S02E19 - Selvkritikk & ADHD: Er du faktisk håpløs – eller har du bare lært å tenke det?

Én feil kan fort bli til “jeg er håpløs”. Men hva om det bare handler om hvordan du forteller historien? I denne episoden snakker jeg om selvkritikk og reframing– og du får en konkret øvelse som kan hjelpe deg å bryte det mønsteret. Kanskje det ikke er deg det er noe galt med. Kanskje det bare er fortellingen.

 DOPAMILLA: Sorry boss, jeg vet jeg er seint. Men vet du hva? Jeg kom på noe. Fantastisk idé... 

Dopamilla, kanskje ikke nå ...  

DOPAMILLA: ja, jeg vet, jeg rotet det til skikkelig i dag. Klokka ringte aldri, jeg stod opp sent, fant ikke nøklene- Og det verste - jeg glemte kaffen på benken! For et rotehode! Men vet du hva, Step – jeg fikk faktisk tid til å tenke på veien til jobb. Helt i ro distraksjoner. Men hvem bryr seg om å komme seint når det betyr at jeg endelig kom på det? 

OK, jeg gir opp. Hva kom du på, Dopamilla? 

DOPAMILLA: Eh. Etterpå? Har vi ikke en podkast spille inn?  

Ok, Dopamilla. Men jeg må nesten rose deg litt der. Vet du hva du gjorde der? 

DOPAMILLA: Ehhh... kom for seint? 

Nei. Du reframet. Du tok en kaotisk morgen og du tolket den . Og plutselig var den ikke så katastrofal likevel. 

DOPAMILLA: Jaha? Det høres smart ut. Er det noe smart? 

Det er faktisk veldig smart. Men la oss komme i gang. OK, folkens. Velkommen til Amygdala Party. Jeg heter Step, og i dag skal vi snakke om reframing. Det er faktisk veldig kult.  

NORSK: Hvis du kjenner deg igjen i det jeg snakker om her i podkasten, generelt, ikke bare denne episoden, så jobber jeg også med dette én-til-én nå – jeg sier litt mer om det mot slutten. 

Da jeg begynte å undersøke ADHD, fant jeg diverse uttalelser på SoMe. Og det var en ting som sjokkerte meg. Fordi jeg har hele livet sett på de morsomme tingene jeg - og resten av min familie gjorde - som noe man kunne le av. Fortelle en historie i festlige lag. Vi var alltid de som hadde en opplevelse.  

Den gangen jeg fulgte en svensk bil i Køpenhavn fordi den selvsagt måtte være på vei til Sverige og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit (før GPSens tid, vel å merke). Den skulle - overraskende nok - ikke til Sverige, den.  

Den gangen jeg skulle bare gå av meg irritasjon etter jobben og plutselig befant med dypt i nordmarka uten å vite hvor jeg var - klokka åtte på en fredagskveld. Sulten, vel å merke.  

Slike ting. Gøy, ikke sant? Morsomt å fortelle i festlige lag. Haha, Step har rotet seg vekk - igjen.  

Det jeg ikke visste da – var at dette faktisk er en ganske klassisk ADHD-greie. Ikke bare hva vi gjør, men hvordan vi velger å forstå det. 

DOPAMILLA: Vel, det er en kunst å rote det til og skryte av det etterpå, det må jeg si.  

Vel, det jeg drev med der og det jeg driver med den dag i dag er noe som heter reframing. Slik du gjorde i stad, Dopamilla.  

DOPAMILLA: Eh...

Men fordi der jeg så de fortvilte menneskene som sier hvor umulige de er fordi de aldri finner fram dit de skal, fordi de roter ting til og gjør feil - så skjønte jeg at jeg hadde vært heldig. Ekstremt heldig.  

I hvertfall i en sammenheng når det kommer til ADHD.  

Fordi i vår familie var dette morsomme quirks som var normale. Den ene gangen min mor skulle hente meg på flyplassen og kom en time for seint fordi hun kjørte på fromme og lykke og fulgte en lastebil som SIKKERT skulle samme vei. Det skulle den ikke.  

DOPAMILLA: Så hun kjørte seg vill. Hm, det ... det høres ut som noe du sa i innledningen ... å ja, nå skjønner jeg hva du gjør!  

