S02E22 - SoMe & ADHD: Bare én video til

Har du noen gang åpnet telefonen for å «bare sjekke noe» … og plutselig har det gått to timer? I denne episoden snakker jeg om scrolling, dopamin, overstimulering og hvorfor sosiale medier er så vanskelige å slippe taket i for ADHD-hjernen.

Men også om noe litt større: Hva skjer når vi gradvis blir mindre til stede i vårt eget liv?

OK, folkens, velkommen til amygdala party. Jeg heter Step og i dag skal vi snakke om sosiale medier. Hvordan jeg ble fanget i deres klør og hvordan jeg nå holder på å komme meg ut av dem. Men før vi kommer så langt, vil jeg minne om at jeg har fortsatt ledige timer som ADHD coach. Jeg trenger flere til sertfiseringen min, så om du lurer om jeg kan hjelpe deg med noe, kan du booke gratis samtale på amygdalaparty.no.

DOPAMILLA: Litt desperat, eller?

Vel, det er faktisk mange timer jeg skal ha, og tålmodighet er ikke min beste egenskap, det skal jeg gjerne innrømme. 

Men til dagens tema.  

Har du noen ganger sittet og skrollet på telefonen og skrollet på telefonen, og det dukker stadig opp noen interessante videoer du bare må se? En som slanket seg. En baby som får briller for første gang. En som rydder forvokste hager til eldre folk gratis. En som lager fantastiske bord av epoxy. En som ...  

DOPAMILLA: En som lager ekte carbonara! Altså ekte ekte! SÅÅÅ interessant, ikke sant?  

Ja, det er kanskje det som er problemet. Lista over ting som er interessante er uendelig. Og den er faktisk objektivt uendelig om vi har en ADHD-hjerne - fordi interesse kan dra oss innover i malstrømmen av stadig større sug etter mer.  

Jeg har selv vært der litt vel mange ganger. Enser ikke omgivelsene, bare skroller og skroller. Plutselig har det gått to timer og jeg skjønner ikke hvor det har blitt av tiden. Skulle jeg ikke lese? Slappe av? Gjøre noe?

Men nå bør jeg vel snart legge meg og dagen har blitt borte i jobb, ting som må gjøres og ... skrolling.  

Så da sitter jeg her og tenker: Er det virkelig slik jeg vil at livet mitt skal være? Er det virkelig det jeg skal tenke på da jeg ligger på dødssenga en dag? Jammen har jeg vært flink til å skrolle!  

Er det det?  

DOPAMILLA: Hvis du sier ja nå, så kommer jeg til å kakke deg i hodet! 

Ja, jeg innrømmer gjerne at jeg begynner å bli voksen, som man sier. At jeg begynner å forstå - eller innse - at tiden vi har på denne jorda er begrenset. Det gjør det litt lettere å sette det i perspektiv, tenker jeg. Da jeg var ung eller yngre, var det jo så mye tid man hadde ikke sant? Det spilte ingen rolle om jeg gjorde noe som var bare passe smart eller passe interessant, jeg kunne bytte.

Nå tenker jeg litt mer på hva jeg bruker tiden på. I hvert fall prøver.  

DOPAMILLA: Ja. Prøver. Fordi jeg kan vise til ting som ikke var så vellykket om du vil ... 

Nei, Dopamilla. Jeg prøver. Og en av de største tidstyvene er sosiale medier og kanskje spesielt Facebook. I hvertfall for meg, mens det kan selvsagt være Tiktok eller Instagram for deg.  

Jeg vegret meg faktisk lenge til å opprette en konto. Jeg var kanskje en av de siste blant mine venner som ikke hadde facebook. Og i begynnelsen føltes det som om man gikk glipp av mye, ikke sant? Folk snakket med de man ikke hadde sett på lenge. Avtalte å møtes. Brukte det til det det var ment til - sosiale medier.  

Men videoer? Reels? Endless scrolling?
Det skjønte jeg faktisk ikke i begynnelsen. 

