S02E21 - Få ting gjort &ADHD: Ingenting teller før alt er perfekt ... så, ingenting teller. Noensinne?
Perfekt plan, tre barn og stort hus. Noe går skeis. Planen holder ikke. Men for deg rakner ikke bare planen - alt rakner. Og oppgaven blir aldri ferdig. Det er ikke fordi du er svak. Det er fordi ingen har fortalt deg at du har lov til å kjøre Skoda. I denne episoden får du høre hvorfor perfekte planer bør brennes på bål. Og hvorfor en rusten Skoda fra åttitallet kan redde deg fra svigermora.
Og fra deg selv.
OK, folkens velkommen til Amygdala party. I dag skal vi snakke om noe som er veldig viktig, men som ikke alltid er lett å få til.
Men før vi kommer i gang, vil jeg minne dere om at jeg tar nå imot klienter til ADHD-coachingen min - og det er fortsatt mange timer igjen av sertifiseringen min, så halv pris ennå! Om du er interessert i å vite hva coaching er eller bare nysgjerrig på om jeg kan hjelpe deg med det du sliter med, kan du booke gratis Bli kjent time på amygdalaparty.no.
Så til saken. Jeg må starte med å snakke om tennis.
DOPAMILLA: OK, da skal jeg starte med å snakke om rosemaling.
Dopamilla. Tennisen er relevant. Fordi jeg nettopp hadde hørt på en podkast som snakket om et interessant fenomen. En spiller som har blitt så mye bedre de siste årene. En som har vært OK før, men nå er hun virkelig god.
Og når folk spør henne om hva som gjør det er svaret: Jeg har lært meg å bry meg mindre om de feilene jeg gjør.
DOPAMILLA: Åhhh... hm. Snedig.
Ja, og det er i grunn det jeg vil snakke om i dag. Om å finne ut om det er mulig å bry seg litt mindre om feilene. Eller det vi oppfatter som feilene.
Jeg tipper at 80% av dere avviser det jeg snakker om i dag som tull. Ikke gangbart.
15% vil bli fristet, men anser det for å være et for stort steg.
5% vil kanskje tenke: HM, dette kunne funke og prøver.
Jeg sier ikke dette for å dømme dere. Jeg sier det for å vise at jeg forstår. Jeg har også vært en av dem som tenkte: hm, nei. Dette vil ikke funke.
Det tok meg flere måneder med samtaler - med meg selv - før jeg tenkte. Hm. Det kan være noe i det. Men om du lytter til slutten av episoden, vil du forstå hvordan du kan bruke en ganske enkel teknikk til å få gjort mer ved å gjøre mindre.
DOPAMILLA: Neeaah!
Fordi mye av ADHD og de problemene vi opplever handler om friksjon. Friksjon mellom det som forventes av oss - også av oss selv, det kommer jeg tilbake til, og hjernen vår.
Den lista som har blitt plassert altfor høyt for oss, og som vi har omfavnet som vår egen. Men problemet er at den lista gjør oss en bjørnetjeneste. Vi har noe å strekke oss etter, vi har mål å oppnå. Bare at disse målene - de er ikke oppnåelige.
DOPAMILLA: Jeg har aldri vært særlig god på å hoppe høyde. Lengde derimot ...
Ja, vi har gjennom hele livet jobbet for å unngå kritikken, for å være et steg foran. Alltid. Alltid vite hva som kommer rundt neste sving for å være forberedt. Forberedt på kritikken som vi vet vil komme. Så vi forbereder oss, perfeksjonerer.
DOPAMILLA: Men - det er jo alltid noe som kan bli bedre, ikke sant.
Ja, og der er kjernen i mye av det som gjør livet vanskelig for oss. Fordi nettopp - alt kan alltid bli bedre. Så om du rydder huset så det skinner, om det er bokstavelig talt mulig å spise fra gulvet, så rent det er - så er det eneste du ser den lille støvdotten som unngikk støvsugerens klør. Eller den lille kaffeflekken på kjøkkenbenken. Eller ... ja, du skjønner hvor jeg vil hen.
