S02E20 - Arbeidsliv & ADHD: Faglig flink betyr ikke blikkontakt
Hva koster det egentlig å være «høytfungerende» med ADHD i arbeidslivet? Denne episoden handler om maskering, utmattelse og hvor mye energi noen mennesker bruker på å framstå normale. Og kanskje viktigst:
Hvor lite som egentlig skal til for at flinke mennesker skal fungere bedre på jobb. Denne episoden er ikke bare for deg som har ADHD.
Den er også for ledere, HR, kollegaer, partnere - og alle som tror de aldri har møtt «sånne».
Ok, folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag skal vi snakke om arbeidslivet. Men før vi kommer i gang, må jeg nesten svare på spørsmål jeg har fått flere ganger den siste uka. Som jeg nevnte tidligere, tilbyr jeg ADHD-coaching timer til redusert pris under sertifiseringen - og jeg får en del spørsmål om jeg fortsatt har timer ledig. Jeg kan garantere dere at jeg har det fordi jeg må ha ganske mange timer!
DOPAMILLA: Ja, dette er seriøse greier.
Ja, Dopamilla, det er seriøse greier, så det tar tid. Så hvis du har lyst til å møte meg og høre hva jeg kanskje kan hjelpe deg med, så kan du booke en gratis bli-kjent-samtale. Og det er som sagt også coachingtimer tilgjengelig etter det til redusert pris. Begge deler finner du på amygdalparty.no
DOPAMILLA: Kan jeg også ha coachingtimer? Jeg kunne coache dem til å....
Hold your horses, Dopamilla, jeg tror du har en viktigere jobb her. Bare vent og hør etter.
Jeg har en venninne som er også utdannet ADHD-coach. Og hun har fortalt meg en historie som jeg har lyst til at dere skal høre. Og hvis du er leder, HR-medarbeider eller bare jobber sammen med andre mennesker, så tror jeg faktisk denne episoden er for deg også
Hun jobber med HR og holdt et lite foredrag til sine kollegaer om ADHD og arbeidslivet. Etter innlegget kom en av kollegaene bort og sa: Gud, jeg håper vi ikke har sånne blant ansatte.
Altså jeg ser for meg at hun sa sånne med et sånn tonefall som i middelalderen var forbeholdt spedalske. Det ligger litt i ordet, gjør det ikke?
Sånne, som ofte blir brukt om noen vi vet for lite om og dermed har fordommer mot. Annen religion. Annet opphav. Annen legning. Annen ... ja, du skjønner poenget.
Jeg skal ikke gjøre denne episoden til en episode om likhet. Men jeg har selvsagt en mening om det.
DOPAMILLA: Er det noe du ikke har mening om?
Ja, faktisk ganske mye. Mitt poeng i dag er dette: Dersom du er en leder, en HR medarbeider, eller en ansatt et hvilket som helst sted i verden med litt flerre enn fem ansatte, så kan du være nesten sikker på at du har en av sånne blant dine kollegaer allerde. Fordi "sånne" er ikke personer som leter etter nøklene i kjøleskapet eller glemmer bursdagen sin fordi de har bestemt seg for å lære seg å bygge vikingbåter.
DOPAMILLA: Veeeeel...
Ja, sånne KAN også være slike personer ja. Men du vil kjenne henne som Lise som leverer alltid i siste liten. Eller Emilie som alltid tar på seg for mye jobb. Eller Bjørg som ofte kommer for seint, men sitter langt utover kvelden og enser ikke at arbeidstiden er over. Det kan være meg som hater teambuilding og som alltid har spørsmål i møter. De - vi - jobbet så jævlig hardt for å se normale ut.
DOPAMILLA: Ja, Gud forby at noen vibrerer litt annerledes på Teams.
ADHD er ikke bare kaos. Skriv det bak øra. Denne episoden er en ode til alle som har jobbet hardere enn alle andre og maskert for livet.