Jeg forsto ikke hvorfor folk kunne sitte og se på videoer av folk som vasket tepper, organiserte kjøleskap eller lagde keramikkopper i timevis. Jeg tenkte bare: «Men … hvorfor ser dere på dette?» 

DOPAMILLA: Hahaha. Så søt og naiv du var. 

Ja. Fast forward noen år. 

Nå kan jeg plutselig sitte og se 37 reels på rad om folk som restaurerer rustne økser, lager kaker som ser ut som kjøkkenredskap eller dyrker poteter i tønner - som om det er livsviktig informasjon. 

Fordi hjernen min elsker at hele historien serveres på rekordtid. Jeg føler jo at jeg lærer så mye på så kort tid! 

Det er som å lese et leksikon i lysets hastighet, ikke sant? 

DOPAMILLA: Well … I dare to disagree. 

Og mitt problem var at jeg egentlig hadde behov for å bli med på SoMe - fordi jeg opprettet eget firma. Hvilket firma kunne være suksessfull på midten av 2010-tallet uten SoMe?  

DOPAMILLA: En for gamlinger med penn og papir? 

Ja, kanskje. Poenget er at den instinktive beskyttelsen jeg kjente mot SoMe ble på en måte brudd ned av behovet i jobben. Jeg følte jeg måtte bli med.  

Og en av mine venner sa - det var ikke noe problem. Facebook var ingen tidstyv. Han sjekket på morgenen. Han sjekket på kvelden. Ferdig.  

Haha, sa min nyhetssøkende hjerne.  

DOPAMILLA: Det kan du bare glemme.  

Ja, det kan du bare glemme.  

For en del år siden så jeg et dokumentar om hvordan Facebook fungerte. Wow, tenkte jeg, dette var skikkelig gjennomtenkt. Og da snakker jeg ikke om de tekniske løsningene og enkelt brukergrensesnitt som gjør at alle kan bruke det.  

Jeg snakker om hvordan brukere blir testet for forskjellig brukergrensesnitt for å se hva som gir mest engasjement - mest klikk. Fordi klikk er belønning for vår hjerne og jo mer dopamin, desto morsommere det er å være der - i den digitale verden. Dette gjelder alle, ikke bare nevrodivergente personer. 

DOPAMILLA: Ja, takk og lov. Hadde nesten begynt å tro at Facebook var laget for å lede oss i avgrunnen....  

Ja, det kan du begynne å lure, Dopamilla. Det som virkelig slo meg da jeg så denne dokumentaren, var hvor systematisk oppmerksomheten vår ble testet og optimalisert. Hver farge, hvert ikon, hvert varsel og hvert scroll ble testet for å se hva som fikk oss til å bli litt lenger. Litt til. Og litt til.  

En like = dopamin.

En pushvarsel = dopamin.

En ny post = dopamin.

En kommentar = dopamin.

En lik på kommentar = dopamin.

Økende antall folk som ser dine poster = dopamin.

Folk som vil være venner med deg = dopamin.  

Pling - pling - pling.  

DOPAMILLA: Slutt, det plinger i hodet mitt nå!  

Ok, Dopamilla. men jeg kan forenkle det litt. En like kan gi hjernen et lite dopaminkick. Og vet du hva som er verst med dette? At jeg driver også en nettbutikk, så jeg er avhengig av at det plinger, fordi en pling kan bety et salg.  

DOPAMILLA: Å gud, det er en felle! 

Ja, tenk på det.

Hver pling kan også være en kunde som trenger hjelp. Om jeg hjelper kunden, blir det kanskje salg.

Hver pling kan også bety en potensiell kunde som liker mine produkter på sosiale medier.

Hver pling kan også bety at jeg har produkter som er interessante. Det er en viktig bekreftelse.  

Hvert salg betyr at jeg kommer meg nærmere dagsmålet. Hvert skritt nærmere dagsmålet gjør at jeg nærmer meg månedsmålet. Det igjen betyr at jeg vil kunne dekke innkjøpskostnadene, lager, porto, moms og andre avgifter og ikke minst lønn til meg selv.  