Og da blir alt feil. Alt er ødelagt. Ingenting ble riktig.
DOPAMILLA: Nei, ikke denne gangen heller.
Ser du hvor det leder hen? Du lever i et system hvor det er umulig å oppnå suksess. Du lever i et system hvor selv det du får til ikke føles som nok. Hvor listen alltid flyttes ett hakk høyere. Ikke fordi du er misfornøyd av natur. Men fordi systemet er bygd sånn.
Og så legg til planer. Fordi planene vi lager er katalysatorer for alt dette. Ikke bare skal du ha plettfritt hjem, men du skal også ha den perfekte planen for hvordan du skal oppnå det. Og så - kanskje ungen er syk. Eller kanskje du ikke kommer hjem på riktig tidspunkt. Eller - rett og slett NOE skjer.
DOPAMILLA: Ja, NOE har en tendens til å skje hele tida.
Ja, nettopp. Og det bare understreker at Den perfekte planen for det perfekt ryddige huset - den er dømt til å feile. Så når du står der med ungen skrikende av trass, varene triller fra posen du har båret inn og klokka er minst en time mer enn du hadde tenkt - ja, da er veien rimelig kort til et lite sammenbrudd.
DOPAMILLA: Vet du hva dette minner meg om? Disse bridezillas man ser på tv som får sammenbrudd fordi en bukett på bordet er kanskje litt vissen ...
Ja, dette handler selvsagt ikke bare om rydding av huset. Det handler også om jobben din. Om forholdet ditt. Om bryllupet ditt. OM - livet ditt.
Så.
Og vet du hva?
Det er ikke et tegn på at du er svak. At du burde prøve hardere. At du ikke duger.
Neida.
DOPAMILLA: SÅ feil kan man ta!
Ja. Dette er et tegn på at du har laget et system som ikke er bærekraftig. Så - for at du skal faktisk klare å oppnå noe, at du skal få til det du ser for deg - uansett om det er ryddig hus, ferdig prosjekt på jobben eller det perfekte bryllupet - da trenger du noe helt annet.
Du trenger å senke lista.
DOPAMILLA: UUUUH. Neida. Nei. Nope. Det går ikke.
Dopamilla, det er nettopp det jeg sa i innledningen. Du er blant de 85% som avviser dette som tull. Kan ikke si at jeg er overrasket.
Men la meg forklare dette. Fordi det funker for toppidrettsutøvere. Så hvorfor ikke gi det en sjanse?
DOPAMILLA: Skeptisk...
Du husker den barneleken jeg snakket om sist? Den hvor du putter firkanter i firkantet hull, rundingen i rundt hull go trekantene i trekantet hull?
Ja, for det er ikke bare samfunnet som prøver å presse oss gjennom et hull som ikke passer oss slik jeg snakket om sist i forbindelse med arbeidslivet. Det er også oss selv.
Det du skal gjøre er å lage et firkantet hull for en firkant. Og for å gjøre det, må du gi deg en tillatelse til å gjøre det. Og før du gir deg selv den tillatelsen, vil du fortsette å kjempe. Mot deg selv.
Den tillatelsen handler om å slutte å føle seg umulig. Udugelig.
Fordi vi selv har blitt lært til å være vår verste kritiker. Vi har koblet de manglende perfekte resultatene til vår verdi - altså hvem vi er som mennesker. Så om du har rotete hjem eller kommer for seint til et møte sier det noe om at du ikke duger som menneske. Du må bli bedre. Enda flinkere. Enda mer planlagt. Enda flere notatbøker og apper som minner deg på ting.
DOPAMILLA: Noe sier meg at du mener det ikke funker ...
Toppidrettutøvere lærer seg å stille seg i "Spille for å spille, spille for gøy" state of mind. Og det morsomme er at det er først da de klarer å prestere. Ikke hvis de spiller for å vinne. Ikke hvis de er redde for å tape. Når de spiller som om de har ingenting å bevise. Når de spiller som om resultatet ikke avgjør hvem de er.