DOPAMILLA: Men de fungerer jo, ikke sant. Det er litt vanskelig ...
Ja, og man blir ofte kalt høytfungerende. Og uten å diskutere hvorvidt det er et dekkende begrep eller ikke, skal jeg si deg en ting: Det å være høytfungerende har en kostnad. Og det snakkes det lite om. Nemlig hva det koster å fungere på høyt nivå. Du ser kanskje en flink ansatt, en dyktig kollega. Men du ser ikke at hun sitter hjemme og gråter fordi hun er så utmattet at hun føler seg som en dårlig mor. Uten overskudd for ungene. Uten å ha krefter til å være med på fritidsaktiviteter.
DOPAMILLA: Men på jobb? Der leverte hun sikkert PowerPointen i tide.
Ja, eller kanskje klarer hun både jobben og ungene. Helt til hun plutselig ... ikke klarer noe lenger. Jeg har tidligere sagt at jeg allerede fra tenårene visste at jeg ikke ville ha unger. Fordi det å være meg selv var krevende nok. Nok jobb. Hva får en tenåring å tenke slik? (pause - lang) DOPAMILLA: .... nei. jeg vet ikke. Ærlig talt ikke.
Se for deg en helt vanlig mandag.
07:00 Klokka ringer. ADHD henger ofte sammen med en forsinket døgnrytme. Så når alarmen ringer klokka sju, kan kroppen din føles som om den ble vekket klokka tre om natta. Du slår snooze. Selvsagt gjør du det.
07:05 Klokken ringer igjen. Og snooze.
07:10 Og igjen. Og snooze.
07:30 Du klarer endelig å tvinge deg i sittende stilling. Stirrer i veggen. Arbeidsdag. Mandag. Igjen.
07:33 Du bruker all din energi på å holde deg våken, det er jo i grunn midt på natta for deg. Etter tre minutter på sengekanten, innser du at heller ikke i dag slipper du unna og reiser deg.
07:44 På badet sitter du ti minutter på do, bare for å få en slags følelse av å være i våken tilstand. Du tisser. Men du har ikke krefter å sette i gang.
07:47 Du slår på dusjen og står under i en halvtime. Deilig med varmtvann, endelig noe som hjelper litt. Dusjen er så deilig at du ikke har lyst til å komme ut. I hodet ditt begynner dagen å avspille seg. Det møtet du skal rekke klokka ti, hva skulle vi snakke om. Åh ja, budsjettet. Jeg må huske å nevne det om inntektene. Og så må jeg huske å nevne det om mulige trusler. Og så må jeg huske å holde kjeft og ikke si hva jeg mener hele tiden, jeg orker ikke de rare blikkene fra regnskapssjefen.
08:25 Søren. Jeg må ut av dusjen. Og så må jeg huske å bremse begeistringen min i møtet, sjefen kastet et blikk på meg sist. Hun mener sikkert at jeg tar for mye av. Jeg må passe på å ikke ta for mye av. For å ikke snakke for mye.
DOPAMILLA: Ah yes. Det klassiske kvinneproblemet: For mye personlighet.
08:28 Du tørker deg. Hvor var det møtet? Var det hos oss eller var det hos regnskapsfirma? Søren, jeg husker ikke. Husk å sjekke hvor møtet avholdes når du er ferdig i dusjen. Og så må du ikke glemme å framlegge det prosjektet du fikk ansvar for å kostnadsberegne. Husker du hvor du har lagret det? Husk å sjekke det. Husk å sjekke hvor møtet er og husk å sjekke lagringen.
08:34 Hvor la jeg klærne mine i går? Jeg er sikker på at jeg hadde tatt ut den lilla blusen jeg skulle ha på meg. Søren, jeg kan ikke stå her i stua med vannet dryppende av håret. Den blusen må være her et sted.
Faen, møtet.
08:36 Ingen bluse på soverommet. Og hvor lagret jeg prosjektet? Ingen bluse på stua.