Ja, jeg viser at dette var helt normalt. Selv om det er en liten del av ADHD bilde, så betyr den utrolig mye. Jeg skal forklare hvorfor.  

Men først jeg forklare hva reframing er. Jeg syns i grunn ordet reframing er ganske treffende. Du tar et bilde ut av en ramme, og putter det i en ny. Så voila - pluselig endrer bildet uttrykket helt. Blir nesten et nytt bilde. Ikke sant? 

DOPAMILLA: Altså dette er interiørdesign på et veldig høyt nivå Step. Jeg ser for meg liksom ikke Mona Lise i en Ikea ramme her ...  

Vel, men om du hadde gjort det, ville det sett ut som den flotte, staselige malleriet det er? Den industrille rammen ville gitt bildet et annet preg.  

Og det i grunn det vi gjør med reframing. Vi tar en situasjon, snur på den og ser på den på en annen måte.  

OK, jeg er ganske flink til å være kranglete med GPSen. Jeg vet ikke hvorfor, men min samboer gjør narr av meg på grunn av dette. Han pleier å si: Jada, Step, du har aldri vært her, du kjenner ikke veien, men du VET altså at vi skal dit? Ehm.  

Og han er storsinnet nok til å være med på det.  

Og selvsagt kjører jeg oss vill noen ganger.  

DOPAMILLA: Selvsagt. Tror du du har en slags sjette sans? Nå bør du kanskje vite at det ikke stemmer! 

Nei Dopamilla. Jeg vet at jeg ikke vet. Jeg har en hunch, ikke sant. Kanskje ubevisst har jeg lyst på en opplevelse når det skjer. Og de gangene jeg har kjørt meg vill, de ble en historie som jeg kan fortelle til folk.  

Tenk, plutselig var jeg midt i Berlin! Jeg som ikke skulle kjøre i sentrum! Og vet du hva, jeg se det derre tårnet. Og kom fram også. Litt annen vei, men pytt pytt. Who cares.  

Og jeg kan jo ta det enda lenger – noen ganger later jeg nesten som jeg gjorde det med vilje. Det funker for meg. 

Men det er ikke poenget her.

Poenget er at den samme historien kunne vært fortalt annerledes:

Jeg er helt umulig. Jeg kjørte meg vill midt i Berlin, selv om jeg hadde GPS. Og det er ikke første gangen den skjer. Jeg kan ikke lære. Og så fikk jeg et sammenbrudd der i sentrum. Satt i bilen og gråt og kom meg ikke av gårde. Nei, kanskje jeg skal heller bli hjemme.  

Skjønner du hva jeg gjør? 

Og bare så det er sagt – dette handler ikke om å late som alt er bra. Hvis du har gjort en feil, så har du gjort en feil. Hvis du kjørte deg vill, så kjørte du deg vill. Punktum. 

Men det er noe helt annet enn å si ‘jeg er håpløs’ på grunn av det.

Det ene er en hendelse - jeg kjørte meg vill.

Det å si at man er dum på grunn av det - det er en dom.

Reframing handler ikke om å pynte på det – men om å ikke gjøre det til en dom over hvem du er.  

DOPAMILLA: Greit. Jeg skjønner poenget. Men jeg vil bare si at Mona Lisa i Ikea-ramme fortsatt hadde vært Mona Lisa. Hun hadde bare sett litt mer ... som en plakat fra IKEA, kanskje?  

Vel, du kan se det slik. Men poenget er at den rammen jeg setter til fortellingen, den er fargerik og morsom. Men du kan også ta akkurat det samme bildet og sette den i en trist og håpløs ramme.

Historien er helt lik.  

Det er hvordan vi rammer den inn som bestemmer hvordan du ser deg selv. Det handler om hvilken identitet som dannes over tid. Noen vokser opp og tenker om seg selv "jeg er en som roter ting til." Andre vokser opp og lærer "jeg er en som alltid har en historie å fortelle."  

Samme person. Samme opplevelse. Men to helt forskjellige liv, liksom. 

DOPAMILLA: Det er ikke mange som klarer å rote seg vekk i Berlin og gjøre det til en skrytehistorie, altså!  

Det er jo ikke så vanskelig, Dopamilla. Og bare så det er sagt. Dette formes i stor grad i barndommen – før du har verktøy til å velge annerledes. Det er det som former ditt selvbilde i slike situasjoner. Grunnen til at jeg sier dette er fordi det er ikke noe du velger. Ikke når du er liten.  

