S02E23 - Høytfungerende kvinne & ADHD: Hvor "feil" må man være før man har lov til å be om hjelp?
Mange kvinner med ADHD får høre at de er «for funksjonelle» til å ha diagnosen. De kalles gjerne høytfungerende. De har jobb. Utdanning. Barn. Hus. Det ingen ser, er hva det koster å holde alt sammen. I denne episoden snakker vi om funksjonssvikt, kompensering og hvorfor det kan være vanskelig å be om hjelp når du ikke engang vet at andre ikke bruker like mye energi som deg.
OK folkens, velkommen til Amygdala party. Jeg heter Step og i dag skulle jeg egentlig snakket om noe helt annet. Men den episoden jeg holdt på å skrive hadde en trang fødsel. Veldig trang fødsel. Fordi det er noe som har gnaget i bakhodet og irritert meg veldig lenge.
Så i stedet for å presse meg til å skrive ferdig en episode som jeg ikke følte meg inspirert til å skrive, satte jeg meg ned og skrev denne. Fordi den er viktig.
I hvertfall for meg.
DOPAMILLA: Altså nå er jeg så spent på hva du skal snakke om, kom i gang da!
Ja Dopamilla, jeg skal gjøre det. Og jeg skal begynne med å snakke om en video.
Jeg vet ikke om du har sett den, men det har for en stund siden versert en film på sosiale medier. En rekke ungdommer stiller seg på rekke og rad og blir spurt spørsmål som:
Hvis én eller begge foreldrene dine har høyere utdanning, ta et steg fram.
Hvis familien din hadde råd til ferier da du vokste opp, ta et steg fram.
Hvis du noen gang har måttet hoppe over et måltid fordi det ikke var penger til mat, ta et steg tilbake.
Hvis du vokste opp med bare én forelder, ta et steg tilbake.
Hvis foreldrene dine fortalte deg at du kunne bli hva du ville, ta et steg fram.
Og så videre. Dette kalles for priviledge walk og skal illustrere hvor forskjellig utgangspunkt man har i livet for å oppnå de samme resultatene. Fordi vi er ikke like sosialt, kulturelt og økonomisk.
DOPAMILLA: Altså Step, fryktelig interessant, men du vet at podkasten vår er om ADHD?
Jeg kommer dit straks Dopamilla.
Det var akkurat denne filmen jeg fikk på netthinna da jeg begynte å undersøke dette med ADHD og det man kaller for funksjonssvikt.
Fordi for å kunne få diagnose må man nemlig ikke bare ha traits som er klassiske for ADHD, men man må også ha betydelig funksjonssvikt. Men hva er egentlig funksjonssvikt?
Og grunnen til at jeg grublet over dette var i grunn ganske enkel - den enorme mengder meldinger på sosiale medier om kvinner som blir avvist - eller rettere sagt avfeid av sine leger eller psykologer eller psykiatre om at "de er for funksjonelle" for å kunne ha ADHD.
DOPAMILLA: Åkkei... og?
Ja Dopamilla, ser du ikke hvor jeg vil hen? Stiller du en gruppe damer på rekke og rad. Noen er ledere. Noen er advokater. Leger. Mange har et hus. Mange har barn. Mange har mastergrad. Eller en eller annen fagutdanning.
Alle ser funksjonelle ut. De kalles høytfungerende. Og det stemmer jo — de fungerer høyt.
DOPAMILLA: Ja, hva er problemet da?
Problemet er at ingen ser hvor mye det koster dem å være funksjonelle.
Det ingen spør om er hva det koster dem å fungere så høyt.
Og det er der jeg strandet.
Fordi om du så begynner å stille denne rekka av damene spørsmål som:
Hvis du våkner om morgenen og føler deg uthvilt de fleste dager, ta et steg fram.
Hvis du føler at du alltid kunne ha gjort mer eller blitt flinkere, ta et steg tilbake.
Hvis du må bruke all konsentrasjonen din på jobb og ikke har noe igjen når du kommer hjem, ta et steg tilbake.
Hvis du kommer på jobb tidsnok hver dag uten å stresse, ta et steg fram.
Hvis du aldri ligger våken om kvelden og prøver å huske alt du kan ha glemt, ta et steg framover.
Hvis du får til hverdagen fordi du aldri tillater deg selv å slappe helt av, ta et steg tilbake.