08:37 Ingen bluse på hjemmekontoret heller. Jeg løper på bader. Søren, den lå jeg her hele tiden.
08:39 Hvor er mobilen? Jeg må sjekke hvor møtet er. Den lå på lading i går kveld. Oh, den ligger på lading, der den skal ligge.
DOPAMILLA: Det er nesten så du må ha huskeliste for å huske at du har en huskeliste ...
Ja, Dopamilla. Mens dette foregår i hodet ditt, så har det faktisk gått bare en og en halv time av dagen. Og så se for deg resten av dagen din - slik. Tror du at den nevrotypiske personen som lytter nå - om det er noe her da - kan forstå hvor mye energi dette krever?
DOPAMILLA: Kanskje. Men det er vel bare å slutte med det?
Ja, det er i grunn et svar jeg hadde ventet meg. Fordi det er i grunn bare å slutte med det. Bare at det er i grunn IKKE bare å slutte med det. Det går ikke! Det er slik hjernen vår har blitt formet og programmert - det er slik vi fungerer.
DOPAMILLA: Så dette er altså software-problemer uten oppdatering tilgjengelig?
Vel, på noen områder ja. Hjernen blir helt utslitt av et slikt kjør. Dag etter dag. År etter år.
Hjernens energi styrer alt annet du gjør. Hjernen styrer ikke bare tankene dine. Den styrer følelsene dine. Søvnen din. Sultfølelsen. Evnen til å regulere deg selv. Til å huske. Til å ikke si noe dumt i møtet. Til å smile og si at alt er fint.
DOPAMILLA: Det føles av og til som om hjernen din driver et gigantisk prosjekt som krever tre prosjektledere, to HR-rådgivere og et halvt konsulenthus i Bærum bare for å få deg gjennom en tirsdag.
Ja, Dopamilla. Poenget er at en ADHD-hjerne bruker gjerne masse energi på regulering, overvåkning og filtrering. Derfor blir det mindre energi til andre ting.
Og så sier noen: Ja, det er bare å skru det av da. Du trenger ikke å overtenke alt. Du trenger ikke å legge merke til alt rundt deg.
Men det er nettopp det som er poenget. Du kan ikke.
Det blir som om jeg se til deg: Kan du ikke bare skru av regnet?
DOPAMILLA: Jeg tror at det hadde vært ganske kult om du kunne det. Vi kunne blackmaile folk for å skru på og for å skru av ... Bønder... nei, vent litt regjeringer ...
Dopamilla. Før du tar helt av. Poenget er at det IKKE går. Punktum.
Jeg har ofte tenkt på en ting. Du kjenner kanskje den leken som mange barn får da de er små. Altså pittesmå, vi snakker todler alder. Den som lærer deg å plassere bagasje i bagasjehylla på fly?
DOPAMILLA: Ja, den med firkanter og trekanter og hull som passer til dem?
Nettopp Dopamilla. Firkanter som skal i firkantet hull, trekanter som skal i trekantet hull og rundingen som skal i et rundt hull.
Det er den leken jeg ser hver gang jeg tenker på maskering. På hvor hardt vi prøver.
Vi prøver å stappe en firkant i et rundt hull.
En bagg som er altfor svær for hylla.
Bare at vi ser det ikke.
Fordi ingen har fortalt oss at hjernen vår er en firkant. Poenget er at nevrotypiske har en rundt hjerne og rundt hull. Vi har firkantet hjerne og rundt hull.
Derfor krever det jævla mye jobb å stappe den gjennom.
Og det går som regel ikke likevel.
DOPAMILLA: Kanskje lage et firkantet hull hadde vært bedre?
Ja, det hadde definitivt vært bedre - men som om det ikke var nok, mange av oss vet ikke at dette ikke er normalt. Altså normalt i den forstand at ikke alle andre fungerer slik. At de man sammenlikner seg med, ikke har et slikt kjør i hodet. Det er nesten enda mer fascinerende.