DOPAMILLA: Men du kan som voksen. Jeg vet det! 

Ja, Dopamilla, jeg kommer til det. Men det er først viktig å understreke at dette er ikke noe å skamme seg over. Dette er ikke enda en grunn til å føle seg håpløs. Som jeg sa - jeg var heldig at jeg vokste opp i en familie hvor morsomme historier hørte hverdagen til. Du var kanskje ikke så heldig, og det er helt greit.  

Og som Dopamilla sier. Det går faktisk an å endre. Fordi hjernen vår er en fascinerende liten grå sak. Den er nemlig plastisk.  

DOPAMILLA: Kanskje din, men min er definitivt ikke laget av billigplast Made in China.  

Dopamilla, plastisk betyr ikke laget av plast, det betyr formbar. Nevroplastisk for å være helt nøyaktig. Uten å gå i detaljer som ville fått meg selv til å sovne , så kan jeg si følgende. 

Neuronene i hjernen snakker sammen – de sender signaler til hverandre, og når de gjør det ofte nok, dannes det en kobling. Hvis du gjentar en ting ofte, så vil den ha en vei den bruker. Det er ingen grunn til å lage nye koblinger. Det er som å gå gjennom skogen. Er det en tråkket sti, så ja, det er det ingen grunn til å bushe gjennom buskene.  

Og det er en ting til som er viktig her. Det er ikke bare hvor ofte du tenker en tanke – det er også hvor mye følelse som er koblet til den. 

Hvis du tenker ‘jeg er håpløs’ og kjenner skam i kroppen samtidig? Da går det mye raskere å bygge den motorveien. Hjernen din er nemlig litt sånn: ‘Oi, dette er viktig. Dette må vi huske.’ 

Så den samme tanken havner på samme kobling. Samme sti, så å si. Og denne stien kan tråkkes til å bli en vei. Og om du kjører den ofte, kan den bli en motorvei.  

DOPAMILLA: Trefelts? Jeg liker trefelt.  

Ja, Dopamilla. trefelts. Og de tankene vi gjentar ofte kan være tanker som: Jeg er umulig. Jeg får aldri noe til. Jeg burde gjøre det bedre.  

Og når du gjentar dem inni deg selv - fordi du har blitt fortalt at du burde vite bedre, at du burde klare dette, at du aldri gjør noe riktig - ja, det blir det trefeltsmotorvei.  

Og hver gang noe ikke går som planlagt - svisj. Tankene raser på den motorveien. 

Og for mange med ADHD er dette ekstra krevende. Ikke fordi vi er dårligere – men fordi vi ofte har fått flere korreksjoner gjennom livet. Flere ‘du må skjerpe deg’, flere tilbakemeldinger på det som ikke funker. Så det er ikke så rart at den motorveien til selvkritikk er ganske godt utbygd. 

DOPAMILLA: Som i Tyskland. Fri fart er lik fullfart! 

Ja full fart er definitivt riktig. Så da danner det seg slike motorveier for de tankene vi gjentar ofte. Sånn litt forenklet sagt.  

Men poenget mitt er. Den motorveien, det er det tankemønsteret du har bygd gjennom livet ditt. Og hvis det finnes motorvei, så går tankene dit, hvorfor skulle de bushe gjennom den grå massen, ikke sant?  

Hvorfor skulle du kjøre av og begynne utforske nye sideveier? Vel, bortsett fra om du er som meg og liker å kjøre deg vill, da.  

DOPAMILLA: Ikke alle er så tullete som du.  

Vel, Dopamilla, det er her magien kommer. Det føles som magi – men det er faktisk biologi. Dette jeg skal si nå er forankret i forskningen, så det er ikke noe mambo jambo new age magi. Dette er ekte ting som faktisk funker.

DOPAMILLA: Takk og lov. Det er så deprimerende å leve med så mye negativitet! 

Ja, det er ganske deprimerende. Og det blir en negativ spiral. Du tolker erfaring som en iboende egenskap hos deg - jeg er umulig - du bekrefter den med ny erfaring. Og til slutt blir det en slags etablert sannhet.  

Den føles sann – men det betyr ikke at den er objektiv. 