Så hver pling gjør at jeg er nærmere overlevelse. Ikke rikdom, men overlevelse.  

DOPAMILLA: Så pling kan være bra også... hm.  

Både ja og nei Dopamilla. Men for mye pling, for mye stimuli - ja, det kan bli overveldende. Plutselig for noen år siden oppdaget jeg at jeg klarte nesten ikke å være til stedet der befant meg fysisk fordi jeg hele tiden holdt utkikk etter neste pling. Hodet mitt var ikke der kroppen var.  

Men likevel klarte jeg ikke å la være.  

Salg?

Kunde?

Noe nytt på avisene?

Noe nytt på facebook?

En diskusjon jeg må delta i?

En like på mine bilder på instagram?  

Ikke min personlige konto, men butikken. Og det gjorde meg mer og mer irritert. Jeg har da ikke noe ambisjoner om å være en SoMe slave!  

Og - det handler selvsagt ikke bare om skrolling og pling. Det handler også om andre ting. Om at det skjer stadig noe nytt, hver gang jeg åpner Facebookappen, så kommer det nye innlegg. Perfekt!

Det dukker opp innlegg som er interessante - også det perfekt!

Det dukker opp innlegg jeg føler jeg bør kommentere fordi jeg har et intenst behov for å hjelpe folk.

Det dukker opp innlegg jeg har lyst til å kommentere for å bekrefte at jeg har samme erfaring. Det gir tilhørighet.

Det dukker opp innlegg som er perfekte for å få opp pulsen litt - for å være uenig eller krangle. Bare bitte litt. Fordi det føles godt.

Det er en komplett felle for meg, rett og slett.  

Og det som irriterte meg mest, var ikke at jeg hadde brukt timevis på SoMe. Det var at jeg ikke hadde bestemt meg for det. Det var ikke noe hobby jeg hadde lyst til å starte.  

Jeg hadde ikke satt meg ned og tenkt: nå skal jeg bruke to timer på å se videoer av folk som redder hunder i nød. Eller nå skal jeg bruke tjue minutter på å lage det perfekte svaret på et spørsmål som andre har besvart allerede.  

Det bare skjedde. Jeg åpnet telefonen for å sjekke én ting, og så var det plutselig mørkt ute og jeg lurte på hvor det hadde blitt av ettermiddagen. 

Og jeg er en person som bryr seg om hva jeg bruker livet på. Jeg har ting jeg vil gjøre. Bøker jeg vil lese. Turer jeg vil gå. Ny hobbyer å teste. Eller i det minste jobbe - for det bringer jo penger i kassa. Det er jo så mye å finne på - så hvorfor skulle jeg liksom bruke tiden på akkurat SoMe? 

Så det å sitte der og innse at timen og dagene bare var ... borte. Ikke brukt på noe viktig. Bare borte. Det gjorde meg ordentlig sur. 

DOPAMILLA: Sur på hvem, da? 

Litt på meg selv. Litt på algoritmene. Mest på meg selv, egentlig. Fordi jeg visste jo hva som skjedde - og jeg fortsatte likevel. 

Det rare er at man kanskje tror at man slapper av når man skroller. At man kobler av. Helt til man kjenner etter. Nakken er stiv. Øynene tørre. Hodet durer. Og hvis noen snakker til meg midt i en reel, reagerer jeg som om de har avbrutt meg under hjernekirurgi. 

Problemet er at du kommer aldri til et punkt hvor kroppen faktisk blir rolig. Den blir bare mer og mer overstimulert mens hjernen hele tiden prøver å overbevise deg om at neste klikk skal gi deg den roen du egentlig leter etter.

Hva er det vi utsetter oss for?  

DOPAMILLA: Ja, hva er det vi utsetter oss for? Har du sett denne reelen om de stakkars hundene som ble reddet ...  

Oi, ja. Få se... Nei, slutt. Dette stadige dopaminkjøret er som å helle bensin på et bål for en ADHD-hjerne. Det brenner, men det brenner veldig raskt. Du må ha mer bensin for å holde flammene gående.