Jeg visste ikke at dette var noe spesielt. Jeg trodde at alle hadde det slik. Helt til jeg hadde lest om ADHD og fikk høre om tankespinn. Indre dialog. Tolking. Og min forbløffelse var ganske stor da jeg spurte samboeren min hva hørte han når han satt stille. Og sjokket var enda større da jeg hørte at det kan være helt stille i hodet hans.
Helt stille.
DOPAMILLA: Det høres ulovlig ut.
Vel, når du har en hjerne som liker å spille ping pong med tanker døgnet rundt, så kan jeg love deg at stillhet er noe fantastisk. Det er bare at den skjer så sjelden.
Men for å komme tilbake til våre ansatte. Fordi det å måtte jobbe hardt under samme forhold som de nevrotypiske, det har selvsagt en kostnad.
Så den vanlige oppfatningen er at Lise tror hun er lat. Bjørg tror hun er vanskelig. Emilie tror hun ikke strekker til. De har fått beskjed om det lenge nok til at de tror det selv. Av lærere. Av sjefer. Av seg selv, i speilet, en mandag morgen etter at alarmen har ringt for femte gang.
De prøver bare ikke hardt nok. Det er konklusjonen de har landet på. For alle andre klarer det jo.
Og så fortsetter de å presse seg. År etter år. Litt hardere for hvert år. Litt mer utslitt for hvert år.
Helt til kroppen sier stopp.
Det kalles utbrenthet. Eller depresjon. Eller angst. Og ingen - ikke Lise selv, ikke sjefen hennes, ikke legen - kobler det til det som egentlig skjer.
Og så - det verste. Når du endelig oppdager hva svaret er. Når du endelig tør å gå til lege, psykolog eller psykiater og sier at du mistenker at du har ADHD. Så får du beskjed: Neida, du kan ikke ha ADHD. Du er for funksjonell.
DOPAMILLA: Gratulerer. Du har maskert deg helt ut av hjelpesystemet.
Det er bare så trist at det er latterlig. Fordi du blir avvist for å ha holdt ADHD i sjakk i mange år. Du er på kanten av stupet, men folk sier: Ja, men du klarte å komme hit, jo.
DOPAMILLA: Dette begynner å få litt Thelma & Louise-energi.
Dopamilla. Dette er alvor.
Fordi om noen bare hadde fanget det tidligere, eller trodd henne tidligere, så hadde kanskje ikke kroppen trengt å si stopp.
Diagnostisering koster. Medisin koster. Og oppfølging, som det muligens ikke finnes nok av i dette landet, koster også.
Men for Lise koster det mye mer. Det koster henne hvilken oppfatning hun har av egen verdi.
For arbeidsgivere koster det i form av fravær og sykdom.
DOPAMILLA: Ah. Så plutselig ble HR interessert.
Vel, Dopamilla. Problemet er at de fleste ser de små tingene. At noen kommer for seint. Mister nøklene. Glemmer ting.
Men det er bare toppen av isfjellet.
For under der finnes det jævlig mye arbeid.
Så mye energi brukt på å framstå normal, at den toppen du ser - det er nesten aldri oss.
Fordi mange ansatte med ADHD jobber med selvregulering. Ikke bevisst, men det er hjernen som prøver å fungere i et for den uvennlig miljø.
Man henter kaffe. Doodler i møter eller telefonsamtaler. Klikker med penn.
DOPAMILLA: Irriterende! Men så overraskende beroligende!
Ja, det er sant. Det kan være at man rusler når man snakker i telefon, eller ikke klarer å sitte stille i møtet. Man har kanskje radio på i bakgrunnen eller snakker høyt med seg selv.
Jeg hadde heldigvis dårlig rygg, så jeg fikk innvilget heve-senk pult. Slik kunne jeg stå mens jeg jobbet. Bare det gjorde at jeg kunne fokusere bedre.
Det koster jo litt. Men å tillate at man strikker i møter, at man kan jobbe til ukurrante tider, at man kan sitte på stillerommet heller enn i åpent landskap - ja, slike ting koster ikke mye.