Hvis du kan slappe av på sofaen uten samtidig å være redd for alt du kanskje har glemt, ta et steg fram.
Tror du at alle havner på samme sted? Jeg trodde lenge at man gjorde det.
DOPAMILLA: Eeeeeh. Det tror jeg du må forklare.
Ja, det skal jeg. Fordi da jeg leste alle de vitnesbyrdene fra kvinner som har blitt avvist fra legene fordi de var for funksjonelle, tenkte jeg at: Ja, jeg er for funksjonell, så det er ingen vits å prøve å få diagnose.
Fordi jeg tolket funksjonell som Å få ting til. Å klare å ta utdanning. Å klare å ha en jobb og holde på en jobb. Å fungere i hverdagen, rett og slett.
Jeg tolket at så lenge jeg ikke var stadig sykmeldt, hadde psykiske problemer eller vært ubrent i det minste én gang, hadde jeg ikke en sjans i havet for å få en diagnose. Jeg så nesten for meg at man måtte ligge på sofaen dagen lang uten å være i stand til å reise seg for å kunne kalles ikke funksjonell. Skjønner du?
DOPAMILLA: På en måte ja...
Og det så ut som om legestanden tolket det også slikt. Så jeg orket ikke kampen. Så jeg tenkte at det var tryggere for meg å vite at jeg mest sannsynlig har ADHD, men orket ikke å ta kampen om å få det avklart.
Fordi det vil koste meg for mye.
DOPAMILLA: Men...
Ja, men poenget er at jeg hadde alle de problemene. Jeg har vært deprimert. Jeg har vært utbrent. Jeg har bare jobbet meg gjennom det - mens jeg fortsatte å fungere.
Tilsynelatende. Jeg presset meg til å fungere.
Fordi det ingen snakker om er at funksjonssvikt er også noe annet. Mange av oss - inkludert meg, tenker på funksjonssvikt som manglende evne til å få ting gjort. Men i praksis kan funksjonssvikt også skjule seg bak omfattende kompensering, kronisk stress, utmattelse og en innsats som er langt større enn omgivelsene ser.
Jeg gjentar: Det handler ikke om hva du får til, men hva det koster deg å få det til.
DOPAMILLA: Sånn i penger.. ?
Vel Dopamilla, ikke helt. Men om du ser på energitanken din under ett. Som en slags bensintank på en bil.
Om du bruker masse energi på å huske ting.
Om du bruker masse energi på å forberede deg til ting. Spille av scenarioer i hodet om mulige utfall.
Om du stadig pisker deg for å gjøre litt mer enn du orker.
Om du stadig påtar deg flere oppgaver enn du egentlig klarer.
Om du ... ja, du skjønner tegningen.
Bak den fasaden av en vellykket kvinne er det fryktelig mye jobb. Mental jobb.
Fordi man legger seg ikke ned for å syns synd på det selv. Men tar seg sammen og jobber hardere når det butter imot.
DOPAMILLA: Ja, nemlig.
Og når du kjører et slikt kjør på innsiden, hvor opplagt og energirik er du på utsiden?
Du framstår som normal.
Du framstår som effektiv.
Du kan til og med framstå som veldig organisert fordi du har laget deg systemer med tre sikkerhetsnivåer slik at de har minst mulig sjanse for å feile.
Fordi hele identiteten er bygget rundt å være "normal"
Å fungere.
Å være som alle andre.
DOPAMILLA: Sorry, men det der høres veldig slitsomt ut.
Ja, det er slitsomt. Fordi du ender opp i en slags ond sirkel. Du trodde at problemet var at du ikke prøvde hardt nok. Se på dette:
Noe er vanskeligere enn det burde være.
Du antar at det er normalt.
Du kompenserer ved å anstrenge deg mer.
Du får resultatet til.
Omgivelsene ser resultatet, ikke kostnaden.
Du tenker derfor at løsningen neste gang også er å anstrenge deg mer
Høres det kjent ut?
DOPAMILLA: Vent litt. Dette høres jo ut som en fryktelig dårlig plan.
Ja, det er det. Men det vet du ikke.
Og det verste: Det kan ta deg mange år å oppdage at problemet kanskje var at du prøvde for hardt.
Jeg husker godt da jeg ble utbrent for første gang. Jeg var i begynnelsen av tjueårene og jobbet hardt. Det hadde vært gøy å få min første jobb. Å mestre den. Dessuten var den ganske spennende. Jeg hadde gode kollegaer. Ikke så god sjef, men ok, alt kan ikke være perfekt.