Og dette gjelder ikke bare idrettsutøvere. I ADHD sammenheng blir det ekstra relevant. Fordi jo mer stressa vi er, jo mer vi tenker på at resultatet sier noe om hvem vi er - desto vanskeligere det er i å sette i gang. Og å fullføre.
Og det gjør at vi blir enda strengere med oss selv. Setter enda større krav.
DOPAMILLA: Here we go again...
Så, her kommer vi til det som jeg mente i innledningen blir vanskelig å svelge for deg. Fordi løsningen på å bli flinkere - hold deg fast - det er å senke kravene.
DOPAMILLA: Ops, nå er katta ut av sekken!
Og ikke bare senke kravene. Men også gi seg selv tillatelse til å tenke at det er OK.
DOPAMILLA: Oh my god. Dette blir rett og slett for mye!
Ja. Det kan jeg tenke meg. Men tenk godt etter. Hvem er det egentlig som bestemmer hva som er godt nok? OK, om du er prosjektleder for å lage en ny motorvei, så finnes det objektive kriterier for å se om veien ble riktig. Om den tåler trafikken. Om den leder regnet vekk fra overflaten. Om asfalten ikke sprekker. Om svingene er riktig dosert.
Ja. Men hvem som bestemmer hva som godt nok ryddig hus?
Eller om bryllupet er bra nok?
Eller om den powerpointen du laget på jobben er bra nok?
Eller om den presentasjonen du hadde på workshopen var bra nok?
Bra nok, sier jeg. Ikke "vinne Oscar for beste prestasjon"-kvalitet. Men bra nok. La oss si en ståkarakter.
Og hvis du tenker godt etter - hvem som setter kriterier på slike ting?
Du?
DOPAMILLA: Vel...
Ja, vel. Fordi her er det viktig å stoppe og kjenne etter. Er det virkelig du som setter mål for deg selv?
Eller er det de forventningene om kritikken? Den stemmen som sier at du burde, at du skulle og at du ikke er bra nok?
Er det du som er så slem med deg selv? Eller er det noen andre du hører bak? Eller er det et helt liv med beskjeder om at du ikke er god nok?
Så hva er det jeg snakker egentlig om når jeg sier senke kravene. Det betyr IKKE å gi opp. Det betyr ikke å bli lat. Det betyr ikke å resignere. Det betyr ikke å slutte å prøve. Fordi vi snakker ikke om å senke kravene til deg som menneske. Vi snakker om å senke kravene til hva som skal skje i løpet av én ettermiddag. Det er en stor forskjell.
OK?
Det handler om å lykkes på en annen måte.
DOPAMILLA: Tell me more, tell me more!
Ja, fordi å senke kravene betyr egentlig at du tillater deg å lykkes på en annen måte. En som er vennlig mot hjernen din. En som gir deg muligheten til å senke skuldrene og tenke: Ja, jeg klarte det.
Men - jeg skal ikke lyge. Det blir ikke enkelt. Fordi du vil stritte imot. Det går nemlig mot alt du har tenkt og gjort til nå. Men om du faktisk gir deg selv tillatelse til å prøve, så kan hende du får en helt ny virkelighet.
En snillere en.
DOPAMILLA: Ok, da. Jeg prøver. Men jeg er fortsatt ganske skeeeeptisk.
Jeg skjønner det Dopamilla. Jeg har også tendenser til å tenke at enten så gjør du alt, eller så er det ikke noe vits i å starte. Enten så gjør du det ordentlig eller så teller det ikke. Men - det funker ikke. Jeg kan signere på den.
Så la oss se på en konkret oppgave. Å rydde huset. Hvem som ikke sliter med det.
Problemet er at å rydde huset er ikke en oppgave. Det er seksti forskjellige oppgaver. Og objektivt sett blir de aldri ferdige. Det er som å fly til Månen. En oppgave? Nei, på ingen måte.