Så du må skrolle mer. Sjekke mer.

Mer bensin.  

ADHD-hjernen elsker jo ting som er nytt og interessant. Derfor er den også veldig lett å lure med raske dopaminkick. litt som en labrador som har fått ferten av noe spennende. Den har veldig lyst til å se hva som kommer rundt neste hjørne. Problemet er bare at på Facebook og TikTok kommer det alltid et nytt hjørne.  

Så hjernen leter hele tiden etter påfyll – ikke fordi vi mangler viljestyrke, men fordi hjernen vår ofte er på jakt etter noe som vekker den litt. 

Og sosiale medier? De er laget for å gi akkurat den typen raske, hyppige dopaminpåfyll. Som det jo ble forklart i den dokumentaren jeg hadde sett.  

En like. En ny video. En kommentar. Pling. Pling. Pling. 

For de fleste er det forstyrrende. For mange med ADHD treffer denne typen raske belønninger ekstra godt. Derfor kan det være vanskeligere å stoppe. 

DOPAMILLA: Så det er egentlig ikke vår feil? 

Nei. Det er ikke det. SoMe er designet for å utnytte nettopp den mekanismen. Og misforstå meg rett, jeg mener ikke noe konspiratorisk med dette, SoMe var ikke designet for ADHD-hjerner spesielt. Det er bare at den mekanismen traff oss veldig hardt.  

Men vi er ikke alene. Vi alle sammen lever i et miljø som er mer og mer krevende for de fleste av oss - uansett hjerne.  

Nylig leste jeg at 95 prosent av alle øreklokker som selges hos Elkjøp nå er noise-cancelling. Tenk på det. Selv nevrotypiske hjernen prøver aktivt å skjerme seg fra verden vi har bygget. Det sier litt om hva slags miljø vi har laget oss.  

Dette gjør selvsagt noe med hjernen vår som allerede er utsatt for overbelastning av stimuli. Nå stimulerer vi den hele tiden og vi får selvsagt belønningen - dopamin. Men med på kjøpet er det også mer stress. Mer rastløshet. Mindre fokus. Mindre evne til å engasjere seg i den virkelige verden. Mer irritasjon mot partneren som avbryter oss midt i skrolligen. Mindre engasjement med de som befinner seg i rommet.  

Vi lever mindre i livet vårt her og nå.  

DOPAMILLA: Ja, men det er jo sååå mye som skjer på skjermen, ikke sant? 

Vi har skapt et digitalt miljø som kontinuerlig trigger hjernens belønningssystem. For en ADHD-hjerne er dette som å slippe en bordercollie inn i et rom fullt av blinkende baller.  

En ting er at du må faktisk kjenne etter i kroppen - at det stresser deg. Det føles beroligende der og da, men kroppen blir ofte mer aktivert etterpå. Du må ha stadig påfyll for å holde nervene i sjakk.  

DOPAMILLA: Gud, det er som å hente vann i bekken med en bøtte som har hull i bunnen...  

Ja, det er akkurat slik, Dopamilla. Og var du hva gjør man med hunder som blir så overstimulerte at de ikke klarer å roe seg ned? Jo, det skal jeg fortelle deg. Man tar vekk stimuli. Fordi systemet trenger en reset.  

Så da jeg kjente at jeg ble stresset av det stadige kjøret, bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Fordi jeg var virkelig irritert. Nei, jeg har blitt en person jeg ikke har lyst til å være.  

Bare så det er sagt - det er work in progress, jeg sier ikke at det er lett. Men du vil være overrasket over hvor mye innvirkning det har.  

Er du en av de som har telefon stadig på lydløst? Slik jeg gjorde for ca 15 år siden? Med mindre jeg venter en viktig telefon, er den på lydløst. Punktum.  

Hva med å slå av varsler? Jeg har ikke noen varsler på på mobilen. Fordi det er også en måte å beskytte meg på. 