Jeg jobbet. Og jobbet. Og plutselig måtte jeg gå tilbake tre ganger hver morgen fordi jeg husket ikke om jeg hadde låst huset. Jeg sov mye hver ettermiddag. Jeg orket mindre sosialt etterhvert. Jeg var irritabel mot foreldrene.
Og så møtte jeg veggen. Bare at jeg ikke skjønte at jeg gjorde det.
Jeg fortalte ingen at jeg knapt klarte å stå på beina.
Jeg tok meg sammen og gikk på jobben.
Jeg var mer eller mindre zombie når ingen var i nærheten.
Men jeg trodde at jeg var svak.
At det var noe jeg burde fikse selv. Fordi jeg ikke så noen andre å slite på samme måte.
DOPAMILLA: Det er litt absurd. Du skjulte det så godt du kunne og så trodde du at andre skulle liksom skrive det i avisa?
Ja, jeg ser det nå at det ikke var særlig smart å tenke slik. Men hva visste jeg? Jeg hadde aldri hørt om noe som hette utbrenthet. Jeg trodde jeg bare ikke klarte å håndtere livet og at det var min feil.
Og det morsomme - altså ikke morsomt morsomt, men interessant - er at denne syklusen med at man biter tennene sammen og fortsetter å presse gjentar seg i årevis.
DOPAMILLA: Jeg er litt tom for ord her .. du burde kanskje skjønne det.. ?
Vel Dopamilla. Det er jo en ganske logisk strategi hvis du ikke vet at det finnes alternativer.
Hvis du tror alle andre også bruker samme innsats, men lykkes bedre, er konklusjonen nesten uunngåelig: "Jeg må bare bli flinkere."
Er det ikke det?
Du tenker ikke: "Kanskje jeg bruker et uforholdsmessig høyt energibudsjett på dette."
Hvordan vet du at noe er vanskelig hvis du aldri har opplevd alternativet?
DOPAMILLA: Ok, når du sier det slik, så kjøper jeg det altså. Men rart er det.
Ja, det er ikke bare rart, det er egentlig et ganske så fascinerende psykologisk fenomen: Vi kan ikke direkte sammenligne vår egen mentale innsats med andres. Vi ser bare resultatene.
Hvis det tar deg tre ganger så mye mental energi å få til noe, ser ingen det.
Ofte ser ikke du det heller.
DOPAMILLA: Vent litt. Hvordan kan man ikke merke at man bruker masse energi?
Ok, la meg gi deg noen eksempler på hvordan du kanskje fungerer eller har fungert tidligere. Det er ikke sikkert at du tenker på dette som unormalt. Jeg gjorde i hvertfall ikke det.
Du trodde du var flink til å huske avtaler.
Men sannheten var at du hadde tre alarmer, kalenderpåminnelse og en post-it på kjøleskapet.
Du trodde at du var organisert.
Men sannheten var at du brukte flere timer hver uke på å organisere deg for å ikke miste kontrollen.
Du trodde du var forberedt.
Men sannheten var at du spilte gjennom alle mulige katastrofescenarioer i hodet før hvert møte.
Du trodde du var effektiv.
Men sannheten var at du gjorde alt i siste liten med stresshormoner som drivstoff.
Du trodde jeg var samvittighetsfull.
Men sannheten var at du var livredd for å glemme noe viktig.
Du trodde jeg var sosial.
Men sannheten var at du brukte halve dagen på å forberede samtaler og halve kvelden på å analysere dem etterpå.
Du trodde du var flink til å få ting gjort.
Men sannheten var at du brukte så mye energi på å få dem gjort at du ikke hadde energi igjen til noe annet.
Det slo deg aldri å spørre hvorfor du måtte bruke så mye energi på ting som andre så ut til å gjøre uten å tenke over det. Eller? Tar jeg feil?
DOPAMILLA: Nei, du tar aldri feil. Selvsagt ikke.
Så om du spør meg: Har du problemer med organisering?
Så sier jeg nei, det har jeg ikke.
Men jeg forteller deg ikke hvorfor jeg ikke har problemer med å være organisert.
JEG tror jeg er organisert.