Fordi de aller aller fleste erfaringene kan sees på fra flere vinkler. Puttes i nye rammer. OK. Så hvis vi skal koke dette helt ned — hvordan begynner man faktisk å bygge en ny vei? 

Så la oss se på en lite øvelse. Hvis du tenker på den siste tingen du har gjort hvor du har revet deg i håret av. Fortalt deg selv at du er umulig. At du aldri gjør noe riktig.  

Har du den?  

1.Beskriv historien. Ikke tolk. Bare beskriv. Hva skjedde, helt objektivt? Prøv å beskrive det som en nyhetsoppleser. Kjedelig, saklig, ingen dom. Objektivt.

Er du klar?

DOPAMILLA: Jeg er så nysgjerrig, hva tror du de skriver? 

Ikke lett å si Dopamilla. Kanskje noen har mistet en frist. Da er vel beskrivelsen: Prosjektet ble ikke levert i tide. Eller så har noen fått kjeft for å ha glemt bursdagen til nevøen sin. Da er beskrivelsen: Bursdagen til nevøen ble glemt. Poenget er at det skal være objektiv, saklig beskrivelse av begivenheten.  

Ser du hvordan historien endrer seg om du tar den nyhetsoppleserversjonen? 

Og det er her det blir viktig å si: Dette handler ikke om å gjøre det positivt – men om å gjøre det mer rettferdig. En tolkning som ikke bare er den strengeste mulige versjonen av deg selv. Så når du nå skal reframe – hva kan være en mer rettferdig måte å forstå det som skjedde på? 

DOPAMILLA: På Romerike rapporteres det om et prosjekt som ikke ble levert. I Mo i Rana har en tante glemt bursdagen til nevøen sin.  

Ikke mye drama, er det det?  

Så går vi videre.  

2. En venninne kommer til deg og forteller deg den samme episoden som du har opplevd. Med samme dramatiske konsekvenser som du ser for deg opprinnelig. Du lytter og så sier du til henne:  

Ja, hva sier du til henne?  

Hva ville du sagt til en venn. Avtal møte med sjefen og bli enig om at ny dato. Gå gjennom enkelttilak og avtal sjekkpunkter underveis, om du trenger det.  

Ring til nevøen din og inviter ham på en en-til-en date med tanten sin?  

Hvorfor sier du ikke det samme til deg selv? Har verden gått under?  

DOPAMILLA: Kan ikke si det, nei.  

Og det betyr ikke at du slipper unna ansvar. Du kan ta ansvar for det som skjedde – uten å gjøre det til en identitet. Det er en stor forskjell på ‘jeg gjorde en feil’ og ‘jeg er en feil’. 

Og om du skulle reframe de opplevelsene, Dopamilla. Hva har du å by på der? 

DOPAMILLA: Easy, peasy, dette der. Prosjektet blir ferdig uansett. Med mindre du leverer noe virksomhetskritisk til sykehus, så har vel ingen dødd? Gud, jeg håper ingen har dødd! 

Vel, du kan si det, men jeg ville kanskje velge å si noe som: Jeg tok på meg for mye – fordi jeg ville gjøre en god jobb. Det funket ikke denne gangen, men det sier ikke hvem jeg er. 

Ser du?  

Altså, når du får til å se på det uten å dømme deg selv, så merker du hvor stor forskjell det gjør. Men det må øves på. Mye.  

DOPAMILLA: Ja, ok, da. Mye mer spennende med massedød på sykehuset. Det kunne vært en skrekkfilm!  

Ja, Dopamilla, jeg liker din begeistring, men vi skal holde dette på et litt mer realistisk nivå. Den krisemaksimeringen, det er nettopp det vi ikke skal gjøre. Den tjener ingen. Ingen, skjønner du? Spesielt ikke en ADHD-hjerne som allerede tar imot masse bank. Forstått? 

DOPAMILLA: Ok da. Men om jeg bare kan, jeg har en om nevøen også ... 

Nei, den klarer jeg fint selv. OK, historien om nevøens bursdag kan også reframes slik: Jeg glemte en feiring. Men jeg har ikke glemt nevøen min, jeg er glad i ham. Glemt bursdag er et glemt arrangement.  

DOPAMILLA: Men han ble vel lei seg ...  