DOPAMILLA: Ja, det kan jeg svare på. Bygge raketten. Lage motoren. Skroget. Beregne hvordan du kommer deg dit. Velge austronauter. Trene dem. ..
Ja, jeg skjønner hvor du vil hen Dopamilla. La oss oversette det til husrydding.
Vaske klær. Rydde klær. Vaske golv. Skifte sengetøy. Vaske kjøkkenbenken. Ta opp fra oppvaskmaskinen. Plukke ting som ligger på golvet. Støvsuge. Vaske vinduer. Tørke støv.
DOPAMILLA: And the list goes on and on ...
Ja, det er nettopp det. Du ser tydelig at det å rydde huset ikke er en oppgave. Og før du arresterer meg. Slik er det med de fleste oppgavene.
Med mindre du har oppgaver som å "Rydde bestikkskuffen", så er oppgaven din rett og slett for stor.
Og så kommer perfeksjonismen ikke sant. Alt må gjøres nå. Alt må gjøres på en gang. Og alt må være perfekt.
DOPAMILLA: Vel, om du vil bli ferdig så nei ...
Nei, nemlig. Om du vil få noe gjort, om du vil ha en opplevelse av at du har oppnådd noe - så nei. Da kan du ikke sette skyhøye krav. Fordi perfekt finnes ikke. Perfekt eksisterer ikke. Perfekt er den samme forestillingen som enhjørning. Den er vakker, men den finnes ikke.
DOPAMILLA: Drit i enhjørning. Kjøp en hest.
Ja, det er akkurat det jeg snakker om. Det handler om å sikte på en hest. Om du velger mindre oppgaver, om du faktisk gjennomfører - og attpåtil gir deg tillatelse til å ikke gjøre dem perfekt. Det er da magien skjer. fordi hjernen vår få oppleve noe annet - ikke frustrasjon, ikke skam, ikke selvbebreidelse. Nei. En følelse av å få gjort noe. Fått til noe.
Og DET, det er verdt noe. Og det kan gjentas.
Jeg tror at vi undervurderer hvor frustrerte vil blir av å slå oss selv for ikke å ha klart oppgaven. Igjen og igjen. Du kommer aldri i gang. Og når du endelig pisker deg i gang, ja, da blir du ikke ferdig. Og når du ikke blir ferdig, så er det som om ingenting har skjedd. Og så sitter du der og har egentlig ... ikke gjort noe.
Fordi resultatet ikke er perfekt.
Men hva om du snur på det? Du skal ikke rydde huset. Du skal kanskje bare støvsuge i dag. Plutselig er oppgaven mindre. Den er overkommelig. Og den blir ferdig.
DOPAMILLA: Ja, men huset er fortsatt kaos...
Ja, men det er det vi må jobbe med. Som tennisspillere. Akseptere at ikke alt må være perfekt. Fordi for vår hjerne er det viktig å få gjort noe og bli ferdig med noe. Det gir motivasjon. Å frustrere seg over noe vi ikke klarer ... vel, det gir frustrasjon og stress. Det å rydde handler egentlig om å lage et system som faktisk funker.
Og igjen, det handler ikke bare om rydding - det samme gjelder om du skal levere en masteroppgave, en salgspresentasjon eller om du skal pusse opp huset.
Fordi det systemer du har innarbeidet gjennom livet om at klær må brettes “ordentlig”, ting må organiseres “voksent”, rydding må se Pinterest-riktig ut, systemet må være estetisk korrekt eller at man må gjøre ting “som normale mennesker” - det er ikke bærekraftig for en ADHD-hjerne. Det er et inneffektivt system.
Men - jeg vet at mange vil heller lide under et slik system enn å gi seg selv tillatelse til å gjøre noe “feil”. Jeg har også vært der.
