S02E18 - Avhengighet & ADHD: Hva om det ikke egentlig er det det handler om?
Dette er en episode som handler om noe mange med ADHD kjenner på – men som altfor ofte blir misforstått. For noen handler det om mat. For andre om shopping, alkohol, scrolling, spill – eller noe helt annet som er vanskelig å stoppe. Og det kan føles som avhengighet. Som manglende kontroll. Som om du bare burde klart bedre. Men hva om det ikke er det som egentlig skjer? Dette er ikke episoden hvor du fikser det. Dette er episoden hvor du slutter å misforstå deg selv.
OK folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag må jeg innrømme at denne episoden har vært tung å lage. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg skal si – det vet jeg veldig godt. Det har jeg visst i flere måneder. Men det er tungt å snakke om.
Det er også grunnen til at jeg sitter her med en podcast, og ikke på YouTube eller TikTok. For skammen stopper meg der.
Og det er akkurat det denne episoden handler om: De mønstrene som skapes fordi vi prøver å håndtere livet vårt og som fører til at vi skammer oss så langt inn i sjela for det.
Det er en episode om løsninger som gjør at vi kan funke - men som ofte også fører til at vi ikke lenger kan funke.
Det er strategier vi utvikler fordi vi trenger å cope - for å håndtere verden som ikke er skapt for oss. Vi har en hjerne som utmerker seg i raske omgivelser, omgivelsene hvor det å ta avgjørelse på sekunder kan handle om liv og død. Et miljø hvor bevegelse er livsnødvendig.
Så lever vi i en verden hvor vår hjerne ikke passer inn. En verden hvor det blir forventet å sitte stille store deler av dagen. En verden som belønner rutiner og jevnlig energi.
Jeg vil at du skal høre dette som en forklaring - ikke unnskyldning. Fordi vi vil høre at det er vår skyld.
Og bare så det er sagt - ja det er tungt. Ja, det er vanskelig.
For meg handler det om mat. For deg kan det handle om uhemmet shopping. Drikking eller rus. Uendelig scrolling eller dataspill. Eller andre ting som er vanskelige å stoppe. Det kan handle om gambling.
Om sex. Eller noe helt annet. Poenget er ikke hva det er.
Poenget er hva det gjør for deg.
DOPAMILLA: Vel, du blir feit. Andre blir blakke. Eller fulle.
Dopamilla. I dag er det ikke tidspunktet for å være min dårlige samvittighet. Jeg klarer det helt fint selv, men det kommer jeg tilbake til.
De metoden vi velge for for å cope har forskjellig grad av farlighet - noen er helseskadelige, og kan til og med dødelige. Noen er usunne, noen forkorter livet. Noen fører til økonomiske problemer. Noen er kanskje litt mindre farlige, men ikke desto mindre sosialt hemmende eller i det minste ekstremt tidskrevende.
Samlet for alle er at de har et stempel av at man er feilet. At man bør skamme seg. At man er en litt dårligere person.
DOPAMILLA: Men det er feil.
Ja, det er på en måte feil. Fordi det er ikke vår skyld. Det er rett og slett en mismatch mellom hjernen og omgivelsens krav. Men - og dette er viktig - det er fortsatt vårt problem. Du skal ikke lene seg tilbake og si: Jeg har ADHD. Jeg kan ikke fikses.
Dette er nøkkelen til å forstå hva som skjer og hvorfor.
Problemet er at du i tillegg til å føle at du ikke mestrer livet ditt, sitter også med skammen samfunnet har påført deg. Fordi de fleste av disse copingstrategiene er i tillegg uglesett på - ofte som en svakhet eller manglende vilje eller kompetanse. Ergo man bør skjerpe seg.
Jeg leser stadig vekk at tykke mennesker har vanskeligere for å få jobb. Jeg leser artikler om trening, og sunt kosthold. Jeg hører hvordan tykke folk omtales. Jeg vet at jeg bør skamme meg - det har samfunnet lært meg allerede siden jeg var liten og så en barnefilm om en tykk jente alle mobbet.
Og ja, jeg skammer meg.
Problemet er at skylden gir deg enda et lag å jobbe med. Enda et lag å overkomme. Først hjernen som jobber iherdig i en verden som ikke er optimal (for å si det diplomatisk) og så kommer fordømmelsen.
Er det noe ADHD-hjernen ikke trenger, så er det beskjed om å skjerpe seg enda mer.
Fordi her ligger det noe viktig: Skyld paralyserer. Ansvar uten skyld er noe helt annet - det er handlekraft.