Jeg trodde at det var normalt (eller kanskje bare litt quirky) å ha masse lister og post it lapper. Jeg visste ikke at andre ikke sjekket kalendere sin tre ganger hver time for ikke å glemme en avtale. Jeg visste ikke at andre ikke måtte ha ørten påminnelser for å huske en enkel avtale hver torsdag klokka 12. Samme tid, samme sted hver uke. Likevel mulig å glemme.
Jeg visste ikke at andre IKKE hadde slike verktøy. Eller at de ikke trengte slike verktøy. Eller enda verre - at uten dem var de ikke like lost som meg.
DOPAMILLA: Du er lost på et helt annet nivå Step. Du har kommet til nivå 13...
Dopamilla. Husk at jeg kan skru deg av.
Ok. Jeg trodde jeg hadde kontroll. Men hvis jeg hadde kontroll, hvorfor måtte jeg sjekke kalenderen femten ganger om dagen?
Det var først da jeg begynte å spørre samboeren min på søndager: Har du travel uke foran deg? Har du mange møter? Og han svarte helt upåvirket: Nei, jeg vet ikke. Jeg har ikke sjekket kalenderen. At jeg skjønte at noe var rart.
DOPAMILLA: Altså jeg blir stressa bare av å høre det der. Hvordan kan han la være å sjekke kalenderen?
Ja, ikke sant? Sjekket han ikke kalenderen? Klokka var jo åtte på en søndagskveld. Hvordan kunne han ikke ha sjekket kalenderen? Hvordan kunne han være så rolig? Hvordan kunne han gå i en ny uke så blindt? Så uforberedt?
Fordi om du hadde spurt meg det samme spørsmålet da jeg jeg hadde en vanlig jobb, ville jeg antakelig hatt full oversikt over møter jeg skulle ha, hadde forberedt meg på de fleste med å ha analysert mulige utfall, diskutert alternativene i hodet, forberedt strategier for å oppnå ønsket resultat og laget kriseplan for hva som skal gjøres om ikke ønsket resultat oppnås.
OK, kanskje ikke for alle, men i hvertfall for de viktigste. Og dette trodde jeg alle gjorde.
DOPAMILLA: Jaja, om du ser bare hvite sau, tror du ikke at det finnes sorte.
Ja, Dopamilla. Jeg husker ofte dette eksempelet fra ex phil. da vi lærte om feilslutninger. Fordi på den tiden hadde jeg faktisk ikke sett så mange sauer. Og de jeg hadde sett hadde vært hvite. Så jeg skjønte ikke likningen. Om du aldri har sett sort sau, tror du at det bare finnes hvite.
Ja, det finnes jo bare hvite sauer.
DOPAMILLA: Haha, du kunne ikke ha bodd i Norge lenge da.
Nei, jeg gjorde ikke det. Men da jeg faktisk så sorte sauer, gikk det en støkk i meg. Fordi hva annet har jeg antatt var bare hvite sauer, mens det fantes en hel haug sorte, bare man så etter?
Vel, morsomt nok var jeg en sort sau selv.
Da jeg etter å ha blitt utbrent tok jobben som aupair var det som en slags indre selvoppholdelsesdrift bestemte dette for meg. Å være aupair var en jobb som krevde helt annen energi av meg og som gjorde det mulig for meg å fungere selv når jeg egentlig ikke fungerte.
Og så da jeg begynte å studere, fant jeg dette sitatet i et dameblad: Når du har gått så langt at du ikke klarer å gå et steg lenger, har du gått ca halvveis av hva du klarer. Jeg har nevnt det i min aller første episode.
Hvordan dette sitatet var en slags bekreftelse for meg. Jada, det skal være slitsomt å leve.
Du er på god spor.
Du er flink til å slite.
Det var nesten så jeg hørte en høyere makt klappe med hendene.
DOPAMILLA: Vel Step, jeg vet ikke helt ..
Nei, og det er jo hele poenget Dopamilla. Siden man ikke skjønner hvordan andre fungerer, kan du jo ikke vite at andre ikke sliter like mye som du. Det er nesten det tristeste i hele denne saken.
Fordi ikke bare sliter du og så later du som om alt er normalt. Som om du ikke bruker enorme krefter til å bare stå oppreist. Fordi alle rundt deg ser ut til å gjøre det også.
Ikke sant?
Så når du føler at du ikke får det til - ja, da tenker du at du er svak. At du ikke duger. At du ikke prøver hardt nok.
Så da prøver du enda hardere.
