S02E26 - Partner & ADHD: Jeg gjør det ikke med vilje
Hvorfor lar vi kjøkkenskap stå åpne? Hvorfor glemmer vi ting vi egentlig prøver å huske? Og hvorfor kan det se ut som om vi ikke bryr oss – når sannheten er at vi prøver alt vi kan? Denne episoden er til partnerne, foreldrene, søsknene, vennene og kollegaene våre. Til alle som ønsker å forstå hva som faktisk skjer i en ADHD-hjerne – og hvorfor spørsmålet «Hva skjedde?» ofte er mye mer nyttig enn «Hvorfor gjorde du det?». ADHD er ikke en unnskyldning. Det er en forklaring – og forståelse er ofte det første steget mot bedre kommunikasjon.
OK, folkens og velkommen tilbake i hverdagen. Jeg heter Step og er ADHD-coach og din vert for Amygdala party. Jeg antar at dere har overlevd ekspedisjonen med Amunsend i god behold og er klare til å snakke om hverdag med ADHD igjen. Men denne episoden er litt annerledes.
Da jeg snakket med flere og flere kvinner med ADHD, kom det fram en ting som jeg etterhvert anser som ekstremt viktig. En ting er å leve med ADHD og forstå den selv. Det er begynnelsen.
Men en annen er å ha en partner som forstår deg. Eller kollegaer på jobben. Mor, bestefar eller tante.
Rett og slett omgivelsene som forstår hvordan du fungerer.
Mange ønsket seg en episode som snakket til dem - personene rundt oss.
Da jeg spurte hva jeg skulle snakke om, ble listen lang. Nesten smertefullt lang. Fordi det er så mye som påvirker oss. Naturlig nok. Så jeg tror jeg må lage sånne episoder for omverden flere ganger. Fordi ellers ville dette blitt en bok på 7 timer...
DOPAMILLA: Nei, det har jeg ikke tid til å høre nå, altså.
Nei Dopamilla. Det forstår jeg. Derfor skal vi begynne med den viktigste tingen som de aller fleste av mine lyttere ville at andre skulle forstå.
Og morsomt nok, da jeg spurte samboeren mi hva han ville si var det viktigste å forstå som en som lever med meg, var svaret akkurat det samme.
Det viktigste er å forstå at det ikke er vondt vilje bak de tingene vi gjør.
DOPAMILLA: Det tror jeg du må forklare...
Ja, jeg skal det. La meg starte med en liten episode som har avspilt seg i huset vårt flere ganger.
Om jeg krasjer i den døra en gang til så ...
Vi har mikrobølgeovn stående i en kjøkkenøy midt i kjøkkenet.
Og dette utropet kom etter at samboeren min kræsjet i den åpne døra for n-te gang.
Så nå var han lei. Fordi han fikk vondt. Igjen.
Kan du ikke bare huske å lukke den?
Jeg har ingen problemer med å forstå at han er frustrert. Jeg hadde også eksplodert.
Men jeg er også lei meg.
Fordi jeg har prøvd å forklare ham at dette ikke handler om at jeg ikke gidder å lukke døra.
***
Denne episoden er skrevet til de rundt oss. Til våre partnere. Foreldre. Søsken. Kollegaer. Venner. Fordi ADHD eksisterer ikke i et vakuum. Den kommer til uttrykk i våre omgivelser. Og våre omgivelser kan i stor grad hjelpe oss å ha det bedre. Å fungere bedre. Derfor syns jeg at de også trenger å få vite hvordan det er å ha ADHD og ikke minst - å lære dere å snakke ADHD. Fordi vi har snakket neurotypisk hele livet.
Og du er også en del av våre omgivelser og du kan påvirke hvordan vi har det.
DOPAMILLA: Jeg gleder meg å snakke til disse neurotypiske! Det har jeg aldri gjort!
Nei, Dopamilla. Og tenk at de heller ikke har sin indre Dopamilla, de.
DOPAMILLA: Nei? Jaja, verst for dem!
Ha, ja, det kan du si. Men la oss komme til saken.