Så tilrettelegging for ADHD er ikke å bygge et spesialrom eller ansette en assistent. Det er å slutte å straffe det som allerede skjer - og la det skje med vilje. Det koster ofte ingenting. Det krever bare at noen bestemmer seg for å ikke heve øyenbrynene lenger.
DOPAMILLA: Hm, men hva jeg skal gjøre da, liksom?
Nei Dopamilla, hva med å akseptere at folk kan være forskjellige? Hva er liksom problemet, så lenge man gjør jobben sin?
Det er ikke distraksjon, det er ikke mangel på disiplin og det er ikke useriøst. Det er det som gjør at man funker.
Mange med ADHD er nemlig allerede høyt presterende. Tilrettelegging handler ikke om å senke kravene. Det handler om å fjerne unødvendig energitap.
Arbeidsgivere taper faktisk flinke folk fordi man tvinger dem til å bruke all energi på å se normale ut.
For det er jo det som er litt tragisk her. Mange med ADHD er ikke folk som mangler kapasitet. Tvert imot. Mange er ekstremt gode til å se løsninger, koble ting sammen, håndtere kriser eller kaste seg inn i problemer andre går seg fast i.
Problemet er bare at veldig mye av energien går med til å fungere på “riktig” måte i stedet for å faktisk bruke det man er god på.
DOPAMILLA: Så dere bruker egentlig toppfolk til å spille statist i Normal AS?
Ja, nemlig Dopamilla. Så det å ha et miljø hvor var det er lov å stå i møter, mindre rigiditet når det gjelder arbeidstid, hvor man får tydelige tilbakemeldinger (HALLO?!) og kanskje får mulighet til mer autonomi … dette er ikke “ADHD-spesialbehandling”. Det er ganske universelt gode arbeidsforhold.
DOPAMILLA: Revolusjonerende.
Som et lite eksempel kan jeg nevne noe som mange med ADHD sliter med - direkte blikkontakt. Det krever enormt med energi. Ser jeg ut som om jeg lytter? Hvor skal jeg se? Venstre øyet? Høyre? Skal jeg smile nå? Hva prøver ansiktet ditt å fortelle meg?
Du driver med så mye maskering at du rett og slett ikke har kapasitet til å lytte.
Om jeg IKKE ser på deg, da lytter jeg.
Om jeg ser på deg, så kan hende jeg legger merke til et langt hår i øyebrynet, men jeg får ikke alltid med meg det du sier. Uansett hvor interessant det er.
Og dette blir jo ekstra interessant i situasjoner hvor folk vurderer deg profesjonelt.
Så, om du for eksempel gjennomfører et jobbintervju og ser folk som ser ned i bordet eller i blokka når de svarer, eller ut av vinduet. Om du leser det som unnvikende - ja, da kan du ha rett. Men det kan også være en veldig flink ADHD-person hvis hjerne ikke har kapasitet til å tolke dine ansiktsuttrykk samtidig som man besvarer et faglig krevende spørsmål.
Så kroppsspråk-eksperter kan noen ganger lede deg på villspor her. Faglig flink betyr ikke “se deg intenst i øynene mens man snakker”.
DOPAMILLA: Vel, med mindre man er en øyelege da.
Og så er det noe mer. Mange jobber i dag består av å være et lite hjul i et stort maskineri. Og da kan det være vanskelig å se resultater. Problemet er at manglende framdrift er døden for en ADHD-hjerne.
En ADHD-hjerne trenger tilbakemeldinger. Helst små tilbakemeldinger underveis. Dette var bra. Dette kunne vært bedre. Dette fungerte. Det er derfor dataspill er så vanedannende for ADHD-hjernen. Hjernen vet alltid hvor den står. Fordi noen av oss tapper det enormt med energi når ingenting føles som framgang.
Jeg hadde en jobb i det offentlige hvor jeg skulle lage en plan for et prosjekt. Perfekt for ADHD-hjerne, tenkte jeg. Finne løsninger!