Altså. Misforstå meg rett. Jeg mener ikke at alle andre danser gjennom livet uten problemer eller uten anstrengelser. At livet er en dans på roser for alle og de med ADHD er det eneste unntaket. Det er IKKE det jeg sier.
Det jeg sier er: Hvordan skal du vite at andre ikke legger inn samme innsatsen som deg til å være normale?
Fordi de man kaller funksjonssvikt kan skjules bak kompensering. Og hvis du har kompensert hele livet, er det ikke sikkert du selv ser hvor mye ekstra arbeid som ligger bak det som ser ut som god funksjon.
DOPAMILLA: Du må rett og slett slutte å være så flink hele tiden!
Og så dette sitatet. Der hvor noen ser et motivasjonssitat, der så den slitne hjernen min en forklaringsramme. Noe som normaliserte livet mitt.
Og morsomt nok så jeg det samme sitatet ca 15 år senere da jeg var så flink å slanke meg, løp 20 km hver uke og holdt streng diett, mistrivdes på jobben og alt var bare jævlig. Noen limte det på veggen bak tredemøllene og jeg tenkte, ja, der ser du, du er jo bare halvveis.
Prøv hardere.
DOPAMILLA: Ja, det funker jo.
Ja, det funket jo. Bare at jeg noen måneder senere var nok en gang utbrent. Deprimert. Og fullstendig i kjelleren.
Jeg klarte virkelig ikke å fungere.
DOPAMILLA: Ta en energibar, kanskje?
Og hva tenkte jeg? Ja, jeg er ikke flink nok. Jeg gikk på jobben.
Fordi det mest interessante er dette: At man ikke ANER at man bruker masse energi på noe andre gjør litt mer automatisk. Litt mindre anstrengende. Litt mindre energikrevende.
Men det som skjer her er egentlig dette: Du er en sort sau. Du vet det bare ikke selv. Du aner ikke at du er sort.
Og du jobber jævla hardt for å se ut som en hvit sau. Fordi du ser bare hvite sauer rundt deg, ikke sant?
DOPAMILLA: Skal vi begynne å telle sauer også nå?
Nei Dopamilla, det skal vi ikke. Mitt poeng er følgende: Jeg gikk ikke rundt og tenkte: Herregud, så mye energi jeg bruker.
Jeg tenkte: Sånn er livet. Ikke sant? Jeg hadde bare gått halvveis, så jeg ville klare mer. Mye mer. Bare om jeg var litt flinkere.
Jeg tenkte at alle hadde hundre faner åpne i hodet.
Jeg tenkte at alle måtte sjekke kalenderen femten ganger om dagen.
Jeg tenkte at alle brukte søndagskvelden på å bekymre seg for uka som kom.
Jeg tenkte at alle var slitne.
Jeg tenkte at alle måtte tvinge seg gjennom de samme tingene.
Forskjellen var bare at de var flinkere enn meg. Du går ikke rundt og tenker: Jeg er en sort sau. De andre er hvite og det er helt greit å være annerledes. Du tenker ikke at det du kalte organisering egentlig var kompensering.
Du tenker: Jeg er en ganske dårlig hvit sau. Gud, jeg må skjerpe meg.
DOPAMILLA: Jeg begynner å få lyst på fårikål her...
Dopamilla, dette er seriøst. Fordi når man snakker om funksjonssvikt og spør om man fungerer. Så vil mange voksne kvinner ikke tenke på den enorme energibruket som fører til at de fungerer. Og enda verre - mange leger, psykologer og psykiatre gjør det heller ikke. De ser en kvinne i jobb, men barn og utdanning. De ser ikke hva det koster.
Mange av oss ville svart "nei" på spørsmål om funksjonssvikt nettopp fordi vi ikke visste at det fantes en annen måte å fungere på.
Ikke fordi vi løy.
Ikke fordi vi manglet innsikt.
Men fordi referanserammen var feil.
Hvis du har brukt hele livet på å kompensere, så føles kompenseringen normal.
Det er litt som en person som alltid har gått med 20 kilos ryggsekk.
Hvis du spør: Klarer du å gå?
så svarer de: Ja.
Det de ikke vet er at de fleste andre ikke bærer sekken.
DOPAMILLA: Åh. Den traff faktisk litt.
Og det er det absurde: Alle de systemene du har bygget. All den energien. All den kontrollen. Det er ikke bevis på at du ikke har ADHD. Det er funksjonssvikt. Den er bare usynlig for alle — også for deg selv.