Ja, han ble kanskje lei seg. Da kan du ta en prat med ham og si at du har en hjerne som ikke alltid samarbeider med deg. En hjerne som sliter med å huske avtaler, og kanskje dere kan finne sammen hvordan han kan hjelpe deg å temme hjernen? Kanskje dere kan lage et lite system sammen? Kanskje han kan få lov til å være den som sender deg påminnelsen dagen før? Det kan jo til og med bli en viktig oppgave for en unge, en som er in charge av hjernen din. Hvor kult er det?  

DOPAMILLA: Ok, du skal få den. Det er litt kult.  

Ja, fordi fantasien til å finne andre løsninger, den har vi masse av. Vi må bare klare å hoppe bukk over den motorveien vi har bygd oss i hjernen vår. Det gjør vi ved å stille oss de spørsmålene jeg nevnte ovenfor.

Hva har faktisk skjedd, objektivt beskrevet?
Hva ville du sagt til en venn i samme situasjon?

Og så kan du i tillegg spørre:
Finnes det en annen måte å forstå situasjonen på? 

Og det morsomste med dette er at vi faktisk bygger nye motorveier! Motorveier som går til litt hyggelige steder enn skammekroken!  

DOPAMILLA: Ja, du sa jo det, hjernen er plastisk. Ikke av plastikk.  

Nettopp. Fordi de nøytrale og positive tankene vi former i hodet i stedet for den selvpiskingen, de lager nye stier. Og ny sti kan bli til motorveien om den tråkkes ofte. Så gjentakelse er faktisk viktig. Dette er ikke noe du skal gjøre en gang og så si til deg selv: Nei, dette funket ikke.  

Dette er det klassiske eksempelet på at selv en liten dråpe vann kan lage en fordypning i en stein. Det er bare noe som må gjentas. Så det må dryppe ofte. På samme sted.  

DOPAMILLA: Ja, men jeg orker ikke å vente 300.000 år på at noe skal bli ferdig! 

Heldigvis tar det noe kortere tid med hjernen vår enn å lage fordypning i stein, Dopamilla. Du trenger ikke rive den gamle motorveien i dag. Du trenger bare å begynne å gå en annen vei. 

Og det beste er at de gamle motorveier, de som fører til skam og selvpisking, de forvitrer om de ikke brukes. Ingen vedlikehold, bare hull i asfalten, og til slutt faller de sammen. Av seg selv. 

DOPAMILLA: Snakker du om veivesenet nå?  

Vel, det mentale veivesenet, ja, Dopamilla. Men – og dette er viktig – når du begynner å gjøre dette, vil noe i deg protestere. Fordi det vil den. Den gamle motorveien gir ikke opp uten kamp. Den vil sende klager til veivesenet. Kanskje til og med til et departement eller to. Hei, du har brukt oss i så mange år, dette går ikke!  

Og jeg tuller ikke. Jeg skal gi deg et eksempel. Det er et eksempel som viser at ikke engang fakta kan motbevise de negative tankene om du har etablert en motorvei til den bygda som heter: "jeg er ikke god nok" 

Jeg har oppdaget en ny tv-serie. Og jeg ble skikkelig oppslukt. Alone. En gjeng med ti stykker bli kjørt ut i ødemarka i nord Canada på høsten. Plassert på hver sin del langs en svær innsjø. Uten mat. Uten noe annet enn en sekk på ryggen og 10 gjenstander til overlevelse de fikk velge. Så skal de overleve 100 dager her.  

Altså, bare tenk deg. Høsten. De fleste bær og sopp er borte. Det er ikke mye i naturen du kan leve av da, bortsett fra det du sanker eller dreper. Du må bygge skjul, fordi vinteren er hard her. Minus 30. Minus 40. Ingen problem.  

Og mens du bygger tak over hodet, renner kaloriene av. Fra dag en. Så du må ut og jakte. I et terreng hvor det ikke bare er jerv og elg, men også flokk med ulver, moskus og bjørn. Og du står der, med pil og bue. Snare. Et fiskenett.  

Ja, jeg er fullstendig oppslukt. Fantastisk spennende serie. 

Og så kommer vi til dag 80. De fleste har falt av. Kun tre igjen. Og om du ikke vil ha spoilere for den sesongen som ligger tilgjengelig på NRK, slå av lyden det neste minuttet eller to. Men da mister du poenget med fortellingen. Du er advart.  