DOPAMILLA: Så feil kan man ta!
Problemet var bare at jobben egentlig bestod av å bruke ukesvis på å finslipe formuleringer. Endre ord. Flytte setninger. Polere ting som nesten ikke endret innholdet i det hele tatt.
Og da planen endelig var ferdig og vedtatt, så skjedde det ... ingenting. Virksomheten hadde en plan. Ingen gjorde noe mer med den.
Og det gjorde meg mentalt sliten på en måte som er vanskelig å forklare. Fordi jeg leverte. Men det føltes ikke som om noe faktisk hadde skjedd.
DOPAMILLA: Så planen fikk seg en liten karriere i en skuff.
Men for å komme tilbake til poenget fra innledningen. Det jeg skulle ønske at arbeidslivet i større grad forsto er at sånne som oss ikke er noen freaks som hopper på bordet under møter eller kommer på jobb uten bukser.
DOPAMILLA: Vel, det kunne ...
Dopamila. Ikke nå.
Poenget er at sånne med ADHD kan være din beste venn, din kjære arbeidskollega - eller din kone. Du aner ikke hvem som har ADHD.
OK, noen er kanskje lettere å gjette seg fram til, men jeg er ganske sikker på at det finnes minst en dame i den omgangskretsen du aldri ville gjettet hadde ADHD. Fordi vi er så flinke til å late som alt er normalt.
Og det sliter oss ut.
Så i stedet for å se på oss som “sånne”, så gi oss litt rom.
Vi tåler dårlig å sitte i ro i lange møter. Så la oss stå, gå i rommet eller strikke. Bevegelse gjør at vi konsentrerer bedre. Ikke verre.
Vi er ikke så flinke til å se på deg når du snakker. Du tolker det som unnvikende eller at vi ikke lytter. Det er når jeg ser ut av vinduet at jeg lytter, ikke når jeg ser på deg.
Vi liker ofte ikke å jobbe i team eller i åpne landskap. Du tolker det som manglende teamspirit eller tegn på å være enstøing. Sannheten er at stadige inntrykk gjør det vanskeligere å konsentrere oss. Så la oss jobbe alene.
Vi klarer ikke å jobbe jevnt og trutt i åtte timer. Vi jobber i bølger. En bølge av hyperfokus kan føre til at jeg gjør på seks timer det samme som andre jobber med i tre dager.
Stempelklokka er vår verste fiende. Friheten gjør oss produktive.
Det finnes faktisk forskning som tyder på at mange voksne med ADHD har høy arbeidskapasitet når arbeidsforholdene fungerer bedre for dem. Ikke alle, men en del.
Og da begynner jeg å lure på noe:
Hvor mange av dem som står utenfor arbeidslivet gjør egentlig det fordi de ikke kan jobbe? Hvor mange har blitt utslitt av å tilpasse seg omgivelsene?
Og hvor mange kunne jobbet mye bedre - og levert mye bedre resultater - hvis arbeidslivet ikke tappet dem fullstendig for energi?
Det er vanskelig å vise hva man er god for når all energien går med til å se normal ut.
Kanskje problemet ikke er at mennesker med ADHD ikke passer inn.
Kanskje problemet er at arbeidslivet er bygget rundt én bestemt måte å fungere på.
Vi er ikke "sånne": Vi er mennesker som har brukt hele livet på å prøve å passe inn i en verden som ikke alltid er laget for oss.
For hvis du slutter å presse oss gjennom runde hull - hvis du lager litt mer plass til firkantene - så kan det hende du får se noe du aldri har sett før. En hvit elg, kanskje.
Så til slutt vil jeg nevne at jeg planlegger å åpne en community, et trygt sted for oss som vil bevege oss framover med ADHD - ved å hjelpe hverandre. Om du vil være med på reisen, legg igjen eposten din på amygdalaparty.no. Selvsagt helt uforpliktende.