Se for deg en klassisk bensinbil med gir. Slik vi som er litt voksne er vant til å kjøre. Du fyller bensin, trykker inn clutchen, setter i gir og kjører. Helt greit og normalt, ikke sant.
Og så tenk deg at du har aldri hørt om en annen bil enn den du kjører. En god gammeldags bil med gir og kløtsj og det hele. Ikke sant? Det er det eneste du kjenner. Hold den tanken.
Og så vil kona di lære seg å kjøre. Du sier, jada. Det skal jeg vise deg. Men så skjer det noe og du kan ikke være med i bilen mens hun øvelseskjører.
DOPAMILLA: Det er ikke lov!
Nei, Dopamilla, det er ikke lov. Men la oss for en gang skyld ikke tenke på det. Poenget er at du skal da forklare din kone via telefon hvordan hun kjører.
Trykk inn clutchen. Hva er clutchen? Pedalen helt til venstre. Jeg har ingen pedal der. Jo da. Nei. Jo! Den er der. Jeg sier jo at jeg ikke har den. Hvordan kan du ikke se den? Kan du ikke bare høre etter? Hvor mange ganger må jeg si det?
Problemet er at hun sitter ikke i samme bil. Hun sitter i en elbil. Det har aldri vært en clutch der.
DOPAMILLA: Nei, ingen clutch her.
Men still deg spørsmålet: Hvem har egentlig gjort noe galt her? Han som prøver å forklare så godt han kan? Eller hun som desperat prøver å finne en clutch som aldri har eksistert?
Og så kunne hun begynne å gråte fordi hun skjønner ikke hva du sier. Eller så kunne hun bli skikkelig sint fordi hun ikke skjønner hva du sier. Eller fortvilet fordi hun ikke skjønner hva du snakker om.
Ingen av oss er dumme. Ingen av oss prøver å være vanskelige. Eller gjør ting med vilje. Vi sitter bare i to forskjellige biler og tror begge at den andre har samme utstyr.
Det er slik det føles å ha ADHD.
DOPAMILLA: Ja! Vi har sjekket! Den er ikke der!
Så så Dopamilla. Men tilbake til mikrobølgeovnen vår.
Så når jeg ikke lukker dørene på mikrobølgeovn for n-te gang, jeg gjør det ikke med vilje. Jeg prøver å huske det, og ofte gjør jeg faktisk det. Men kanskje jeg har det travelt når jeg henter lunsjen. Kanskje jeg skriver teksten til denne podkasten og skal bare hente maten og hodet er fullt av formuleringer jeg ikke må glemme. Kanskje jeg tenker at det gjør jeg etterpå fordi nå har jeg hendene fulle av varm tallerken. Men etterpå ... etterpå blir det borte fra tankene mine.
Jeg kommer til å si mer om dette, men det viktigste du skal huske er at en elbil ikke girer manuelt fordi den er laget slik. Ikke fordi den har bestemt seg for å være slem. Eller umulig. Eller vanskelig. Eller vrang.
Jeg vet at hjernen min oppfatter oppgaven som ferdig i det jeg tar maten ut av mikroen. Altså å varme maten handler om å varme maten. Å lukke dørene på mikroen er en ekstra oppgave. Jeg vet, det høres litt sprøtt ut. Men det er slik jeg fungerer. Samboerne min vet det. Og han pleier vanligvis å si at han har forstått at å ha et kjøkken hvor alle kjøkkenskap er til enhver tid lukket, er sannsynligvis usannsynlig med meg i huset. Han skjønner at jeg prøver. Men jeg skjønner også at han blir skikkelig sint der han får dørene til mikroen i skinnleggen.
Og det er derfor snakker om dette i dag.
Vi kjører nemlig en elbil. Med automatgir. Så når vi blir kjeftet på fordi vi ikke skjønner hvor clutchen er, eller blir fortalt at vi gjør alt feil fordi vi ikke girer riktig, så føles det fryktelig urettferdig. Ikke fordi vi ikke prøver. Men fordi vi aldri har hatt en clutch. Fordi vi har ikke samme utstyrspakke, for å avslutte med bilspråk.