Og vet du hva jeg har merket når jeg var sliten. Skikkelig sliten. Migrene, krystallsyke i tillegg. Og likevel kjente jeg på stress fordi samboeren min var hjemme. Ikke fordi han sa noe. Ikke fordi han forventet noe. Men fordi en del av meg følte at noen ser at jeg ikke produserer. At jeg burde forklare hvorfor jeg hviler. Som om jeg måtte forsvare at jeg ikke presterer hele tiden.
Og det er ganske sprøtt å tenke på hvor dypt det sitter. Fordi han har ikke sagt ett ord. Han har ikke løftet et øyenbryn engang. Det er helt stille. Men jeg ligger der og forsvarer meg i hodet mot en anklage som ikke har kommet. Mot noen som ikke anklager meg. Det er jo meg. Det er alltid meg.
DOPAMILLA: Selv når det systemet ikke fungerer i det hele tatt.
Ja, selv når systemet ikke fungerer i det hele tatt. Fordi det er det vi tror vi må. Så vi presser oss og presser oss. Og blir mer og mer stresset og fortvilet.
Men du trenger ikke å presse deg.
Det vanskeligste er kanskje at ingen andre kan gi deg den tillatelsen først.
Det er du som må begynne å gi deg selv lov til å ikke presse deg hele tiden.
Om du tar en mindre oppgave som blir ferdig en dag. Så vil hjernen din oppleve at jøss, jeg fikk en oppgave, og jeg ble ferdig. Så flink jeg er.
Da er neste oppgave dagen etter enklere. Og dagen etter.
Poenget er å ikke fortsette og fortsett og fortsette uten å bli egentlig ferdig med en svær oppgave som å rydde hele huset ... det er veldig viktig å gi hjernen den opplevelsen av mestring.
DOPAMILLA: Men det er sååå fristende ikke sant. Etter støvsuging kan jeg jo bare vaske vinduer og så golvene og så...
Nei, Dopamilla, det er nettopp det du ikke skal gjøre. Jeg skjønner at det er vanskelig og jeg skjønner at det gjør vondt å se uferdige ting. Men tror meg - det er faktisk viktigere for hjernen din - og DEG - oppleve å bli ferdig med en oppgave enn at huset er skinnende rent!
DOPAMILLA: Ja, når du setter det slik, så er min mentale helse kanskje viktigere enn skinnende rent golv.
Ja, og før du tenker at rent golv gir deg mental ro - ja, da tar du golvet som første oppgave. Og jeg skal være ærlig. Jeg vet at rotete hus gir deg ikke mental ro. Men det handler om å komme på et slags ground zero. Et nivå hvor det er mulig å leve med det. OK nok til at hjernen din kan slappe av.
Og veien dit er ikke et stort ryddesjau. Det er én støvsuging. Én hylle. Én skuff.
Jeg slet med akkurat dette veldig lenge. Altfor lenge. Så, etter min Mt Klesvask ryddesjau, oppdaget jeg at det jeg har fått høre er faktisk sant.
DOPAMILLA: Jøss. Hvem skulle tro det, ikke sant.
Ja, hvem skulle tro det. Dette er et slikt øyeblikk hvor det viser seg at ADHD-hjernen kanskje trenger en annen strategi. Men hør her. Etter å ha ryddet Mt. Klesvask opplevde jeg faktisk det jeg snakker om her. Jeg ble stolt av meg. Jeg syntes det var skikkelig stort. Altså skikkelig. For meg var det virkelig mentalt Mt. Everest. og vet du hva? Siden den tid har jeg tatt klesvasken med en gang den kommer fra vaskemaskinen. Uten å tenke på det. Fordi da var det en korg med klær, ikke et fjell.
Og det ga meg også energi til å ta andre små oppgaver her og der. Rydde bokhylla. Rydde arbeidsbordet. Kaste noen gamle sko. Ikke alt på en gang. En dag her og en dag der.
Og plutselig - plutselig er jeg i en flyt hvor jeg gjør små ting innimellom.