DOPAMILLA: Men hvordan får du vite at det skjer noe da? 

Ja, hvordan gjør du det, Dopamilla - det er i grunn ikke det riktige spørsmålet for meg.  

Er det viktig er et mye viktigere spørsmål for meg. For hva går jeg egentlig glipp av? Sånt objektivt?  

At noen lager møbler fra bambus de hogger bak huset sitt? At en elefantflokk krysser veien? Og vet du hva - til og med kunder kan vente litt.  

Ja ... og SO WHAT?  

DOPAMILLA: Ja, so what ... vent litt. Du mener at du kan la være å bry deg... ? 

Ja, faktisk. Akkurat det har jeg klart å utnytte en annen ADHD-egenskap som ofte blir betraktet som negativ.  

Du vet den egenskapen vi har - den som gjør at vi glemmer å ta medisinen hvis den ikke står fremme, glemmer avtalen hvis den ikke er i kalenderen, glemmer å spise hvis maten ikke er synlig?

Den samme egenskapen som vi gjerne betrakter som et problem? 

Jeg bestemte meg for å bruke den mot Facebook i stedet.

Jeg flyttet Facebook appen til skjerm fire på mobilen. Lukket fanen på PCen. Ingen varsler. Ingen pling. 

Det høres latterlig lite ut. Men ADHD-hjerner er ofte veldig avhengige av det som er synlig her og nå. Når Facebook sluttet å være synlig, sluttet den også å være førstevalget. Voila! 

Og hjernen min - den som alltid finner det interessante, den som alltid vil ha mer - den bare ... glemte det. Fordi den ikke så det lenger. 

DOPAMILLA: Vent. Du lurte din egen hjerne? 

Ja. Og det er kanskje den smarteste tingen jeg har gjort på lenge. Ikke fordi jeg ble flinkere. Ikke fordi jeg endelig fant viljestyrken jeg alltid har lett etter. Men fordi jeg sluttet å kjempe mot hjernen min og begynte å jobbe med den i stedet. 

Ut av syne, ut av sinn er ikke bare en svakhet. Det er et verktøy. Og den dagen jeg skjønte det, føltes det faktisk som en liten seier. 

Og resultatet: Den siste måneden har jeg brukt cirka tre timer på Facebook. Totalt. 

DOPAMILLA: Vent. Tre timer? På en hel måned? 

Ja. Ikke fordi jeg er flink. Ikke fordi jeg prøver hardere. Men fordi jeg ikke ser den lenger. Ingen varsler. Ingen app.  

Og det hjernen ikke ser, det savner den ikke. 

Hvor genialt er ikke det?

Siden jeg ikke kan slette Facebook hvor kundene kontakter meg, har jeg altså flyttet den til skjerm nummer 4 på mobilen min. Jeg lukket den fanen med facebook som alltid sto åpent på pcen også.  

Wow, så stor endring - nå sjekker jeg den kanskje 1 gang om dagen. Noen dager glemmer jeg det helt.  

DOPAMILLA: Det der .. det der er vel ... smart?!  

Og kanskje er det ikke bare teknologien som gjør dette vanskelig. Og da snakker jeg ikke bare om facebook, men om tilgjengelighet generelt. Mail. Chat. Mobil.  

Kanskje er det også oss som gjør det vanskelig for oss selv. 

Det handler nemlig også litt om å være flink pike. Fordi når du plutselig har en mulighet til å svare hvor som helst og når som helst - klarer du egentlig å la være? Når sjefen spør om noe? Når kunden vil velge varer? Når venner spør hva du gjør? Når det dukker opp så mange personer som trenger hjelp i feeden?  

Eller er det den indre flinke piken din som igjen ser sin mulighet til å skinne, til å hjelpe folk eller til å strebe, slik at hun ikke fornærmer noe, ikke gir noen mulighet til å være misfornøyd?  

Teknologien gjør det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Den indre flinke piken bidrar til at vi faktisk gjør det.  

DOPAMILLA: Ja, men så flink hun er da!  

Poenget er ikke at du må slutte å bruke teknologi.