DOPAMILLA: Jeg har kjørt forbi minst tre gule lys i tankene mine bare i dag.
Og når vi har forskjellig utstyr, får vi også forskjellig oppførsel. Ikke feil oppførsel. Bare en annen. – og at frustrasjonen oppstår fordi den ene parten antar at den andre har samme utstyr og bare nekter å bruke det riktig
Og det betyr ikke at den ene bilen er bedre enn den andre. Det betyr at vi kan ikke følge samme brukermanual.
DOPAMILLA: Ja, fordi de som er neurotypiske forstår selvsagt ikke at vi leter etter noe som ikke finnes.
Det jeg prøver å illustrere her er noe av det viktigste du som en person uten ADHD kan ta med deg videre.
Om du ikke lytter et minutt lenger enn dette, så skal du huske en ting:
Det at man oppførere seg annerledes med ADHD er ikke noe man gjør med vilje.
Det er ikke dårlig oppdragelse.
Det er ikke uvørenhet.
Det er ikke trass og det handler i hvertfall ikke om å ignorere det du sier
Det handler om en annen måte fungere på.
Det er et annet nervesystem som prøver å fungere i en verden som forventer clutch.
DOPAMILLA: Så nå venter du at de skal tro på oss uten kvittering?
Det er dette jeg egentlig prøver å si i dag.
Intensjon og handling er ikke det samme i en ADHD-hjerne. Og det er derfor det blir så vanskelig. For når hjernen fungerer annerledes, ser handlingene våre ofte helt annerledes ut enn intensjonene våre.
Når jeg sier at vi sitter i forskjellige biler, så mener jeg faktisk det. Noen av de tingene hjernen bruker for å få hverdagen til å fungere – huske det vi holder på med, skifte mellom oppgaver, holde styr på tiden eller styre oppmerksomheten – fungerer rett og slett litt annerledes hos oss.
Derfor kan vi ende opp med å gjøre ting som ser helt uforståelige ut utenfra. Ikke fordi vi velger det. Men fordi hjernen vår jobber på en annen måte.
Vi lar kjøkkenskap stå åpne.
Vi glemmer bursdager.
Vi kommer for sent.
Vi svarer ikke på meldinger.
Vi blir sittende seks timer i hyperfokus.
Det viktige i dag er ikke hvilken mekanisme som er i sving. Det viktige er at dette ikke handler om vond vilje.
Utenfra ser alle disse tingene helt forskjellige ut. Men de blir ofte tolket på samme måte:
"Hun bryr seg ikke."
"Hun er lat."
"Hun er egoistisk."
"Hun respekterer meg ikke."
Høres det ut som en tanke du kanskje har tenkt? Men det er akkurat det som er problemet.
Handlingene våre blir tolket som om de var valg. Det kan jeg love deg at det ikke er. Det handler om at hjernen får fungerer annerledes. Og det er derfor den clutchen er så viktig å forstå. Det er nemlig fryktelig vondt å bli tillagt motiver man ikke har.
ADHD er ikke en unnskyldning, men en forklaring. Det hjelper ikke å skrike at jeg må bruke clutchen. Jeg kan ikke bruke clutchen. Om du forstår det, så kan vi sammen jobbe mot å finne en måte å kommunisere på.
DOPAMILLA: Ja! Ingen står opp om morgenen og tenker: I dag skal jeg irritere samboeren min!
Nei, Dopamilla. Og det er kanskje der forskjellen er. Fordi det handler ikke om å ikke kunne snakke om ting. Men jeg håper at forståelse gir oss en litt annen ramme å snakke om dette. Fordi samboeren min blir selvsagt irritert. Ikke alltid, men noen ganger.
Det er selvsagt helt i orden. Men nå vet han at jeg ikke gjør det med vondt vilje. Jeg går ikke inn og leter etter ting som vil irritere ham mest mulig. Jeg løper ikke rundt i huset før han kommer hjem og prøver å åpne mest mulig kjøkkenskap, lar flest mulig vannglass stå strødd rundt om på diverse steder og sper på med putte en kniv i kjøleskapet. Jeg glemmer ikke å gjøre det jeg hadde lovet med vilje.