DOPAMILLA: Ja, en hjerne som skammer seg er ikke særlig handlekraftig!
For min del kan jeg godt si at jeg har brukt ganske mange år på å forstå hva som skjer. Ganske nøyaktig cirka femti. Fordi jeg har gjennom livet selvsagt vært gjennom en del slankekurer, fulgt av perioder hvor jeg la på meg igjen. Problemet er at dette er noe som nesten alle kvinner går gjennom, er det ikke det? Så hvorfor skulle jeg bekymre meg for at det var noe annerledes for meg? Jeg var bare ikke flink til å holde meg til de nye, sunnere vanene. Jeg var ikke flink nok til å trene. Jeg var ikke utholdende nok. Jeg hadde ikke noe selvdisiplin.
DOPAMILLA: Det er da måte på hvor mye feil det kan være med deg da.
Ja, ikke sant? Det var først da jeg en gang satt i garderoben på treningssenteret, etter å ha løpt mine ti kilometer og tok av meg skoene - og plutselig følte at alt stoppet. Jeg vet at det høres ut som klisje, men alt ble svart, det var som å bli sugd i et mørkt sted med ekstra høy gravitasjon.
Jeg var utslitt. Jeg var deprimert. Jeg klarte ikke mer. Så flink hadde jeg vært!
DOPAMILLA: Ja, så flink til å slite seg ut!
Og det var da jeg begynte å tenke at det måtte da være en annen forklaring på dette? Eller var jeg virkelig så svak som det så ut til? At å spise sunt og trene skulle være det som tippet meg over i avgrunnen?
Vel, jeg fikk ikke noe svar før en del år senere. Og en del kilo tyngre, vel å merke.
Det var da jeg begynte å leke med tanken at kanskje, kanskje fantes det en forklaring bak alt dette slitet. Og den forklaringen var ikke dårlig selvkontroll eller manglende evne til å holde seg til sunne vaner.
Nei, det var dopamin. Og miljø. Og smertelindring.
DOPAMILLA: Det tror jeg du må forklare litt mer.
Ja, la meg forklare, og vi må igjen snakke om dopamin. Bare litt. Fordi dopamin handler om motivasjon, om å søke, om å bevege seg mot noe. Og ved ADHD har man et dopaminsystem som alltid er litt i underskudd. Ikke av og til. Ikke når vi er slitne eller lei. Hele tiden.
Det betyr at hjernen vår leter. Hele tiden. Etter noe som kan fylle det gapet. Fordi vi er i konstant underskudd. Altså kjemisk sett - dette er en mekanisme i hjernen vår.
Når jeg tenker på dette, så ser jeg meg selv som en liten person i animert dataspill, med sånn tunturuntum-tum musikk i bakgrunnen og jeg tusler rundt i skogen og plukker sopp. Leter etter mer, fordi den korga jeg samler dem inn er bunnløs. Og jeg trasker og trasker, og korga blir aldri full. Så jeg begynner å samle også de soppene som ikke er helt sunne å spise. Kanskje til og meg giftige. Og da, i hvertfall for en liten stund, blir korgen full.
DOPAMILLA: Takk og lov.
Ja, takk og lov. Og her er det viktige: Det vi leter etter er ikke nytelse. Det er lindring. Det er en fundamental forskjell. Vi lindrer en hjerne i ubalanse.
Nytelse er noe du oppsøker fordi du vil ha mer av noe godt.
Lindring er noe du oppsøker fordi du vil ha mindre av noe vondt.
I øyeblikket kjennes de like — det er først etterpå, eller når du begynner å se etter det, at du kan skille dem fra hverandre.
Og å få endelig full korg med sopp gjør at man slutter å ha vondt.
DOPAMILLA: Men dopamin gjør vel ikke vondt?
Nei, ikke direkte. Det som gjør vondt er en smule sammensatt. Og det har bygget seg opp over tid, for dette er noe som starter allerede i barndommen og vi drar det med oss hele livet.
Det første er selve understimuleringen. En hjerne som konstant leter og ikke finner er urolig. Det er ikke kjedelig på en behagelig, søvnig måte - det er kjedelig på en måte som nesten gjør fysisk vondt. Som en klø du ikke kan nå.
DOPAMILLA: Ush, sååå irriterende!
Ja, veldig irriterende. Derfor prøver man å bli kvitt det.