Poenget er at du kan begynne å designe det digitale miljøet rundt deg - for hvis du ikke gjør det, er det noen andre som gjør det for deg. 

Og kanskje er det nettopp det som er det mest urovekkende: ikke bare at teknologien kaprer oppmerksomheten vår i øyeblikket, men at den sakte flytter livet vårt bort fra stedene hvor livet faktisk skjer.  

DOPAMILLA: Ja, det er jo mye som skjer ... på mobilen. 

Du har vel sett turister som løper ut av en buss, tar masse bilder og løper inn i bussen igjen? Ja, de har minnekortet fullt av minner, men har de egentlig opplevd noe? Vi lever på skjerm i en verden av imaginære venner, raske klikk og likes, og stadig større hastighet.  

Og da stilte jeg meg dette spørsmålet som snudde alt for meg.  

Den dagen jeg ligger på dødssengen og tenker tilbake på mitt liv - vil jeg angre at jeg ikke kommenterte dette innlegget? Vil jeg angre på at jeg ikke så mer TikTok videoer? Vil det glede meg at mine innlegg alltid fikk likes?  

Eller vil jeg angre på at jeg ikke var mer til stedet der jeg faktisk var?
For meg er svaret veldig klart. Jeg vil huske mine reiser til forskjellige mål - mine bilder er lagret på netthinna. Jeg vil huske at vi fant steikepanna vår i buret til hunden vår - ikke spør meg hvordan han klarte det. Eller den spaserturen med partneren min opp til skogen, hvor vi rotet oss bort, ble irriterte på hverandre, men til slutt fant veien ned igjen – våte av regnet, slitne, men egentlig ganske fornøyde. Sammen.  

Jeg vil gjerne huske opplevelse. Følelse. Steder.  

Hva er ditt svar er opp til deg.

DOPAMILLA: Så ... du mener jeg må leve i den ekte verden? 

Ja. DU må det, fordi jeg bestemmer det. Men jeg tror faktisk det er der livet er. 

Og bare så det er sagt - jeg sitter ikke nå i to timer hver ettermiddag og stirrer ut i luften. Det å finne på nye oppgaver, det er vi jo ganske flinke til. 

Jeg prøver å finne aktiviteter som gir hjernen min ro på ekte. Nå på sommeren er det alltid noe å gjøre i hagen. Drepe snegler, for eksempel. Perfekt. Det er som å gå på jakt. 

DOPAMILLA: Litt brutalt, men la gå. 

Og så er jeg tennisfan, så jeg ser på tennis mens jeg hekler eller leser. Ja, jeg gjør begge deler samtidig. Forskjellen er at sosiale medier gjorde meg oppkavet. De andre tingene gjør det ikke.  

Og hvor enn merkelig det kan høres ut, så er det faktisk å hekle og se på tennis noe som gir hjernen ekte ro. I motsetning til SoMe hvor man får en dose og en dose og en dose og ... man kommer aldri i flyten. Du tror at du slapper av, men egentlig er hjernen på jakt etter mer - som aldri kommer. Det blir som om hjernen tråkker vann i det uendelige. Den blir sliten. 

Så målet er ikke å bli perfekt. Målet er bare å være litt mer til stede i sitt eget liv enn algoritmen ønsker at vi skal være. 

DOPAMILLA: Og drept litt flere snegler.

Ja. Og drept litt flere snegler. 

Helt til slutt minner jeg om at jeg skal åpne en community for kvinner med ADHD - et trygt sted hvor vi kan lære å leve bedre med ADHD. Om du har lyst til å få beskjed når dørene åpner, kan du sette deg på mailingliste på amygdalaparty.no. Og du kan som nevnt innledningsvis også bestille en coachingtime eller en bli kjent time før du bestemmer deg for selve coachingen.

Så, du har ryddet på kjøkkenet da du begynte å lytte, så trengte du bestille mer vitaminer online og nå har du malt halve veggen på gjesterommet med en farge du ikke er sikker på du liker? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!