DOPAMILLA: Step. Nå er jeg så spent her, kom til poenget!  

Ja Dopamilla. Poenget er at de tre er en mann og to kvinner. Syv menn har falt fra. De vet ikke selv hvor mange som er igjen, men statistisk sett vet de at de er blant de siste.  

En ene av damene har forfrosne tær, veldig veldig lite mat og sliter. Men hun trives så godt på stedet. Hun opplever en indre ro, en opplevelse som gir henne mye. Hun vil ikke vekk. Men på grunn av forfrysningene blir hun trukket ut av legeteamet.  

Så ser vi den andre av kvinnene få en meltdown. Hun forteller at hun føler seg så utilstrekkelig. Hun burde ha fått til mer. Hun føler seg rett og slett ikke flink nok.  

Og her sitter jeg helt fascinert.  

Altså, det er ikke til å fatte. Du overlever 80 dager. Alene i huttiheita. Du dreper dyr for å overleve. Du klarer deg mentalt. Du klarer å holde varmen.  

Og du føler deg ikke flink nok.  

DOPAMILLA: Vent. Satt hun der i 80 dager og følte seg ikke god nok? Det er jo... trist. 

Ja, det er ganske trist. Men dette her, det var for meg et bevis på at tankene kan sabotere deg til de grader. Du kan være så flink du bare orker, men om tankene fortsatt forteller deg at du ikke duger, at du burde være flinkere og du ikke er god nok - ja, da vil du ikke føle suksess. Fordi som denne historien fra Alone så fint illustrerer - fakta alene endrer ikke noe.  

Det må tankene gjøre. Hun som slet, hun syntes likevel det var en fantastisk opplevelse. Det er reframing på sitt beste.  

DOPAMILLA: Kan jeg vennligst slippe å sitte i arktisk Canada for å oppleve dette i praksis? 

Selvsagt, Dopamilla. Grunnen til at jeg forteller denne Alone historien er for å illustrere at dette er virkelig noe du må jobbe med bevisst. Ikke en gang, ikke tre ganger. Men når du kjenner at selvkritikken er på vei, når du kjenner at "gud, jeg er umulig" er på vei, stopp. Pust. Og ta de spørsmålene jeg nevnte.  

Den motorveien må bygges stein for stein. Og det vil kanskje kjennes like tungt som å bo i Canada i minus tretti i flere uker. Men det er verdt det. Fordi den fortvilelsen jeg så i SoMe kommentarene og som fikk meg til å skrive hele denne episoden - de var vonde å lese. Det var en ganske sjokkerende vitnesbyrd om hvor stor påvirkning selvoppfatningen har for hele livet vårt, ja, for ikke å si livskvaliteten vår.  

Fordi om du hele tiden tror at du er håpløs, du er mislykket og du klarer ingenting - da blir det veldig vanskelig å se det du faktisk klarer. Og nå snakker jeg om folk som faktisk prøver og prøver, og ikke får det til. Men de kan heldigvis bygge en ny vei som kan være veien til den mentale friheten.  

DOPAMILLA: Altså, den hjernen er ganske kul sak, sånn egentlig.  

Ja, Dopamilla. Det er den.
For norsk: Og den kan utrette mirakler. På ekte. Hvis dette traff deg… så er det akkurat slike ting jeg jobber med i coaching. Jeg har begynt å ta imot klienter for sertifiseringen min som ADHD coach, så om du kan tenke deg å prøve, book gjerne en Bli kjent time på amygdalaparty.no. Jeg kan ikke love mirakler, men sammen kan vi kanskje klare noe.  

DOPAMILLA: Ja, og her kommer den fantastiske ideen min! Den jeg fikk i dag .. tidlig. Du kan jo gi vekk gratis bli kjent timer! Ikke sant?  

Ja, det kan jeg...  

DOPAMILLA: GJør det. Jeg sier gjør det!  

Ja, jeg gjør det, Dopamilla. Folk kan faktisk på på nettsiden og booke en gratisk bli kjent time ..  

DOPAMILLA: Åh. Og jeg trodde jeg var smart...  

Du er smart, Dopamilla.  

Sånn, du begynte å samle papir til innsamnligen, så kom du på at du burde rydde i bokhylla og nå sitter du og googler hvordan man beskjærer roser? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!