Det andre er noe jeg vil kalle slitasjen. Ikke ett stort traume, men tusenvis av små. År med å prøve og ikke klare det. Glemme det. Miste tråden. Skuffe noen. Skuffe deg selv. Det setter seg. Lag på lag. Og til slutt er vi mentalt mørbanket. Fordi vi er feil.
Men så er det selvsagt ikke nok. I tillegg til dette må du legge til støyen. ADHD-hjernen filtrerer dårligere enn andre, det har jeg snakket om tidligere. Alt kommer inn på en gang - inntrykk, følelser, krav, lyder, tanker.
Disse uvanene vi utvikler er egentlig coping-strategiene - og de demper støyen. Det er derfor mange spiser eller scroller mest når dagen har vært ekstra kaotisk. Personlig har jeg dager da jeg bare kjenner fysisk trang til å stappe i meg halve sjokoladen på tretti sekunder. Det føles som om kroppen rett og slett trenger den - som dop. Eller som bedøvelse.
DOPAMILLA: Det er selvregulering, Step. Bare ikke den typen som ser pent ut utenfra.
Ja, og så må vi ikke glemme vår gode venn, RSD. Du husker at jeg snakket om den før - den følsomheten for avvisning som mange med ADHD kjenner. Ja, den er også en del av denne koktejlen.
DOPAMILLA: Ja, ok. ... la meg tenke. Du prøver å cope med noe du ikke helt vet hva er ...og så gjør man det i grunn verre.... hm.... så du pisser i buksa?
Jeg skal forklare, Dopamilla. For meg gjør spising at det som gjør vondt, gjør litt mindre vondt. I noen minutter. Det samme gjelder scrolling. Rus. Shopping. Spilling. Det er ikke svakhet. Det er hjernen din som ironisk nok gjør jobben sin - den finner det som virker, og den holder seg til det.
Problemet er at det som virker på kort sikt, veldig ofte gjør vondt på lang sikt. Så, ja Dopamilla, du bokstavelig talt pisser i buksa. År etter år etter år.
Og så kommer skammen. Fordi de copingstrategiene som gjør at vi faktisk klarer oss sånn passe gjennom hverdagen, de er selvsagt et tegn på svakhet. Eller det er det samfunnet sier til oss. Ikke sant?
DOPAMILLA: Ja, skam deg.
Og skammen gjør vondt. Og da trenger hjernen lindring igjen.
Det er ikke en ond sirkel. Det er en logisk sirkel.
Problemet er bare at logikken er feil fra start.
Og bare så jeg gjentar det - det er ikke noe du velger bevisst.
Og det verste med dette - det starter ikke først når du er voksen. Jeg begynner å forstå først nå at de gangene jeg satt i timevis og lekte stille med klosser i barnehagen, at de gangene jeg var i drømmeverden uten å ense hva som skjedde rundt meg eller det at jeg var så besatt av lesing omtrent fra det øyeblikket jeg kunne koble bokstaver til ord - ja, du har gjettet riktig. Det er også copingstrategier.
DOPAMILLA: Jeg kan liksom ikke helt se for meg en treåring på casino, jeg.
Nei, Dopamilla. Barn gambler ikke på casino. De har ikke casual sex. De drikker ikke. Men de finner sine egne versjoner - og de er så usynlige at ingen legger merke til dem. Ikke engang barnet selv.
Noen lever i fantasiverdener i timevis. Alene på rommet, tilsynelatende så rolig og snill. Men de er ikke der. De er et sted hjernen endelig får puste.
Noen - som meg - leser manisk. Bok etter bok etter bok - ikke fordi de er flinke, men fordi det er det eneste som stopper støyen. Å leve seg i historien er det eneste eller rettere sagt tryggeste stedet for meg å være. Det er der hjernen slapper av. Jeg husker hvor oppslukt jeg kunne være av en bok - og fortsatt kan være - og hvor sint jeg var da foreldre mine forstyrret meg.
Noen spiser i skjul. Noen drømmer seg bort i timene på skolen. Noen bruker all energi på å lese rommet og si det alle vil høre - fordi det demper angsten, i hvert fall midlertidig.
Ingen av disse barna vet hva de driver med. De gjør det heller ikke med vilje. De vet bare at det virker. Det var i bøkene jeg fant roen.
DOPAMILLA: Skam deg! At du prøver å overleve. Uff ja. Der ser du. Nå har du to ting å cope med i stedet for én.
Ja, fordi vi går rundt og tror at det er vi som ikke er flinke nok og ikke har sterk nok vilje. Se på meg selv - hvordan i helsikke skulle jeg vite at det lå en helt annen mekanisme bak mine stadig mislykkede slankemetoder?