DOPAMILLA: Ja, og du glemte forresten fjernkontrollen i fryseren i fjor. Bare så det er sagt.
Jeg gjør selvsagt ikke det. Alle de rare tingene er resultat av at hjernen min hadde rett og slett vært opptatt med noe annet og så - ops. Ja, da har jeg plutselig puttet en kniv i kjøleskapet. Eller gikk med søppelposen til søppelbøtta men så noe annet som måtte gjøres på veien og da står den søppelposen utenfor døra tre timer senere.
Jeg vet det. Og nå vet han det også.
Jeg kan fortsatt syns at jeg burde skjerpe meg.
Men jeg blir ikke stresset eller får klump i magen av å gjøre noe dumt.
Fordi jeg vet at han påpeker det på en måte som ikke tar utgangspunktet i at jeg er dum eller ondskapsfull.
Faktisk - vi har eget språk for dette.
Vi kan si ting som: Har MOMA ringt og sagt at de vil ha utstillings som heter Søppelpose på trappa i år?
Altså, MOMA som museum of modern arts i New York.
Da blir det noe vi kan le av begge to.
Eller - om det er småtteri som et kjøkkenskapsdør som ikke er lukket, så kan han lukke den. Helt stille. Uten å påpeke at jeg har gjort noe feil.
Fordi vi er sammen fordi vi er glad i hverandre, og vil få det til å funke. Ikke finne flest mulig ting å "ta hverandre på".
DOPAMILLA: Ja, jeg har sett den filmen. War of Roses. Vi vil ikke ha det, nei.
Nei nemlig Dopamilla. Ingen er perfekt.
Jeg krever heller ikke at dosetet er nede hver gang.
Og vet du hva? Han er faktisk veldig god på å finne ting jeg leter etter. Fordi la oss være ærlige - en ting er kniv i kjøleskapet, det er ikke et problem, sånn egentlig. Men nå jeg skal noe sted og leter panisk etter mobilen eller nøklene, så er det verre. Eller når jeg skal sitte ute og kose meg med å lese ... bortsett fra at Kindlen finnes ingen steder. Da er han rene Sherlock Holmes som går i mine spor og finner ting.
DOPAMILLA: Ja, så bra, så du lager egentlig litt underholdning til ham i samme slengen?
Jeg prøver fortsatt å huske den døra.
Jeg kommer sikkert til å glemme den igjen.
Men nå prøver vi å løse problemet sammen, i stedet for å krangle om hvorfor det skjer.
Så, jeg håper at du kanskje nå har et bedre bilde av hvorfor ting noen ganger blir som de blir. Og at du kan - som min samboer - være romslig med hvordan du vurderer dem.
Jeg tror vi trenger færre samtaler som starter med: "Hvorfor gjorde du det?"
...og flere som starter med: "Hva skjedde?"
Fordi når vi er anklagende leter vi etter skyld. Når vi er nysgjerrig, leter vi etter forståelse.
Fordi det har faktisk mye å si hvilke omgivelser vi lever i - om vi går på tå hev hjemme hele tiden eller om vi kan være litt mer oss selv. Men det blir et annet tema - og det tar vi ved en senere anledning. Fram til da har dere kanskje deres egne mikrobølgehistorier dere kan snakke om - uten å være sinte, men med forståelse. Lykke til!
Og om dette er første gang du hører om ADHD på denne måten, så finner du mer om både ADHD og hvordan hjernen vår fungerer på AmygdalaParty.no. Der finner du også tidligere episoder og informasjon om coaching hvis du ønsker å jobbe videre med dette. Og jeg blir selvfølgelig veldig glad om du følger podkasten der du lytter.
Og hvis du vil gå enda dypere, så ferdigstiller jeg nå en bok som heter The Habitat Shift. Der utforsker jeg hvordan vi kan tilpasse omgivelsene våre til en ADHD-hjerne, i stedet for å bruke all energien på å prøve å tilpasse hjernen vår til omgivelsene. Boka kommer i løpet av høsten, og du finner mer informasjon på TheHabitatShift.com.