessant ut, kan du sette deg på venteliste på amygdalaparty.no.