Mens du får lese med jevne mellomrom i avisa om folk som fikk en åpenbaring og ble tynne bare de byttet godteri med sprøstekt grønnkål, så er det ingen som snakker om dette. Om at det faktisk kan være hjernen din du kjemper imot når du ikke får det til. Da funker de generelle rådene litt dårlig.
DOPAMILLA: Og du føler deg enda mer mislykket!
Ja, det gjør man. Og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det er om man har klart å pådra seg flere hundretusen i gjeld eller har ruset seg i mange år for å cope. Jeg bør kanskje føle meg heldig fordi jeg bare overspiser - selv om leddene mine ikke føler seg så heldig da.
Dette er skikkelig vondt å tenke på. Jeg blir virkelig lei meg av å tenke på alle de som har slitt hele livet og sliter ennå. Fordi jeg skjønner hvor håpløs man føler seg, hvor mislykket man føler seg.
Og enda mer vondt blir det i lys av den debatten om at det er populært å få ADHD-diagnose. Som om det var en popularitetskåring å finne ut hvorfor man sliter hele livet. Som om det å prøve å få hjelp var noe farlig.
DOPAMILLA: Ikke start nå, jeg blir så sint!
Ja, det blir jeg også. Men da det gikk opp for meg at jeg sannsynligvis har gått gjennom livet som en slags Don Quixote i kampen mot vindmøllene, ble jeg veldig lei meg. Og det var kanskje den hardeste delen av å forstå at ADHD kan være svaret. Fordi man blir klar over alt man kunne ha fått til om hjernen hadde samarbeidet fra begynnelsen av. Alt man kunne ha sluppet av smerte. Følelse av å være en mislykket person. En som har jobbet så hardt, men likevel står tre steg bak andre. Eller enda flere.
DOPAMILLA: Men se på det positive da. Nå vet du at du ikke kan fikses ved å bli flinkere!
Ja, det er på en måte positivt. Selv om man som regel er sliten, altfor sliten. Og ikke minst man skammer seg for å ha havnet her. Og så tenker jeg på alle de gangene jeg har unngått å møte noen fordi jeg skammet meg sånn for hvordan jeg så ut. Alle klassetreff, tilfeldige møter på gaten hvor jeg raskt gikk over på andre siden eller latet som om jeg ikke ser. Alle de gangene jeg har valgt å ikke agere i møte med noen - i fare for å få DET blikket.
DOPAMILLA: Ja, det kan jeg ikke gi deg tall på hva det koster.
Nei, det kan du ikke. Men det er slike ting ingen snakker om når de skriker høyt om overdiagnostisering. Nei, nok om det, det gjør meg bare enda mer lei meg.
DOPAMILLA: Klem?
Vel, takk for det, Dopamilla.
Men - bare så du er klar over det. Jeg skal ikke gi deg tre hacks, så vipps er du fikset og i morgen kan du bare slutte med å gamble eller drikke. Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan jeg skal bruke denne kunnskapen til å faktisk gjøre noe med det.
Fordi det å oppfatte hva som har skjedd, hva jeg har levd i så lenge - og så lenge uten hjelp, helt alene i den forbaskede skogen med soppkorgen min - det tok jammen lang tid. Det tok tid å forsone seg med. Det tok tid å akseptere. Og nå kan jeg begynne å forstå. Og når jeg forstår det helt og holdent, ja, kanskje da kan jeg begynne å lete etter løsninger.
Til deg vil jeg bare si en ting: Om du sliter med noen av disse uvanene. Kanskje spesielt de som ikke er særlig sunne. Ikke bank deg selv for å gjøre det. Men du kan kanskje som meg begynne å forstå. Fordi å sette ord på det hjelper.
Som jeg sa innledningsvis - ikke som en unnskyldning, men som en forklaring. Som en start til å samle kreftene for å gjøre noe med det. Etterhvert. Ikke nå, ikke med en gang. Jeg skal ikke legge mer prestasjonskrav på deg.
Men den største jobben er mental. Endre fortelling om deg selv og ditt liv. Du er ikke lat, du er ikke umulig Du skal IKKE bare prøve hardere - fordi alle andre klarer det. Nei.
Neste gang det skjer — ikke start med å stoppe deg selv. Start med å være nysgjerrig. Hva prøver du egentlig å døyve?
Du skal forstå hva som ligger bak - så kan du ta en klapp på skulderen. Du har gjort ditt beste. Uten hjelp. I mange år!