Uten å måtte tvinge meg. Uten å se den ryddesjauen som tar en hel helg og litt til. Som er så uoverkommelig at du aldri setter i gang. Som er så stor at du ikke blir ferdig selv om du har ryddet i fem timer. Og som gir deg følelse av at du ikke klarte noe likevel. Så tro meg - å gjøre mindre er faktisk bedre. Sunnere for deg.
DOPAMILLA: Jeg er stille i beundring, om du syns jeg sier for lite her.
Er du fortsatt ikke helt overbevist? Vel, det er vanskelig å gi slipp på enten eller. All or nothing. Perfekt eller ingenting. Den slet jeg med noe veldig. Enten så rydder jeg ferdig hele huset eller så kan det være det samme.
Men la meg fortelle deg en historie. Og hør nøye etter - I shall say this only once!
Du er i skogen. Og så oppdager du at en flok udyr jakter deg.
Kanskje rabbiessmittede bjørner.
Kanskje vampyrer.
Kanskje din svigermor i søndagsklær.
Velg det du er mest redd for.
Og du blir livredd. De vil ta deg.
De er skikkelig sinte.
Du MÅ RØMME.
Du løper gjennom den mørke skogen. Snubler. Faller, men du hører dem bak deg, så du fortsetter å snuble videre.
Så kommer du til en lysning.
Der ser du to biler. Takk og lov!
En er en flott sedan Audi. Knallrød. Om som passer så bra til leppestiften din. Og veska! Fantastisk fin! Åh, helt perfekt. Dette er midt i blinken.
Den andre er en gammel Skoda. Sikkert fra åttetallet. Rusten. Holder knapt sammen. Det er så vidt du gidder å se på den.
Du kaster deg i Audien. Du prøver å starte. Vrir om nøkkelen. Om og om igjen. Ingenting skjer. Ikke en gang en host.
I sidesynet ser du at svigermora kommer med sjumilssteg og støvsuger i hånda.
Bjørnene uler. Vampyrene river ut hvitløken fra beddene og ler rått.
Du har på deg den fine kjolen, så det er litt ekkelt å sette seg i Skodaen.
Men du er desperat.
Til din store overraskelse starter den på første forsøk. Du setter i gir og kommer deg unna uten bjørnene. Vampyrene. Og svigermor.
Så neste gang du skal rydde. Eller levere en oppgave på jobben eller gjøre hva som helst. Husk at å velge Skoda bringer deg til målet. Om du ikke klarer å kjøre Skoda, så vil du aldri unnslippe vampyerene. Nei, glem vampyrer. Glem bjørner. SVIGERMOR!
DOPAMILLA: Altså jeg kjører moped om jeg må, for svigermora er skummel!
Ja, Dopamilla. Du må være villig til å prøve den funksjonelle løsningen — selv om den føles feil.
Og dette er egentlig det jeg vil fram til. Funksjon og ideal ikke er det samme. Du skal lete etter de løsningene som funker - ikke de som ser mest skinnende ut på overflaten. Og - de må funke for deg.
Og når jeg sier du må funke for deg - så kjenn etter. Fordi jeg mener ikke den versjonen av deg som har blitt lært at ting må være perfekt. Jeg mener den versjonen av deg som kjennes riktig - i magen. I hjertet. I hodet. Den versjonen hvor du selv tenker, dette føltes bra.
DOPAMILLA: Ja, ikke Instagram-vennlig, nei!
Mange sier for eksempel at man skal starte dagen med en morsom oppgave. For å komme lettere i gang, starte hjernen. For meg er det ofte feil. Tidlig på morgenen er det faktisk enklest for meg å gjøre de kjedelige oppgavene. Fakturere. Lage regnskap. Svare på mail.
Så ikke tenkt på hva som er riktig. Hva andre anser som "korrekt". Finn det som fungerer for deg - uten å slite deg ut, uten å sette urealistisk krav. Det er enormt viktig.
Fordi selv om hjernen nå sier:
10 minutter teller ikke
én hylle teller ikke
én e-post teller ikke
én pose søppel teller ikke
halvveis ferdig teller ikke
“bare litt” teller ikke
DOPAMILLA: Bare litt teller. Når det gjelder oppgaver, ja. Jeg teller alt, jeg!