Og du ser det ikke selv, fordi du tror at slik er det for alle. Det er derfor mange voksne som får en ADHD-diagnose beskriver en blanding av lettelse og sorg når de endelig får diagnosen.
Lettelse fordi ting endelig gir mening.
Sorg fordi de innser hvor hardt de har jobbet uten å vite det.
Ikke nødvendigvis sorg over diagnosen, men over å ha tolket den ekstra innsatsen som en personlig svakhet.
DOPAMILLA: Det er jo litt trist.
Ikke sant? Og derfor blir det enda tristere at man blir nektet diagnosen. Fordi diagnosen er i grunn en ny måte å forstå seg selv på. Det er derfor det er viktig å få en diagnose. For å få bekreftet at du ikke er gal. Ikke er håpløs. Ikke skal skamme deg og jobbe hardere.
Det blir en slags forklaring på slitet du har vært gjennom. I hvertfall for meg er det det. En diagnose for meg er en klapp på skuldrene som sier: Step, du har vært flink. Du har faktisk slitt ganske mye for å få til det du har fått til.
Og vet du hva? Det finnes en forklaring på hvorfor du sliter, ok?
Ikke din svakhet. Men hjernen din fungerer annerledes. Ikke dårligere. Ikke svakere. Bare annerledes. Og det er helt greit. For nå kan jeg lære hvordan jeg kan jobbe med den. Slik at det ikke blir så slitsomt. Jeg blir lykkelig for endelig å få riktig bruksanvisning.
DOPAMILLA: Du hater jo bruksanvisninger!
Ja, jeg gjør det. Men akkurat denne ene, den elsker jeg.
Noen ganger kan det nesten virke som om den offentlige debatten tar utgangspunkt i at folk ønsker seg en diagnose. Som om diagnosen i seg selv er en slags gevinst.
DOPAMILLA: Satt litt på spissen?
Ja, satt litt på spissen fordi jeg er rimelig irritert. For meg var det motsatt. Diagnosen er ikke gevinsten. Forklaringen var.
Men for meg handler det verken om penger fra NAV, medisiner eller særbehandling.
For meg handler det om en ting: Den følelsen av å være feil. Å få bekreftelse at jeg ikke er gal. At jeg kan slappe litt av. At verden går ikke under om jeg ikke er perfekt.
Fordi det handler egentlig ikke om selve ADHD. Det handler om hva som skjer når man gjennom et helt liv tolker alle tegn på overbelastning som et tegn på at man må anstrenge seg mer. Og det forsvinner ikke nødvendigvis den dagen du får en diagnose.
Fordi vanen med å presse seg er ofte mye eldre enn diagnosen.
Du kan vite at du har ADHD og fortsatt tro at løsningen er å jobbe litt hardere.
Du kan vite at du er en sort sau og fortsatt bruke halve livet på å prøve å bli hvit.
Fordi det handler egentlig om å oppdage at man har brukt hele livet på å måle seg etter feil målestokk.
Å oppdage at høytfunksjonell er en merkelapp som lyger.
DOPAMILLA: Ja, nå snakker du!
Ja, nå snakker jeg.
For meg er diagnose en tillatelse.
En tillatelse til å slutte å behandle alle utfordringer som et tegn på at jeg må skjerpe meg.
En tillatelse til å møte meg selv med litt mer forståelse.
Og kanskje viktigst av alt: En tillatelse til å slutte å bruke all energien min på å prøve å være en hvit sau.
For meg er diagnose ikke å be om særbehandling.
For meg handler det om å gi folk mulighet til å fungere på sine premisser.
Det er å prøve å finne en måte å fungere på som ikke sliter meg helt ut.
På en måte som gir meg mulighet til å leve.
Ikke bare overleve.
Før vi avslutter minner jeg om at jeg tar imot klienter til ADHD coaching nå. Så om er interessert i å undersøke hva det innebærer og om jeg kan hjelpe deg med noe du sliter med, gå på amygdalaparty.no - der kan du bestille en gratis bli kjent time.
Så du skulle bare gå ut med søpla da du begynte å lytte, vasket badet på veien ut av huset, ryddet verktøy i boden og nå står du på kjøkkenet og lurer på hvor ble det av søppelposen? Da lover jeg at du har noe å lytte til også neste gang du adehådder rundt!