Og før du sier det - ja, du har kanskje fått medisiner. Og medisin kan hjelpe veldig mye — den gir deg bedre verktøy, bedre impulskontroll, bedre fokus. Men den går ikke tilbake i tid og reparerer mønstre som er bygget opp gjennom et helt liv. Så ikke tenk at du burde ha klart det bare fordi du har piller.
DOPAMILLA: Ja, det er så klassisk. Man er ikke fiksa med piller. Man har bare bedre utgangspunkt. Hvor mange ganger skal jeg si det?
Ja, Dopamilla. Det er lett å tro, spesielt når det ikke alltid kommuniseres klart nok. Men mitt poeng er at når du har akseptert at dine "svakheter" handler om at du har rett og slett hatt feil kart hele livet og det terrenget du ser nå er helt annet enn du trodde - ja, det er da handlekraften kan begynne å komme.
Ikke fordi du skal nå bli flinkere til å gjøre det du skal. Neida. Men fordi nå går du endelig i riktig skog med soppkurven din. Og kanskje du etterhvert kan begynne å finne sopp som faktisk ikke forgifter deg.
Hvordan man faktisk begynner å endre disse mønstrene - det er en helt annen episode. Eller kanskje flere. Men her kommer en viktig ting som jeg vil at du skal skrive deg bak øret.
Det handler ikke om kontroll eller om manglende viljestyrke. Det OPPLEVES som manglende kontroll, jeg vet. Ikke minst fordi A) folk rundt deg får det til uten problemer B) samfunnet forteller deg at du er mislykket når du er "avhengig" av noe slikt C) du har blitt fortalt at du BURDE klare det.
Men det som faktisk skjer er at hjernen din regulerer seg selv med de verktøyene den har funnet. Det er ikke et karakterproblem. Det er en mekanisme.
DOPAMILLA: Ja, de tar feil. Enten får de prøve å leve med hjernen din – eller så kan de roe seg litt ned med meningene sine.
Ja, Dopamilla. Det er .. i grunn sant. Jeg vet at det kan være frustrerende å høre alt dette uten å få en konkret løsning. Men sannheten er at hvis vi hopper rett til løsninger uten å forstå hva som faktisk skjer – så ender vi bare opp med flere mislykkede forsøk.
Så dette er ikke episoden hvor du fikser det. Dette er episoden hvor du slutter å misforstå deg selv.
Og det høres kanskje lite ut – men det er faktisk der endring begynner. Det er et ganske stort steg.
Og ja, bare så du vet det. Nå har du også fått en forklaring på hvorfor min podkast ikke er en youtube kanal. Jeg makter rett og slett ikke utsette meg for den kritikken jeg vet vil komme. Eller kanskje mest selvkritikken. Et skjevt blikk kan være nok.
Men - om du er en som følger meg nøye, vet du at jeg har lagt ut noen få videoer med meg den siste tiden. Så jeg vil si at det går litt framover. Ikke mye, men litt. Og det er faktisk sjumilssteg for meg.
DOPAMILLA: Ja, men..
Ja, Dopamilla, jeg hører deg . Er det egentlig en seier å vise seg på en skjerm? Ville ikke en seier vært å håndtere spisingen? Jo. Jeg er helt enig. Men det er én seier - ikke seieren. Og sånn er det med mye av dette. Man vinner ikke hele krigen på en dag. Man vinner én kamp om gangen, mens man fortsatt slåss med de andre. Man må bare drepe en drage om gangen. OK?
DOPAMILLA: OK, da. Jeg kunne tenkt meg å drepe noen drager også!
Så en liten ting jeg vil nevne: Jeg har jobbet med å bygge et community, og planen var egentlig å lansere nå. Men jeg merker at jeg vil bruke litt mer tid på å gjøre det skikkelig bra - og samle flere av dere først, så vi får en sterk start og et levende miljø fra dag én.
Så jeg åpner det litt senere, sannsynligvis rett over sommeren - og jeg gleder meg skikkelig til å invitere dere inn da. I mellomtiden kan du gjerne sette deg på ventelista, så får du beskjed med én gang det er klart.
Og så til noe annet:
Jeg holder på å bli sertifisert ADHD-coach, og det betyr at jeg åpner opp for noen coachingplasser nå.
Hvis du kjenner deg igjen i det jeg snakker om i podkasten, og har lyst til å jobbe litt mer konkret med noe,
så kan du booke en time på amygdalaparty.no Jeg tilbyr timene til redusert pris i sertifiseringsperioden.