Ja, fordi ellers blir konsekvensen: ingenting teller før alt er perfekt. Det er dødelig for motivasjon. Du har lov til å gjøre dette på den måten som faktisk fungerer for deg.
Og jeg skal gjenta dette fordi det er fryktelig viktig. Om du aldri føler at du fullfører noe, er oppgaven mest sannsynlig for stor. ADHD-hjernen trenger mindre og tydeligere mål.
Ikke fordi du er lat.
Men fordi hjernen trenger å kjenne at noe faktisk BLE ferdig.
Å rydde én hylle teller.
Å ta klesvasken teller.
Å rydde undertøyskuffen teller.
Fem timer med kaos uten sluttpunkt føles ofte verre enn ti minutter med noe som faktisk ble ferdig.
DOPAMILLA: Jeg er lei av å rydde nå.
Ja, Dopamilla. Dette handler ikke om rydding. Det handler om alle gangene du har stoppet før du begynte fordi oppgaven var for stor. Alle gangene du gikk til sengs med en følelse av å ikke ha fått til noe. Alle gangene du pisket deg selv videre og likevel ikke kom i mål.
Jobboppgaver du utsetter fordi de ikke kan gjøres perfekt. Treningsøkten som ikke teller fordi den var for kort. Samtalen du ikke tar fordi timingen ikke er riktig. Prosjektet som aldri starter fordi planen ikke er klar. Meldingen du ikke sender fordi ordene ikke er gode nok.
Skoda handler om alt det.
Jeg håper at du forstår at ryddingen her er bare en representant for de fleste oppgavene du kan gjøre.
Fordi som alle vet - en elefant skal spises i små biter. Og det er i grunn lærdommen her.
For ADHD er dette faktisk er en bærekraftig strategi heller enn tom floskel. For kanskje det vanskeligste her ikke er å senke kravene. Kanskje det vanskeligste er å gi seg selv lov til å være et menneske som ikke gjør alt perfekt. Og fortsatt tenke at man er OK.
Det jeg egentlig prøver å si er at du må slutte å behandle det å være perfekt som inngangsbilletten til å være god nok som menneske.
DOPAMILLA: Men jeg skal fortsatt bruke kniv og gaffel. Det er måte på hvor lave krav man skal sette til seg selv.
Nei, Dopamilla. Du skal ikke oppføre deg som hulemann, nei. Kniv og gaffel er selvsagt. Selv når du spiser elefant.
Kanskje det er derfor tennisspilleren ble bedre også. Ikke fordi hun sluttet å bry seg. Men fordi hun sluttet å gjøre hver feil til et bevis på hvem hun var. Og tennistrenere pleier å si til spillerne sine: Husk å puste. Ikke fordi de har glemt hvordan. Men fordi kroppen strammer seg når du er redd for å feile. Og det første som forsvinner er pusten. Så neste gang du står foran den store oppgaven og kjenner at du fryser til — ikke tenk på huset. Ikke tenk på hva som må bli perfekt. Bare ta én liten oppgave. Og pust.
En støvdott skal ikke definerer hvem du er.
Så her er det jeg vil at du skal ta med deg i dag: Du har lov til å velge en rusten Skoda. Du har lov til å bli ferdig med én hylle. Du har lov til å kalle det en seier.
For det er det. Og det er også veien ut av systemet hvor det er umulig å oppnå suksess.
OK?
Så la meg minne om at over sommeren skal jeg lansere en community - et trygt sted for kvinner med ADHD hvor vi skal jobbe med å leve bedre med ADHD. Hvis du vil få beskjed når det er klart, legg igjen eposten din på amygdalparty.no, så får du beskjed. Selvsagt helt uforpliktende.
Så, du har begynt å planlegge hvilken hobby du skal starte i sommerferien da du begynte å lytte, så klippet du plen og nå leter du etter sylteglass i boden? Da lover jeg at du skal ha noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!